Uansett hvor mye vi mennesker ønsker at ting skal forbli som de er – og har vært – vet vi innerst inne at alt forandres, hele tiden. Forandringen kan være smertefull og vemodig, fordi den innebærer at noe skal avsluttes, noe skal slippes tak i. Men så vet vi også dette; ut av alle avslutninger fødes noe nytt – en ny begynnelse, et nytt avsnitt, en ny retning.
De siste månedene av mitt liv har vært en reise i forandringen og forundringens tegn. Livet vokser i magen min – en helt fysisk påminnelse om den enorme livskraften vi alle er del av – og omsluttes av. Om noen få uker avsluttes symbiosen med copiloten, og en virkelig ny begynnelse tar til.
Yogaen har lært meg mye om det å slippe. Hvert utpust er en stadig tilbakevendende påminnelse; uansett om vi liker tanken eller ikke handler nemlig livet om å slippe. For å la stadig nye innpust få plass og rom i oss; nytt liv, nye impulser. Jeg slipper utpusten min i tillit til at det neste innpustet finner veien inn. Nye begynnelser vil åpne seg for meg.
Å la livet skje fremfor å få det til å skje handler mye om å hvile i denne tilliten. Og å kunne hvile inn i den dynamiske flyten livet faktisk er. Dette krever årvåkenhet og bevissthet, for overlevelsesinstinktet vårt handler ofte å sikre oss, prøve å holde fast, kontrollere – og derved skape en frossen og statisk versjon av verden rundt oss. En illusjon av trygghet og komfort som kan føles nødvendig og god der og da, men som er dømt til å skape frustrasjon og lidelse før eller senere. Det krever mot og vilje for å virkelig slippe – uten forbehold, uten sikkerhetsnett. Men belønningen kan være stor.
Karin Boye beskriver disse prosessene uendelig vakkert i sitt dikt “Ja visst gör det ont”. Diktet avsluttes slik:
” Då, når det är värst og inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängstades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen. “
Disse ukene frem mot påske er det tid for forsegling og avslutning – for å slippe. Vinterens yogakurs avsluttes, og det som har vært mitt yrkesmessige virke de siste 5 årene avrundes – for nå. Det er masse takknemlighet i denne prosessesen, først og fremst for alle menneskene jeg har fått dele tid med. Og vemod, fordi alt har sin slutt. Jeg puster ut, og slipper taket. Det neste innpustet mitt blir begynnelsen på en helt ny del av reisen, med en liten, helt livsfersk turkamerat som ny følgesvenn herfra.
Å slippe gjør også at vi får lov til å velge på nytt – når tiden er inne. Hva som skjer i andre enden av permisjonen min ligger der som et åpent potensiale. At yogaundervisning vil inngå, i en eller annen form, er jeg helt sikker på.
Jeg gleder meg til å velge yogarommet på nytt – og skape en ny begynnelse når tiden er inne. Et nytt innpust fra et litt annet ståsted, med ny innsikt og nye tanker som grunntone for nye møter på yogamatta.
