Blog Image

nyhetsbrev

Å Være og å gjøre

nyhetsbrev Posted on 21 Aug, 2023 15:32:00

“We have a tendency to think in terms of doing and not in terms of being. We think that when we are not doing anything, we are wasting our time.

But that is not true. Our time is first of all to be.

To be what? To be alive, to be peaceful, to be joyful, to be loving. And that is what the world needs most.”


– Thich Nhat Hahn
 

Sommerens Væretid går over i høstens Gjøretid, idet vi her i huset nå såvidt er igang med den første uken av hverdagslivet; skole, jobb, ettermiddagsaktiviteter, helgeplaner, avtaler, klokkestyrt tid. 

Det er noe med disse overgangene i livet – min erfaring er at de krever litt ekstra tilstedeværelse, og gjerne litt ekstra selvomsorg. Girskiftene er ikke nødvendigvis friksjonsfrie, hverken individuelt eller kollektivt. 

Bildet viser et Øyeblikk av væretid på en av årets aller siste siste feriedager – en lavterskeltur i min barndoms bakgård, sammen med gode venner det var altfor lenge siden vi hadde sett. Vi slo leir ved vannet, de som ville kunne bade før bålet ble tent og fiskekakene og pølsene ble grillet. Alt i sin tid, uten å måtte se på klokka. Først og fremst få Være, sammen, tilbakelent mot solveggen, i samtale og stillhet, i latteren og alvoret. 

Så kom mandagen, med vekkerklokka på 06.45 for hele husholdningen. Fra kjøkkenet hørte jeg ungene synge ilag på badet, kunne merke både letthet og forventning i dem, idet de plutselig var på full fart inn i sine neste kapitler av livet; 3. klasse, 6.klasse. 

Da huset ble stille gikk jeg til meditasjonsputa. I ferieukene har mine daglige morgenmeditasjoner vært mer sporadiske – jeg har heller tatt mellomrom av stillhet på andre tider i døgnet, alt etter familieflyten. Nå var jeg glad for å være tilbake i rytmen av mine arbeidsdager – stillheten kommer først, og legger et slags grunnlag for alt som skal skje videre i dagen min. Og det å stoppe opp, og være villig til å avstå fra alle ytre impulser i 20 minutter gjør at jeg får kikke, lytte og kjenne innover, uten å skulle endre eller forberede. Simpelthen få lov til, etter beste evne, å Være, med det som faktisk Er. 

Denne dagen kunne jeg merke at det lå en tyngde i meg. Jeg har vært her mange ganger før, ved dette veiskillet inn i hverdagen igjen, der ferien skal forsegles og lukkes. Av erfaring vet jeg at det rører på ting, i dypet og mer overfladisk. Nå stoppet jeg opp og pustet. Lenge nok til at tårene fant veien gjennom meg, og jeg kunne merke hva som var hos meg; 

Sorg. Et bittersøtt vemod over at ferien var over, at det lange strekket av væretid sammen med ungene, oss voksne imellom, i de lommene av egentid jeg fikk, var over, for denne gang. Og jeg innså at jeg virkelig hadde elsket, Elsket denne sommerferien. Mange sammenfallende komponenter gjorde at det ble akkurat slik dette året; at ungene er større og mer selvstendige, og at organiseringen og logistikken dermed er mye lettere enn da vi hadde småbarn og skulle ha familieferie. At vi fant en god rytme dette året i forholdet mellom reise og forflytning og hvile- og hjemmedager. At vi har lært noe om å ikke legge for mye innhold og ambisjon inn i hver dag – rom rundt de tingene vi skal gjøre er essensielt. Utpust og innpust i forhold til familietid, tosomhet oss voksne imellom, og alenetid. At været var fantastisk, overalt hvor vi var dette året. At vi er velsignet med så mange fine folk rundt oss, at tid ble gitt til samvær og samtaler. At kroppen min ville, at kreftene var der, stort sett alle dagene.

Så kjente jeg også at underliggende for alt dette er min egen kapasiteten til å Være. Og at evnen til å synke innover og nedover i væren har vokst og modnet i meg, og er nå helt, helt annerledes enn i mitt yngre liv – og til og med ganske annerledes sammenlignet med sommeren i fjor. Jeg er i mye større grad Hjemme, i meg selv og hos meg selv, uansett hvor jeg befinner meg, uansett tid og ytre omstendigheter. Det kjennes som om dette er smaken av Frihet? 

