nyhetsbrev

På vei inn i det som engang blir vår (vi i nord vet hvor vi bor, også i år) innleder jeg med et sanselig sitat av den amerikanske poeten Mary Oliver, fra hennes essaysamling «Upstream»:

“Sometimes the desire to be lost again, as long ago, comes over me like a vapor. With growth into adulthood, responsibilities claimed me, so many heavy coats. I didn’t choose them, I don’t fault them, but it took time to reject them. Now in the spring I kneel, I put my face into the packets of violets, the dampness, the freshness, the sense of ever-ness. Something is wrong, I know it, if I don’t keep my attention on eternity. May I be the tiniest nail in the house of the universe, tiny but useful. May I stay forever in the stream. May I look down upon the windflower and the bull thistle and the coreopsis with the greatest respect.”

Kanskje kan vi kjenne det i cellene det som Mary Oliver snakker om her; dette ønsket om erfare oss selv som del av den store Strømmen. Her ligger det en overgivelse inn i her og nå, en fristillelse fra den lineære tidslinja. En dyp lettelse over å bare være – være i det friske og fuktige møtet med de nyutsprungne fiolene. Jeg tror vi bærer på en dyp og iboende lengsel etter dette; en lengsel etter igjen å miste oss selv inn i Øyeblikket, å henge fra oss våre mange tunge plagg av ansvar, rasjonelle fremdriftsplaner, logiske problemløsninger, uoverstigelige utfordringer. En lengsel etter forenkling, en lengsel etter å komme hjem, hjem til det som faktisk er.

Det siste halvannet året har kroppen min gitt meg en ny skolering i det å ta plassen min i denne Strømmen. Jeg, som på noen vis har tenkt at dette kan jeg alt om; å hvile, å være og å puste har vært så mye av min reise de siste 16 årene. De siste 12 årene har jeg til og med gjennom yogaundervisningen lært andre å hvile, fått lov til å lede mennesker inn i pust og kropp og overgivelse, uke etter uke. Burde jeg ikke være ferdig skolert?

Når vi blir alvorlig syke, eller står i andre store kriser som tvinger oss ut på sidelinja for en stund, er det samtidig en invitasjon til å tre inn i den store og evigvarende Strømmen livet er. På det ytre plan kan det virke som en katastrofe; å bli hindret, måtte stoppe opp, kansellerer de fleste planer. Sannsynligvis må vi gi fra oss mye av det som definerer oss ytre sett, ta av noen av våre tunge frakker og kåper. Vi må gi slipp på mange av våre roller, for kortere eller lengre tid. Kanskje kan vi ikke lenger yte og bidra i form av en jobb, på sosiale arenaer, kanskje kan vi ikke gi slik vi skulle ønske i rollen som forelder, datter eller partner.

For mange av oss er det en følelse av å bli kastet ut på dypt hav, uten sikkerhetsnett. Noen av oss må synke helt til bunns. For meg er det tydelig hvordan det i denne nedadgående bevegelsen koster oss enormt med krefter dersom vi forsøker å kjempe imot. Derfor inviterer alle møter med sykdom, lidelse og død oss inn i det å gi fra oss illusjonen av kontroll. Dersom vi klarer å gi opp kampen, klarer å slutte å svømme motstrøms, åpner det seg et helt nytt landskap. Vi får smake på overgivelsen inn i Her og Nå – ta vår plass i den store Strømmen.

Min erfaring er at det virkelig ligger dyrebare skatter skjult i mørket. Reisen ned til havets dyp viser oss spekter av livet vi må jobbe mye hardere for å se og kjenne når livet går sin vante gang, i sitt innimellom svimlende tempo. Tas vi ut av hamsterhjulet er dét som ved første øyekast så ut som en katastrofe kanskje vår mulighet til å for første gang begynne å erfare i kroppen og hjertet det hodet til nå har forstått gjennom bøker vi har lest. Herfra vokser visdom frem, her kan en dyp tillit begynne å finne sin vei.

