DEN ANDRE MUSIKKEN 

Nå forstår jeg at det er to melodier som spilles, en under den andre, 
den ene av de mer hørbar, den andre lavere, stødigere, kanskje mer trofast
ettersom den sjeldnere blir lagt merke til – selv om den alltid er her. 

Når alt det andre fyller rommet med liv og leven, stilner den inn i bakteppet. 
Men vibrasjonen av tonene berører likefullt – 

varsomt som fingertupper, med den samme mildhet som navngir 
hvert nyfødte barn som ankommer vår verden. 

Jeg ønsker å forbli i den musikken, uten streben eller lag av beskyttelse. 
Hvis sannheten om våre liv er det musikken bærer i seg 

er fortellingen så øm, 
at denne korte tida på jorda, midt i de ugjenkallelige forandringene, 

blir vakker. Jeg stanser, og stanser igjen 
for å lytte til den andre musikken. 

Jeg hører ungene i hagen, et tog, så fuglene.
Alt dette er del av Sangen, 
og vil snart være borte. 
Jeg legger øret inntil, som om jeg lytter til 
et hjerte. 

– Annie Lighthart (min oversettelse) 
 

Diktet var ikke nytt, det hadde vært med meg i noen år, og var også blitt delt i undervisningsrommet tidligere. Nå, idet jeg satt der i “kontorhjørnet” mitt i loftstua, på vei inn i høstens hverdager igjen etter Nydelige ferieuker, fant det meg igjen. Når jeg nå leste det høyt til meg selv kjente jeg stemmen briste i det de siste linjene skulle leses; 

Alt dette er del av Sangen, og vil snart være borte. 

Jeg kjente på vemodet i det å skulle si farvel til det som hadde vært en så uendelig fin sommer. Med en sterk og robust kropp, dag etter dag – det er ikke alltid gitt, i denne kroppen. Som mamma; å få så mye tid sammen med ungene, lange dager med få ting på agendaen annet enn å være, Sammen. Vår 9-åring, som nå i september skal bli 10 – som akkurat nå med jevne mellomrom kommer mot meg med vidåpne armer og sier “KLEM!” Hvem vet om han kommer til å gjøre det neste uke, neste sommer? 

Sommeren som ga dager der jeg og vi fikk være i lange strekk i naturen – på fjellet, i skogen, i og ved havet – der den andre musikken trer frem i sin rene og klare form. Og stillheten som nå er med meg underveis uansett hvor jeg ferdes – syklende gjennom gamlebyen i Bratislava – langs stiene i Jonsheimen, på solbenken heime, foran garasjen; 

Jeg stanser, og stanser igjen 
for å lytte til den andre musikken. 

Ordene ble med meg inn i høstens første praksisrom, og måtte også bli åpningsdiktet på forrige helgs retreat i Nyksund. Kanskje sier de noe om det som er selve essensen i det jeg ønsker, skal og må gi til verden, og menneskene? 

Rom for å lytte til en andre musikken. Tid til å falle ned i den frekvensen der den faktisk kan nå oss. Støtte og hjelp til å få øve oss på å legge øret inntil, som om vi lytter til et hjerte. 

Da hører vi kanskje den grunntonen av væren som alltid er tilstede – trofast, stødig, standhaftig. Som inviterer oss Hit. Her. Nå.

Og etterhvert, å kunne forbli i denne musikken, å få ha den med oss inn i alle våre hverdager, inn i alt det som er vårt å bære, holde, gi og ta imot – å kanskje kunne hvile mer og mer inn i den, uten streben eller lag av beskyttelse. 

Jeg hører ungene i hagen, et tog, så fuglene.
Alt dette er del av Sangen, 
og vil snart være borte. 

(Foto: Heidi Halseth)