nyhetsbrev

akkurat Her

Disse høstkveldene
der jeg befinner meg i hagen,
midt mellom blomstene.
Ikke for å beskjære. Ikke for å luke ugress.
Ikke for å høste. Ikke for å se etter bladlus.
Bare det å stå der, simpelthen, i noen øyeblikk, med
armene hengende ned langs sida, tomhendt.
Det varer bare et minutt eller to, før jeg vender tilbake
til arbeidet med en ny klarhet, en ny kontakt, som kjentes
umulig ut, bare for litt siden.

Jeg vil plante en indre hage.
En jeg besøker uten å måtte ta ett eneste skritt.
En som ikke krever noe som helst av meg,
annet enn at jeg møter opp,

Her.
 

Ordene til Rosemerry Wahtola Trommer har fått være med inn i noen av høstens første undervisningsrom. Diktet fant meg på sensommeren, etter det som hadde vært noen tøffe uker. Det traff. Jeg kunne merke ordene; så sanne, så viktige. Og samtidig; her var det intet nytt under solen, bare en påminnelse, og så er det underlig hvordan vi trenger disse påminnelsene, igjen og igjen, påminnelser om noe vi på et eller annet vis allerede vet.

De siste linjene fikk litt ekstra vekting inn i Yoga & Natural Movement-retreaten vår for et par uker siden. Jeg opplever at det er nettopp dette retreat er; å få tilbringe tid i den indre hagen, å bli kjent med dens vekster og lukter, å merke både stillheten og livet som fins der, å få falle til ro, Her. 

Det eneste som kreves er at vi møter opp. Og det er ingen liten ting! I Nyksund fikk vi igjen erfare hva som skjer når vi velger å møte opp ikke bare på ei økt, men til intensiv praksis over flere dager. For en uendelig luksus det er å gi seg selv  t i d. «Som om ingenting haster» hører jeg meg selv si ganske ofte i undervisningsrommet. Kan vi utforske den setningen, smake på den, leke med tanken på at det kanskje kan være noe sant i den? 
 

Som om ingenting haster. 
 

Noen dager etter retreaten landet disse setningene i innboksen min: 

«Takk for ei virkelig god helg! Jeg kjenner at jeg går den mørkere årstida som ligger foran oss i møte med en helt annen ballast – mye på grunn av retreaten i Nyksund.»

Siv Cathrine delte følelsen i etterdønningen fra det som ble hennes retreat – hva hun kunne merke inn i dagene som fulgte etter timene i praksisrommet. 

Idet jeg leste ordene hennes slo det meg at ordet ballast er både godt og beskrivende for det som kan være en av praksisens mange gaver. Jeg søkte opp definisjonen, og fant: 

Ballast betyr opprinnelig vekt som legges i bunnen av et skip eller en rigg for å gi bedre stabilitet og riktig dypgang. 

Overført betydning: erfaringer, kunnskap, verdier eller egenskaper som gir et menneske indre støtte, trygghet og stabilitet («å ha med seg en solid ballast i livet»)

Akkurat slik opplever jeg at det er. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg gjennom de siste to tiårene har opparbeidet en helt urokkelig og bunnsolid tillit til det som skjer når vi begynner å puste og bevege oss, sammen og på egenhånd. Støtte, trygghet og stabilitet kan finne sin vei til oss, i oss, og etterhvert gjennom oss. 

Så er det også slik at den ballasten trengs enda mer når livet byr på røffere sjø og mer urolig farvann – når det blåser opp til storm og uvær. Jeg får stadig nye erfaringer av dette i mitt eget liv, senest nå i sommer, da jeg fikk besøk av en ny læremester: smerte. For den lille murringen jeg begynte å kjenne i høyrefoten i februar økte i intensitet gjennom våren – i sommer eksploderte smertene og hele den høyre sida gikk i lås. Gange forverret smertene dramatisk, og dette skulle bli en av de tøffeste utfordringene; det ble så tydelig for meg hvor uendelig viktig det er for meg å få gå, særlig på sti og i terreng. Og hvor hardt og sorgfullt det da er å måtte avstå – hardt for fysiologien, for psyken, men kanskje aller mest for sjelen. Røff sjø å stå i. Og, en ny erfaring av hvordan alt, absolutt alt, virkelig er til låns: 
«You don’t know what you’ve got ´till it’s gone».  

Gjennom sommeren ble den fysiske praksisen på matta svært begrenset, det var vanskelig å finne øvelser og bevegelser som ikke provoserte smertene. Men, jeg kunne fortsatt møte opp på meditasjonsputa. Og det gjorde jeg. Fikk øve meg på å plukke vekk alle merkelapper, gi slipp på alle definisjoner, løsne grepet om alle fremtidsscenarier. Være i og med smertene uten å ønske dem vekk. Lettere sagt enn gjort. Røff sjø, store bølger, ikke mulig å se land. Vanskelig å merke tilliten. Tilbake til ett pust av gangen, igjen og igjen. Som så mange, mange ganger før, til det stedet mellom håp og håpløshet som kalles Her.

Så kom høsten, og med den, en behandler og en øvelsesprotokoll som så langt har klart å hjelpe meg å begynne å løsne på det som har gått i lås i den høyre sida. Jeg er mer håpefull enn på lenge. I sommer kjentes undervisningshøsten veldig usikker. Desto større er takknemligheten for at det så langt har gått mye bedre enn forventet å være både i egen bevegelsespraksis og i undervisningsrommet. Akkurat nå seiler jeg i litt roligere farvann. Merker tryggheten i ballasten min. Og, med større ydmykhet og takknemlighet enn noensinne får jeg lov til å gå på stien min igjen, møte trærne, se høstens ubeskrivelig vakre fargefest forandre seg fra dag til dag. 

Å bygge ballast er ikke en engangsforeteelse, det er noe vi gjør kontinuerlig. Dag for dag, så godt som det går. Det starter med å møte opp. Og det åmøte opp er altså ingen liten ting – enten det er til 3 fulle retreatdager, til halvannen time Formiddagspraksis på en torsdag, til et 3 timers Dypdykk på en mandag. Eller å velge å stoppe opp, la armene henge ned langs sida, tomhendt – møte opp til ett bevisst pust, midt i det som Er, rundt oss og inni oss, akkurat nå. Merke føttene på jorda. Kanskje kunne kjenne vårt eget hjerte, som noe mer enn et fysisk organ. Merke oss selv. Puste inn livet. Som om ingenting haster. 


Foto: Heidi Halseth – junikveld i “bakgården” heime i Harstad: å møte opp, Her.