Snart ønsker vi våren velkommen, også her i nord. Min reise har vist meg er at dersom jeg tør å slippe meg ned til bunns, tillater det fullstendige utpustet, vil det – i sin tid – vokse frem en oppadgående bevegelse igjen. Ny blomstring vil sprenge seg frem, slik våren alltid viser oss. Men denne blomstringen krever tålmodighet, og prosessens timing krever vår dypeste respekt. Ny vekst og ny blomstring er en organisk prosess, og som alle andre organiske prosesser er det et element av TID involvert. Lenge ligger frøet under jorda, hviler i det dypeste mørket. Så en dag begynner en spire å ta form – skjør og liten, beskyttet og omsluttet av jordens mørke ennå en stund. Vi vet ikke alltid hva spiren kommer til å bli, hvilken form veksten vil få – men vi kan hvile i en tillit til at den fulle formen vil vise seg, i sin tid. Så en dag kommer spiren opp av jorda. Den fortsetter sin reise oppover mot sola og lyset, strekker seg og folder seg etterhvert ut i sin fulle blomstring.

I vår kultur er vi på mange måter fiksert på blomstringen – det er denne delen av livshjulet som har verdi, som applauderes, som er verdt å vise frem i de mange utstillingsvinduene teknologien har gitt oss. Men etter enhver blomstring vil det alltid være et tidsvindu der blomsten skal visne, falle til jorda, råtne. Dette er del av den organiske prosessen, det har sin rettmessige plass, og er en forutsetning for den nye veksten som skal komme neste vår. I vår vestlige kultur har vi lite respekt og anerkjennelse for denne delen av livssyklusen. Og lite tålmodighet med prosessen som kommer etter forråtnelsen; stillheten og hvilen dypt nede i jordens mørke.

Det er ikke vår hele året. Alle prosessene har sin plass. Til sin tid.

Den overhengende beskjeden jeg har fått mye dette siste året, har egentlig vært veldig enkel: Stopp opp, land inn her. Synk ned enda litt dypere. Bli her. Stillstand og stillhet. Dette er den samme invitasjonen jeg alltid innleder mine yogaøkter med, og jeg kan ofte merke hvor utsultet vi er på rom og anledninger der dette er premisset for alt annet som skal skje videre. Før vi kan dykke inn i den dype bakre armlinja, før vi kan gjøre øvelser for å kjenne på sammenhengen mellom lillefingeren, triceps, skulderblad og ryggsøyle og ta denne koblingen med inn i hunder som ser ned og dynamiske planker, inviteres vi til å lande inn her. Stoppe opp, bli her. Stillstand og stillhet.

Kanskje er dette noe av det vakreste jeg kan ønske meg, både for meg selv og for oss alle: «May I stay forever in the Stream». For her fins rytmen av selve Livet, en helt uovertruffen og fininnstilt intelligens. Her kan vi puste, med og i denne Strømmen. I hele denne organiske prosessen av å falle til jorden, av forråtnelse, av dyp hvile nede i mørket, av forsiktig spiring, av en skjør og ny begynnelse, av vekst og oppdrift, av ny blomstring og utfoldelse. Før Strømmen leder oss videre, igjen. Alt i sin tid.

På vei inn i et nytt YogaÅr kjenner jeg på gleden og takknemligheten over at jeg jeg igjen får lov til å invitere mennesker inn i nye yogarom.

Og idet januar ruller avgårde kjenner jeg at jeg ønsker – både for meg selv og for oss alle – at vi i dette nye året evner å s t o p p e den lineære tida innimellom alle viktige ting i livene våre. Ta imot de Invitasjonene som kommer vår vei, kanskje begynne å oppdage at dagene våre, livene våre er fullspekket med slike invitasjoner.

INVITATION

Oh do you have time

to linger

for just a little while

out of your busy

and very important day

for the goldfinches

that have gathered

in a field of thistles

for a musical battle,

to see who can sing

the highest note,

or the lowest,

or the most expressive of mirth,

or the most tender?

Their strong, blunt beaks

drink the air

as they strive

melodiously

not for your sake

and not for mine

and not for the sake of winning

but for sheer delight and gratitude –

believe us, they say,

it is a serious thing

just to be alive

on this fresh morning

in the broken world.

I beg of you,

do not walk by

without pausing

to attend to this

rather ridiculous performance.

It could mean something.

It could mean everything.

It could be what Rilke meant, when he wrote:

You must change your life.

– Mary Oliver

I mitt eget liv kan jeg observere hvordan enkelte dager kan føles fullspekket av de invitasjonene Mary Oliver peker mot i sitt dikt – mens andre dager er mer tomme og fattigslige. Erfaringer over mange år med yoga – og meditasjonspraksis har vist meg – og viser meg stadig – at det er mitt indre landskap som avgjør om jeg er istand til å ta imot Invitasjonene som kommer min vei, ikke de (mer eller mindre spektakulære) ytre begivenhetene som skjer rundt meg, og som er i konstant forandring.

