Egentlig hadde jeg med meg et annet dikt til forrige mandags Dypdykk på Sortland, men da vi satt i vår innledende landing ble stillheten med ett akkompagnert av lydene fra flokkene av gjess som beveget seg forbi, utafor vinduene. Jeg hadde ennå ikke sett dem heime i Harstad dette året, og nå var de plutselig der – den ene gåseplogen etter den andre, i en endeløs rekke. Hjertet mitt våknet, jeg kjente på en følelse av Håp; her sitter vi, i fellesskap, for å øve oss på først og fremst å Være, alene og ilag – og uansett om gradestokken fortsatt bare viser 4 pluss og nyhetsbildet tidvis kjennes kaldt og mørkt skal lyset og våren finne sin vei, på nytt. Akkurat nå får vi hvile inn i jorda og stillhetens omfavnelse, for en stund.
Så måtte det bli Mary Olivers «Villgjess» som skulle deles – disse ordene jeg har lest til meg selv som egenmedisin så mange ganger før, og som også har vært med inn i undervisningsrommet med ujevne mellomrom.
VILLGJESS
Du trenger ikke være flink
Du behøver ikke krabbe på dine knær
i hundre mil gjennom ørkenen, angrende.
Du trenger bare å la den myke dyrekroppen din
elske det den elsker.
Fortell meg om din fortvilelse, og jeg vil fortelle deg om min.
Imens går verden videre.
Imens beveger solen og regndråpene seg over landskapet,
over præriene og de dype skoger,
fjellene og elvene.
Imens flyr villgjessene høyt i den klare blå luften,
på vei hjem igjen.
Hvem du enn er, uansett hvor alene,
åpner verden seg for din fantasi,
kaller på deg som villgjessene, krasst og insisterende –
minner deg igjen og igjen om din plass i tilværelsens familie.
Å få gå inn i praksirommet er en invitasjon til en stor forenkling av den kompleksiteten vi står i, i det livet som er vårt å leve. Vi får la den myke dyrekroppen elske det den elsker; merke tyngdekraften, støtten fra jorda, kjenne varmen fra teppet som pakker oss inn, pusten som blir gitt, igjen og igjen. La oppmerksomheten synke inn i opplevelsen av skulderledd som beveger seg, ryggsøyle som åpnes, fotsåler som møter underlaget. Øve oss på å tre ut av mentaliseringen, historiefortellingen og autopilot-modusen som så ofte forteller oss av vi må videre, videre, videre. Merke stillheten som omslutter oss. Fraværet av oppgaver, fremdriftsplaner, ingenting å fikse, ingenting å holde igang, ingenting å få til.
Du trenger ikke være flink flink, du trenger ikke være god. Å simpelthen få være kropp og pust og et hjerte som slår, akkurat her og nå. At det er nok, mer enn nok – akkurat nå.
Derfra kan kanskje erfaringen av å høre til, ha vår plass i tilværelsens familie finne sin vei til oss, i oss, igjen. Jeg opplever så sterkt at dette skjer, igjen og igjen, både i de praksisrommene jeg lager meg på egenhånd og i de jeg inviterer til gjennom undervisningen min.
Jeg kjenner også på det når jeg går på stien min, alene, men samtidig i samhørighet med alt i den naturlige verdenen som lever og Er – som ikke er istand til å plassere seg på utsiden av tilværelsens familie, men som simpelthen har sin urokkelige og selvfølgelige plass i den store helheten, i familien av alle ting. På dager der jeg vakler i min egen følelse av tilhørighet kan den iboende, ukompliserte og rene væren som fins i naturen hjelpe meg å gjenfinne min rettmessige plass i den store sirkelen av samhørighet. Heime, på jorda – ikke som et tenkt konsept, men som kroppslig, erfart virkelighet.
Fra Mary Oliver og villgjessene den mandagskvelden gikk veien videre inn i gluteus medius og dyp, lateral stabilitet – vi utforsket hvordan støtte og våkenhet langs utsiden av bekken, lår og legger kan gi oss forankring og røtter til å stå i egen kropp og eget liv, for så å kunne ta med oss denne kraften inn i dynamisk bevegelse. Og så, mot slutten av en lang kveld, få lande tilbake inn i jorda og stillhetens omfavnelse, falle inn i tilhørigheten, igjen.
Etter å ha lukket og låst grendehuset ble jeg stående noen minutter i det store uterommet, puste inn den gode lufta. Kvelden var kald, men lys. Jeg løftet blikket, og så en ny gåseplog komme mot meg, sirkle seg sakte inn mot jordet rett overfor parkeringsplassen der en hel gjeng allerede var gått inn for landing og matpause. Jeg kjente på takknemlighet for Øyeblikket, for etterklangen av praksisen som fortsatte å resonnere i meg, gjennom meg; dyp tillit, romfølelse og kraft – å få ha en plass i tilværelsens familie, akkurat slik jeg og vi Er, ingenting lagt til, ingenting trukket fra. Å stå plantet på jorda med min myke dyrekropp, et varmt hjerte og en syngende sjel som bærer i seg håpet om at en ny vår og en ny Begynnelse skal finne sin vei, igjen.
Foto: Villgjessene i sine høye svev, sen mandagskveld og snart midnattssol.
