Langs barndommens stier, under den store månen, på den aller første dagen i et nytt år. Kaldt, klart og så s t i l l e – på den måten det bare blir når snøen har lagt seg som et beskyttende teppe over alt. Her får vi gli avgårde i mykt pudder, på akkurat denne lille, fredelige flekken på jorda. Midt i fargespillet. Alene og i lag.
Lyset bak fjellrekka på årets første dag er sterkt og insisterende. I dag er det letthet i kroppen, tillit i hjertet. Og Glede!
Hva vil dette året bringe? Sannsynligvis litt av alt. Hva trengs for å møte det som blir gitt? Sannsynligvis litt av alt. Helge Torvund sier det slik:
«Hald ut, stå på, pust djupt inn, rett ryggen, tenk utanfor boksehansken, ta ein pause, bruk fantasien, la ting liggja, gje slepp, hald fast, rist laus, bit tennene saman, la ideane lena seg inntil kvarandre, vis respekt, hiv deg rundt, opna augo, kvil ved kjelda, strekk ut. Knytt ei sløyfe rundt. Pust ut.»
Et år ligger bak oss, sannsynligvis med litt av alt – et år ligger foran oss, sannsynligvis med litt av alt. Jeg tenker på en meldingsutveksling jeg hadde med en elev i høst i forkant av ei økt der hen skrev til meg for å si at det var en dårlig dag i kroppen, og at det derfor var usikkert om det var mulig å delta på hele praksisen. Var det mulig å komme, men kanskje måtte forlate før vi var ferdige? Jeg svarte som jeg alltid gjør; «Alt i orden, kom som du Er og bli så lenge det føles godt og rett for deg».
Eleven ble hele økta. Vi ga hverandre en god klem før vi sa hadet den kvelden. Morgenen etter fikk jeg denne meldinga:
«Takk for å kunne få være i yogarommet akkurat i den tilstanden man er i.»
Ordene gjorde meg takknemlig og ydmyk. Jeg vet så uendelig godt hvordan det er å ha ekstremt lite å gå på energimessig og allikevel klare å karre seg inn i praksisrommet, både mitt eget hjemme på stua foran peisen, og alle de ulike undervisningsrommene jeg inviterer til. Fra mitt aller første møte med praksisen og videre derfra, gjennom de siste to tiårene, har jeg opparbeidet en helt urokkelig og bunnsolid tillit til det som skjer når vi begynner å puste og bevege oss, sammen og på egenhånd. Når vi slutter å løpe fra oss selv, rent bokstavelig eller kanskje vel så ofte drevet av den indre motoren, den som forteller oss at vi må videre, videre, videre – til et viktigere og muligens bedre øyeblikk enn det som er akkurat her, akkurat nå?
Derfor er kanskje det aller mest radikale i praksisen villigheten til å stoppe helt opp. Kvile ved kjelda. Plugge oss inn jorda, sette oss på lading. Derfra øver vi på å puste oss gjennom rastløsheten, kjedsomheten, motstanden. Puste inn i tyngden og seigheten, dersom det er de som er på besøk. Puste inn i lettheten og gleden, om det er de som gjester oss akkurat da.
Tyngden i kroppen, når den er på besøk hos meg? Det var mange slike dager i året som gikk. Det kommer sikkert noen flere i året som kommer. Jeg sier ofte at jeg aldri føler meg verre etter ei økt i praksisrommet – som oftest er det mer letthet, iallfall midlertidig. Et litt roligere hjerte. Kanskje en litt mindre krass indre monolog. Den bunnsolide tilliten er blitt til gjennom talløse erfaringer av praksisens transformerende kraft. Derfor møter jeg opp, igjen og igjen. Også inn i et nytt år, der sannsynligvis litt av alt vil bli servert.
Vi får se hva vi får. Ett pust av gangen. Komme som vi Er. Jeg kjenner at jeg ønsker, både for meg selv og for oss alle, at lyset og tilliten fra Nyttårsdagen må få være med inn i alt som blir gitt, inn i alt det som er vårt å møte, fra dag til dag, fra øyeblikk til øyeblikk.
God ferd til oss alle, inn i 2026!
(Foto: 1.nyttårsdag i Sortlandsmarka, med utsikt over til Hinnøya)