Jeg tuller ofte med at en blir “billig i drift” av denne fordypelsen innover – man trenger ikke lenger (nødvendigvis) reise til eksotiske steder, sitte på fine restauranter eller være på heftige stadionkonserter for å kjenne at man lever – kjenne at man virkelig lever og ER her, midt i sitt eget liv. Det kan se helt enkelt ut; varmen fra tekoppen i hendene mine, stillheten i huset akkurat nå, tyngdekraften som gjør at bekkenet kan lande ned i ullmatta jeg sitter på, pusten min, hjertet som slår.

Også i 2019 vil yogamatta og meditasjonsputa kunne hjelpe meg å senke farta, bli lydhør og stille nok til å begynne å legge merke til de Invitasjonene som kommer min vei i løpet av en dag, en uke, et år. Fra øyeblikk til øyeblikk. Ikke like lett alle dager – men muligheten ligger der alltid.

Det kan bety noe. Det kan bety alt.

Helt siden jeg startet min reise inn i yogalandskapet for 13 år siden har jeg hatt med meg en nysgjerrighet – og et lidenskapelig ønske om å forstå. En forståelse på detaljnivå; få dybdekunnskap om bevegelse og biomekanikk, forstå hvordan pusten og ringvirkningen av pustens funksjon (eller dysfunkjson) påvirker oss. Og på et større, mer helhetlig nivå; forstå mekanismene for tilstedeværelse og forankring i øyeblikket, og omsette denne forståelsen i erfaringen av å leve livet med hele meg.

Da jeg la ut på ferden for å bli yogainstruktør for 10 år siden, kastet jeg meg sultent over all lærdommen som ble servert, både gjennom yogautdanningen og gjennom all relevant litteratur jeg kom over. Anatomi, mindfulness, kropp-psyke-forbindelsen, chakraer, meridianer, stressregulering og pustens påvirkning på nervesystemet.

Landskapet var – og er fortsatt – endeløst. Og selv om jeg fornemmet denne endeløsheten da jeg startet ut hadde jeg allikevel en tanke om at jeg nok ville komme til bunns i dette en eller annen gang, bare jeg fikk lest nok, utforsket nok på min egen matte, undervist mange nok i yogarommet, dratt på mange nok kurs og utdanninger selv.

Etter å ha undervist i noen år hadde jeg fått lest en mengde bøker, sett noen hundre kropper i yogarommet, og forsket daglig i egen kropp på matta hjemme.

Pusten, tilstedeværelsen og nærværspraksisen følte jeg lå som en god forankring både i min egen praksis og i undervisningen min. Likevel kjente jeg på en frustrasjon over å ikke kunne gi klare nok svar på detaljnivå når elevene mine etter timen kom bort med spørsmål om fysiske plager og ting som dukket opp relatert til disse i ulike yogaøvelser. Hva jeg trodde stivheten og de sporadiske smertene i brystryggen handlet om, hva kunne smertene i skulderen ved visse armbevegelser skyldes, hvorfor kjentes det ut som om det «stoppet» i hofteleddet når eleven skulle gjøre pigeon pose?

Det var definitivt mer å komme til bunns i. Og ikke minst, mer å gå på i forhold til å utvikle blikket som ser hva som trengs i en kropp, og som gjør at en dermed kan begynne å finne en årsaksammenheng; hvorfor er kroppen havnet der den er i dag? Og derfra, hvor går veien videre? Hva trengs i denne kroppen akkurat nå?

Det var på tide med et dypere dykk ned i detaljene. I 2010 reiste jeg over Atlanteren for en 2 ukers Therapeutic Yoga Intensive hos Susi Hatley, biomekaniker og yogalærer. Og tenkte at nå – NÅ! – skulle jeg komme til bunns i (iallefall en god del av) dette. Jeg fikk mange svar, men satt igjen med minst like mange nye spørsmål. Sånn er det jo med alle virkelig store oppdagelser? Du ristes ut av komfortsonen, og i etterdønningene virvles det opp en mengde uklarheter, paradokser og spørsmålstegn. Det er frustrerende, og en kan kjenne seg både overveldet og hjelpesløs. Men dette er utrolige viktige vakum å befinne seg i, fra tid til annen; det er her vi vokser, og det er her forståelsen av verden – og oss selv – blir mer nyansert. Ydmykt må du erkjenne at det kanskje er en mulighet for at det allikevel ikke fins 2 streker under svaret, at sannheten med stor S kanskje ikke er så bastant og fundamental som du kanskje hadde håpet.

