Denne uka havnet jeg i en interessant dialog med en av yogagruppene mine. Bakgrunnen for samtalen var at jeg i vårsemesteret har begynt å gi en konkret hjemmelekse for hver uke; et eksperiment for å inspirere til mer yoga i hverdagen. En enkel yogaøvelse, en pusteteknikk, eller en kort yogasekvens. Noen har erfart at det er godt og lett å få gjort hjemmeleksa, men mange kjenner at det er mer utfordrende og vanskelig.

Dialogen vår denne mandagskvelden handlet om motstand. For mange av oss vet så uendelig godt hva som er bra for oss, hva som gjør oss glade og balanserte i kroppen, klare og sterke i hodet og varme og rolige i hjertet. Likevel gjør vi det i mange tilfeller ikke. Vi velger det bort – og velger dermed inn noe annet istedet. Noe enklere – noe mer behagelig?

I mitt eget liv møter jeg stadig vekk på mister Motstand – og som alt annet som dukker opp på dørstokken min forsker jeg på hvordan jeg kan ønske han best mulig velkommen. En av mine kloke yogamentorers viktigste læresetninger er: “the problem is never the problem”. Så: motstand dukker opp, snikende inn fra blindsida eller mer rett i fleisen. Istedetfor å trekke meg, rømme, eller plutselig komme på at “jo jeg skulle jo ha vasket badet, og ihvertfall må jeg få ryddet i roteskuffa i skrivebordet”, prøver jeg denne 3-trinnsteknikken:

1. Ta 1 skritt tilbake

2. Gi meg selv 1 langt innpust, og 1 langt utpust

3. Spørre meg selv : “hva skjer inni meg akkurat nå?”

“The problem is never the problem” – motstand er bare toppen av isfjellet. Hva ligger under overflaten? Det er her det virkelige forskningsprosjektet begynner. Svaret er ikke på forhånd gitt. Viktige stikkord for meg har vært flukt og distraksjon. Motstanden dukker ofte opp fordi det er noe jeg vegrer meg for å se, kjenne på, gå inn i. Hva dette noe er kan være mange ting; oppgaver på to-do-lista som jeg gruer meg til, relasjoner til mennesker som er utfordrende akkurat nå, fysiske vondter eller slitenhet. Skreller jeg av enda et lag finner jeg følelsen i bunn: smerte, sinne, sorg, ensomhet, uro.

Jeg tar enda et skritt tilbake, gir meg selv nok et langt innpust, og utpust – og spør meg selv, igjen: “Hva skjer inni meg akkurat nå?“

Fluktmulighetene er endeløse, distraksjonene fins overalt. Dette er en av de største kollektive utfordringene av vår tidsalder. Men istedetfor å plukke opp telefonen, åpne macen eller begynne støvtørkingsprosjektet i bokhylla, ER jeg. Lyttende. Holder hjertet mitt ømt og varsomt i hendene mine. Alle på telefonlista mi lever fortsatt sine liv i den andre enden, cyberverden går sin gang inni macen min og støvet blir enda en millimeter tykkere over bøkene mine. Men jeg har stoppet tida, og satt verden utafor på vent.

Yoga handler om verden på innsida. Om å møte oss selv – med motstanden, dersom den er på besøk i dag. Allikevel velge å sette oss ned, i vårt eget selskap. Stole på at for hver gang vi velger Møtet – istedefor flukten, distraksjonen – så bygger vi styrke og tillit til oss selv, til vår handlekraft – og til livet. Og den virkelig gode nyheten er at veien hjem til oss selv blir kortere, for hver gang vi går opp stien.

Utforsk 3-trinnsteknikken neste gang mr.Motstand banker på. Og en annen stilig ting å forsøke er å rulle ut yogamatta, og gjøre noen yogaøvelser der du bevisst arbeider med å holde stillingene lenge. Gi TID for at du kan kjenne det umiddelbare møtet med motstanden – så utforske om du kan bevege deg gjennom den, og deretter begynne å leke med om den kan transformeres. Alt innenfor den samme yogaøvelsen. Hva (og hvem?) som kommer ut på den andre sida er et åpent spørsmål. Og svaret er kanskje ikke heller nødvendigvis poenget – eller målet.

Enough.

These few words are enough.

If not these words, this breath.

If not this breath, this sitting here.


This opening to life

we have refused

again and again

until now.


Until now.

David Whyte