Som Susi Hatley informerte alle de 50 håpefulle yogalærerene på den 1.kursdagen, på andre siden av Atlanteren:

«The purpose of this training is not to demystify the body, but to embody the mystery».

Jeg husker hvordan ordene traff den dagen. I dag klinger de utfra en enda større forståelse og ydmykhet. For alt jeg kan, og har lært gjennom disse årene, men også for alt jeg ikke kan, og knapt nok kan begynne å forstå.

Reisen har fortsatt, og jeg har forlengst innsett at jeg aldri blir utlært – heldigvis. I juni i år dro jeg til Nederland for å avslutte et 2-årig sertifiseringsløp som Restorative Exercise Specialist hos en annen biomeknaiker, Katy Bowman.

Det jeg har lært nå er helt i tråd med kunnskapen og det jeg siden har undervist av prinsipper og bevegelseslære fra yogaterapien. Samtidig har møtet med hennes undervisning snudd opp ned – igjen! – på mye av det jeg trodde jeg visste. Her har jeg fått ta del i en helhetlige bevegelsesfilosofi som har ført til livsstilsendringer og konkrete grep for å implementere mer variert, næringsrik bevegelse inn i min egen og vår families hverdag. Samtidig har jeg fått ny, detaljrik kunnskap om temaer som skjelettstabling, muskelfunksjon, fotsålenes (bokstavelig talt) fundamentale betydning, styrke og gjennomgående stabilitet som en vei inn i bedre bevegelighet og økt mobiltet. Og; forståelsen av hvordan kroppen på cellenivå er helt avhengig av variert og kontinuerlig bevegelse gjennom en dag – og gjennom et liv – for å kunne fungere optimalt. Det har vært en serie revolusjonerende oppdagelser, og et helt nytt nivå av detaljkunnskap, som jeg gleder meg stort over å kunne dele videre med mine elever.

Samtidig kommer jeg stadig, og alltid, tilbake til; Hva er alle detaljene og justeringene verdt for en kropp dersom vi ikke er med på turen, deltar med hele oss? Og selv om jeg alltid vil ha en fascinasjon for forståelse og kunnskap på detaljnivå, ender jeg opp, igjen, med at det først svinger ordentlig av denne lærdommen dersom den kan erfares i kroppen, og leves i det livet som er vårt å leve. Embodying the mystery.

Nå gleder meg til en ny yogahøst. Inn i detaljene, med kroppsliggjort tilstedeværelse som ramme og fundament for utforskningen – fra øyeblikk til øyeblikk.

Embodying the Mystery; midnattsol på Elgen i Harstad, juni-17

Det nye året er her, med sine nye begynnelser og nye kapitler. Dagene fra i fjor skrives inn i historien, den historien som gjør at vi befinner oss akkurat der vi er – i dag. Overgangene mellom det som er historie og de nye begynnelsene kan være utfordrende. Det er dypt menneskelig at noe i oss vil holde fast i det som har vært, som regel i et forsøk på å beholde en viss form for kontroll og oversikt, både over oss selv og verden rundt oss.

Samtidig vet vi dypest sett at livet ikke funker slik – det eneste vi jo vet sikkert er at alt er i forandring, hvert øyeblikk. Yogapraksisen har lært meg uendelig mye om å slippe, og på den måten gi større rom for det som faktisk ER – her og nå. Og praksisen har virkelig omsatt dette fra å være mentale konsepter til å bli erfaringer og levd liv; noe som ligger som en klangbunn, både i hverdagene og festdagene. I det livet som leves på yogamatta, men kanskje vel så viktig; i det livet som leves av matta.

Dette aspektet er (forhåpentligvis) noe man aldri blir helt utlært i, og for meg er det spennende å sette dette på agendaen også inn i 2017. Tematikken har vært en del av min prosess de siste 15 årene, og som yogalærer deler jeg ukentlig erfaringene mine med de jeg møter på matta. Mange av ordene er forslitte og noen ganger føles de oppbrukt – men livet er så genialt innrettet. Når du trodde du hadde alt på stell, og var på vei til å bli ørlite grann nummen, får du plutselig en i rett i fleisen. Og derfra våkner en ny aktualitet, en ny erfaring, en ny forståelse. Vi blir klokere. Og trenger ikke så mange rett i fleisen lengre, bare kanskje en lett klaps på kinnet for å våkne opp av søvngjengertilstanden; Se. Lytte. Ta plassen vår midt i det Livet som faktisk er vårt å leve.

Å slippe handler også om å tillate seg å hvile tilbake – i oss selv, i livet, i kroppen. I vår fremoverlente kultur er dette enn så lenge fortsatt litt motstrøms, og på mange måter ganske radikalt. Men sårt tiltrengt, i en verden full av støy, eksponering, prestasjon, rastløshet – og den evige jakten etter bekreftelse og anerkjennelse. Også i yogaverdenen kan denne fremoverlentheten gjøre seg gjeldende; selv om vi er aldri så bevisst vårt ego og vår trang til prestasjon kan vi kan allikevel fort miste oss selv i vår iver etter å komme dypere og lengre – til å avansere inn i stillinger som hodet ønsker og vil, men som kroppen kanskje ikke nødvendigvis er klar for. Yogalegenden Vanda Scaravelli sier det slik; «Do not sacrifice the body for the glory of the pose». Dersom vi presser oss videre før kroppen er klar ligger det en aggressivitet og hardhet mot oss selv til grunn for praksisen, som jeg tenker før eller siden vil slå tilbake og gjøre at vi tvinges til å forsøke en ny tilnærming. En tilnærming med mer respekt og med større aksept for der vi – og kroppen – er, akkurat her og nå.

Kulturelt sett er motsvaret til fremoverlentheten der, både i yogaverdenen og i det kollektive feltet vi alle er en del av. Dypest sett tror jeg vi alle lengter etter autentisitet – noe som har kjerne, noe som føles genuint og sant. Og min erfaring er at å øve opp evnen til både det å slippe og det å hvile tilbake fasiliterer kobling og kontakt til en slik autentisitet i oss selv. I yogapraksisen innebærer det å virkelig LYTTE til kroppen og til oss selv, og ta den informasjonen vi da sitter med på alvor – og til etterretning.

Min kloke mann har lært meg mange ting, blant annet viktigheten av å legge inn mellomrom i vår families hverdagsaktiviteter; det å sette seg ned etter en avsluttet arbeidsoppgave eller aktivitet, og ta noen øyeblikk – hvile litt tilbake – før vi gyver løs på neste punkt på lista. En typisk av-matta-praksis. På matta er konseptet sterkt tilstede i både egenpraksisen og undervisningen min. Etter en øvelse: kjenne etter hva som ER i kroppen akkurat nå. Hvile litt tilbake, det trenger ikke alltid å være noe en dveler med i så mange pust nødvendigvis – men sørge for å opprette en form for kobling, om så bare i noen få sekunder. Og derfra, bevege oss videre inn i neste bevegelse. Dette er en verdifull investering også i forhold til det motoriske nervesystemet; ny koorrdinasjon trenger litt t i d for å kodes ordentlig inn. Derfra kan nye bevegelsesmuligheter implementeres til å bli en del av kroppens motoriske repertoar – til å bli den vi nå ER, idet vi beveger oss videre i våre liv.

Bevegelse, klaps på kinnet, hvile tilbake, slippe, ny autentisitet, bevegelse videre. Sånn går nu dagan – som vi sier her nord. Og jammen er jeg glad for å møte det nye året og disse nye dagan, for å få muligheten til å utforske nye hvelv etter hvelv, både i form av nye oppdagelser i yogastillinger, og som deltager på den evigvarende læringsarenaen livet «ute i felten» er.

Så, 2017; det skal bli spennnede å se hva du kommer med! Det fins alltid nye lag, ennå uutforskede nyanser, større dybde – og bredde – når en manøvrerer i dette landskapet. Heldigvis blir vi aldri ferdige, og noe av øvelsen er å hvile tilbake inn i nettopp dette også, i tillit til at også det «er som det skal være.»

Romanske buer

Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett

i halvmørket.

Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk.

Noen lysflammer blafret.

En engel uten ansikt omfavnet meg

og hvisket gjennom hele kroppen:

«Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!

Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.

Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.»

Jeg var blind av tårer

og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen

sammen med Mr. og Mrs. Jones, Herr Tanaka

og Signora Sabatini

og inni dem alle åpnet seg hvelv etter hvelv uendelig.

Tomas Tanströmer

Etter noen helt fantastiske måneder i babybobla titter jeg igjen hodet ut i verden. Det våres, tulipanløkene er på full fart opp langs solveggen i hagen vår- og jeg kjenner igjen stor lyst og inspirasjon på å vende blikket utover; ta del igjen!

Etter å ha undervist yoga i snart et tiår (jubileum sommeren 2017!) har det også slått meg hvor viktig det er med disse lengre pausene fra undervisningen. I mellomrommene skjer det mye viktig arbeid; ny forståelse, nye erkjennelser og nye dybder i egenpraksisen. Fordypelsen innover er helt nødvendig for det vi kan gi og skape utover – det er i rytmen mellom innpust og utpust at utvikling og vekst får de beste forutsetningene!

Da jeg ble mamma for 2.gang i fjor høst sendte en yogaelev meg denne vakre hilsenen: Nyt denne magiske tiden når verden for en stund står stille.

TID er jo et skikkelig pussig konsept. Og det er sant; verden står for noen øyeblikk stille i møte med «svingdøra» inn og ut av livet; i nærkontakt med fødsel og død. Det som rammer inn våre korte liv, som gir dybde og klangbunn til alle hverdagene mellom disse stasjonene.

Denne gangen har jeg igjen kjent hvilken stor gave det er å få lov til å hoppe av den lineære tida for en stund. Gå inn i spedbarnets Væren, som jo på ett vis er tidløs. For yogalæreren som hver uke snakker om tilstedeværelse fins det knapt noen bedre læremester.

Lyrikeren Pablo Neruda sier også noe om å stoppe den lineære tiden – og hva som kan skje når vi «ikke er så opptatt av alltid å gå fremover». Stillhet og retrett fra utenomverdenen er ikke nødvendigvis synonymt med stillstand og stagnasjon. Det gjelder å finne den gode rytmen i vekselspillet mellom innpust og utpust, bevegelse og hvile, dvale og ny blomstring.

NÅ TELLER VI TIL TOLV

Nå teller vi til tolv

og alle er stille

for en gangs skyld på jorden,

la oss ikke snakke et språk;

la oss stoppe opp litt,

og ikke bevege oss så mye.

Det vil være et sjeldent øyeblikk

uten mas, uten motorer;

vi vil alle være sammen

i en plutselig underlighet.

Fiskerne i det kalde havet

vil ikke skade hvaler

og mannen som samler salt

vil ikke se på sine såre hender.

De som planlegger grønne kriger,

kriger med gass, kriger med ild,

seiere uten overlevende,

vil kle seg i rene klær

og gå med sine brødre

i skyggen, uten å gjøre noe.

Hva jeg ønsker må ikke forveksles

med fullstendig uvirksomhet.

Det handler om livet…

Hvis vi ikke var så opptatt

av alltid å gå framover,

og for en gangs skyld gjør ingenting,

kanskje en enorm stillhet

vil avbryte tristheten

over aldri å forstå oss selv

og over å true oss selv med døden.

Kanskje jorden kan lære oss,

som når alt virker dødt

og senere viser seg å leve.

Nå teller jeg til tolv

og du er stille mens jeg går.

Pablo Neruda

Så kom sensommeren – så fantastisk med disse varme, lange dagene vi har fått i gave. God bensin å ta med seg inn mot høst og mørketid!

Forrige uke kom jeg hjem til den nordnorske sensommeren etter en 7-dagers stille retreat. I år som i fjor fikk jeg ryddet plass i sommerkalenderen til 1 ukes avkobling – og PÅkobling – inn i nærvær, stillhet, natur – og en sjelden anledning til fordypelse av praksisen over flere døgn. Med veksling mellom sittende og gående meditasjon, samt noe yogaprakis ble det ei virkelig nærende, om enn også krevende uke.

Det er forunderlig å kjenne hvordan hjernens konstante søken etter stimuli og ny input fra verdenen på utsida gradvis slipper taket, hvordan jakten på adspredelser sakte men sikkert avtar.

Hvordan nervesystemet får sin etterlengtede, dype hvile.

Hvor usannsynlig spesielt det er å dele tid og rom med mennesker uten å måtte forholde seg direkte til dem gjennom ord og øyekontakt. En helt annen måte å relatere til hverandre enn det hverdagen består av.

Og veldig spesielt i år å ha med en liten copilot inn i Stillheten – både tror og vet at vedkommende må ha hatt en utrolig god uke, med så masse gode vibrasjoner og intensjoner i lufta!

Dette diktet delte en av lærerene underveis i retreatuken, det sier noe om det som trer frem som krystallklare, høyst menneskelige mekanismer i løpet av de første døgnene i stillheten;

ADSPREDELSEN

Hele tiden denne adspredelsen
hele tiden gripe ut etter noe
for å unngå det som er
noe å spise, drikke
en røyk
sjekke mailen
sende en ny?
lese nyheter
Facebook
ringe en venn
være interessert…
være noen
for noen

Bare bli kvitt denne uro
denne tomhet
for all del ikke gå inn i denne uro –

Det finnes ingen vei utenom;
en dag
må du synke ned i tomheten
i uroen, angsten
en dag må du gi opp
slippe taket
gi deg hen…

Et eller annet sted der nede
vet du at du finnes
slik du var

Dypt der nede
fins den røde tråden;
den ble bundet rundt den lille armen din
før du gikk ut
i adspredelsen

Gi slipp –
den fins der
ennå!

Christian Egge

— Så er det godt å være tilbake i hverdagene igjen, de som jo utgjør størstedelen av livet og som er den viktigste arenaen for nærværspraksisen. Og allikevel tydelig merke at dette girskiftet er noe jeg tar med meg videre. Inn i de korte samtalene med de andre foreldrene når vi leverere ungene våre i barnehagen, i et blikk og noen få ord med kassadama på Coop, over gjerdet til de nye naboene som flyttet inn i august. Inn i møtet med kroppen på yogamatta, med tankene og pusten på meditasjonsputa – her hjemme i min egenpraksis.

Jeg faller mer og mer til ro med at det er dette som er praksisen; at vi fortsetter å vandre litt ut i adspredelsen, for så å finne veien hjem igjen, på nytt. Poeten T.S Eliot sier det slik:

“We shall not cease from exploration, and the end of all our exploring will be to arrive where we started and know the place for the first time.”

Januar – igjen! For min del kjenner jeg på: Nye begynnelser, nye innpust – ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt. Og samtidig dette; en dyp takknemlighet for alle de Øyeblikkene som til sammen utgjorde det året som nå er forseglet og avsluttet. Mange av disse er øyeblikk i yogarommet og på yogamatta – tusen takk til alle jeg har fått dele yogatid med i året som gikk!

Mange øyeblikk står ut når en gjør sitt personlige årsoppgjør – og det er mange jeg ved årets slutt har trukket frem igjen til forgrunnen av bevisstheten. Dvelt ved, kanskje smilt ved tanken på – eller kanskje kjent en vemodig klang i brystet ved.

Et av dem er dette; på en liten flekk på jorda, på en fotballbane utafor en stor treningshall, går 230 mennesker sin langsomme gående meditasjon. 10 steg i mikorfart forover, snu langsomt, 10 steg i mikrofart tilbake. Gjenta.

Hvert menneske går i sin egen bane, i sitt eget snegletempo. Jeg er en av dem. Sett utenfra ser vi sikkert ut som halvvåkne zombier. Det er dansk midtsommer, vinden beveger de lange, gulgrønne stråene på enga rett nedenfor, sola står lavt over horisonten, bølgene slår inn over stranda lengst nede i synsfeltet. Den ukelange retreaten er halvveis, og akkurat nå er vi midtveis i 2 døgn i fullstendig stillhet.

I stillheten blir alle de indre stemmene så tydelige – monologen i hodet trer frem i all sin velde, i hele sitt spekter – i alle nyanser mellom herlighet og gru. Disse indre samtalene jeg fører med meg selv, som jeg i en hektisk hverdag vet ER der, og som jeg i min daglige meditasjonsøkt logger inn på og observerer, for en kort stund av døgnet. Nå er det bare dem og meg. Vel, ikke bare. Sola er der, vinden er der, bølgene er der. Og disse 229 andre menneskene som også går sin gående meditasjon, med sine indre monologer. Som også strever, som forsøker, som innimellom lykkes – og som av og til går på trynet.

Retreaten har for meg til nå innheholdt hele tanke- og følelsesregisteret; glede, frustrasjon, takknemlighet, kjedsomhet, dyp ro, lykke, utålmodighet, irritasjon, inspirasjon. Læringen og den dype erfaringen handler om å SE skiftningene, og gi slipp på motstanden mot at alt går over i noe annet – hele tiden. Og samtidig erfare det i meg som SER alt dette, fra øyeblikk til øyeblikk.

Og; i akkurat dette øyeblikket – på fotballbanen – kjenner jeg en dyp tilhørighet. Til livet, til jorda føttene mine varsomt trår på akkurat nå, til solas syklus og pustens rytme – og til menneskene som beveger seg rundt meg. De 229 mer eller mindre fremmede som er i min umiddelbare nærhet, og alle de andre som trår sine steg på jorda – som forsøker, som prøver – som lykkes innimellom, som av og til snubler og faller.

I det daglige livet “ute i felten” er det ikke alltid vi kjenner denne tilhørigheten. Øyeblikket på fotballbanen viser meg så tydelig at den evige, indre monologen ofte består av vurdering og analyse – og at jeg gjennom denne kartleggingen forsøker å plassere meg selv i forhold til menneskene rundt meg; over, under, eller ved siden av. Slik skaper jeg en illusjon av kontroll og oversikt – men også en avstand til livet, til situasjonene som utgjør min hverdag, til menneskene jeg møter. I et øyeblikk SER jeg alt dette, og forsøker å gi rom til alt som foregår. Og ved å gir rom, mykner noe i meg. Og fremfor å være over, under eller ved siden av er jeg plutselig forbundet. Jeg hører til.

Ved årets slutt minner dette Øyeblikket meg på at min dedikasjon også gjelder for det kommende året; jeg ønsker å fortsatt ha en daglig praksis som kan hjelpe meg til å kultivere frem mer og mer av denne følelsen av dyp tilhørighet. Noen ganger er den helt i vannskorpa, andre ganger er den mye vanskeligere å nå. Men den er der, og viktigere; jeg lever med en dyp visshet om at den er innen rekkevidde.

Derfor: nye begynnelser, nye innpust, ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt – også i 2015. Rulle ut yogamatta, ta plassen min på meditasjonsputa. SOM jeg gleder meg til fortsettelsen, til å erfare alle de øyeblikkene som skal utgjøre dette neste kapittelet.

Godt nytt år!

—-utsikt fra fotballbanen på Fuglsøcentret, Mols bjerge

Nå er det ferietid – for de fleste av oss gir det etterlengtet tid for hvile og væren – som igjen kan generere nye innsikter og inspirasjon for en ny høst og vinter.

Selv innleder jeg nå sommeren med 1 ukes retreat, årets store gave til meg selv. TID til å lytte, dykke ned og falle innover. Og disse ordene har jeg med meg inn i denne neste uka:

Watch – Witness – Wonder

I hverdagsmodusen vår handler det ofte om kjapp prosessering av det som skjer rundt oss, og handling utfra hva situasjonen krever av oss. Vi SER omverdenen, og agerer i den.

Når vi lager oss mellomrom – på yogamatta, eller i andre former – kan vi flytte oppmerksomheten bakover i bevisstheten. Vi begynner å obeservere, oss selv og verden rundt oss – være VITNE til det som ER, akkurat nå. Pusten senkes, sansene åpnes.

Utfra stedet av selvobservasjon gis det så rom for UNDRINGEN; den vakre, og av og til vanskelige verdenen vi er i og hører til i, oss selv, pusten, kroppen. Spørsmål som ikke nødvendigvis får noe definert svar. Men følelsen av å kanskje noen ganger være i forbindelse – med alt det vi forstår, og alt det vi ikke helt kan gripe med vår bevissthet.

Vi trenger ikke nødvendigvis å reise på 1 ukes retreat for å komme ned i wonder-modus. Vi kan sjekke inn med oss selv kontinuerlig, gjennom vår hverdag og gjennom det som nå fremover er våre feriedager. Lage oss noen små hverdagsretreater. Sette deg i hagen din noen få minutter daglig – uten annen agenda enn denne:

Watch – Witness – Wonder

Observere ungene dine. Eller foreldrene dine. Eller de andre menneskene som er rundt deg, akkurat nå. Se gresset gro, kjenne sola i ansiktet, snuse inn valmuene. Puste, være.

Noen ganger trenger vi å SE. Andre ganger trenger vi å observere, være vitne til. Og innimellom trenger vi undringen. Det å kunne bevege seg sømløst mellom disse lagene av bevissthet, gir en opplevelse av bevegelsefrihet i livet. Og et tyngdepunkt som alltid er tilgjengelig. Selv i vår hverdagsmodus med kjappe avgjørelser og tidvis hektisk agenda fins det alltid et backdrop; ned i undringen, forbindelsen og den dype koblingen.

Med ønske om gode hverdager og feriedager denne sommeren – gjennom både det du ser, er vitne til og undrer deg over. God tur!