Det tar tid å komme hjem, helt hjem. Kanskje også en dedikasjon, en villighet. Og noen veivisere og medvandrere underveis. Jeg sier ofte at jeg har vært heldig; lite visste jeg, da utmattelsen ble kastet på meg over natta i september for 20 år siden, at det var min nye Læremester som hadde ankommet. Innover og nedover, sa min nye lærer. Bare være, akkurat her. Ingesteder å gå, ingenting å rekke. 

I går morges, etter tårene og stillheten, beveget jeg meg i inn i dagen min. 

Hodet sa; 
Du har en lang to-do-liste, kroppen er klar og kreftene er der – du må ta fatt nå med en gang, og det haster! 

Livet sa; 
Lufta i dag er så myk fra sommerregnet, alt er så stille. Stien din venter på deg, det samme gjør det blikkstille havet. Og kantarellene. 
 

Jeg pustet ut. Og bestemte meg for å gå inn i dagen, med varsomhet og litt ekstra ømhet. Jeg lagde hjemmekontor på gulvet i vinterhagen og åpnet døra på vidt gap slik at jeg fikk puste inn den usannsynlig mettede sensommerlufta. Jeg åpnet macen, svarte på noen eposter, lagde et fb-arrangement, begynte på designet til dette nyhetsbrevet. Avtalte øving med solisten til det bryllupet jeg hadde sagt ja til å spille i kommende helg. 

Etter en god og lang arbeidsøkt, med flere puste- og strekkepauser underveis (gulvsittende kontorarbeid inviterer og insisterer på disse pausene på en helt annen måte en hvis vi sitter på stol, bare prøv selv..!) lukket jeg macen, lot beina finne stien og også få gå av stien, der kantarellene viste seg for meg. Havet ventet på meg, ingen i bukta foruten skarven som satt på pålen sin ute i vannet. Jeg svømte utover, kjente hvor liten jeg er, under den store himmelen og i det store havet – og samtidig hvordan jeg hører til, i dette store bildet. Jeg avsluttet badet med det som har blitt et nytt rituale; jeg tar noen pust før jeg går helt opp på land, setter meg i huksittende slik at bare skuldrene og hodet er over vannet, og med kroppen vendt utover mot havet og fjellene lar jeg håndflatene møtes inn mot hverandre, foran hjertet. Er Her, i et øyeblikk at Takknemlighet. En takknemlighet for alt, slik det har vært, og er. For reisen som har ført meg hele den lange veien hjem. For å få lov til å være i bevegelse og vekst, underveis i dette forunderlige, tidvis fantastiske, tidvis dypt frustrerende menneskelivet. 
 

Her sitter jeg nå, på dag 2 av hjemmekontoret i vinterhagen, med åpen dør ut til hagen også i dag, og undrer meg, både på vegne av meg selv og det store kollektivet; Må det være enten eller, på vei inn i hverdagen – være eller gjøre? Kan det være både og, i en mer sømløs sammenheng? 

Dette er mitt pågående forskningsprosjekt – også inn i høsten som nå ligger foran oss. Dette er også det jeg ønsker og vil dele videre gjennom mine undervisningsrom – både i grupper og 1 til 1; at vi kan bo oss mer og mer inn i kroppen, få oppleve at vi er stadig mer Heime, i oss selv og i det som er livet vårt. Livet i hele sitt spekter; ferie og væretid, hverdag og gjøretid. Sorg, uro og mørke. Lys, letthet og glede. Få være, Her, i og med alt, slik det faktisk Er. 

Nå gleder jeg meg stort til å åpne høstens undervisningsrom, både i form av grupper og med de jeg skal få jobbe med 1 til 1. Være og gjøre, gjøre og være, i en stadig mer uhindret flyt. 



Gjenfunnet av Øyeblikket

nyhetsbrev Posted on 21 Jun, 2023 12:50:00

LOST

Stand still. The trees ahead and bushes beside you
are not lost. Wherever you are is called Here,
and you must treat it as a powerful stranger,
must ask permission to know it and be known.
The forest breathes. Listen. It answers,
I have made this place around you.
If you leave it, you may come back again, saying Here.
No two trees are the same to Raven.
No two branches are the same to Wren.
If what a tree or a bush does is lost on you,
You are surely lost. Stand still. The forest knows
Where you are. You must let it find you.

– David Wagoner

Jeg våknet opp til mykt sommerregn i dag, etter dager og netter med sol, sol og mer sol. Sommer på Ordentlig, i nord! At slike dager ikke er noe selvfølge gjør at vi kanskje kan ta imot dem med enda større takknemlighet og årvåkenhet, når de først blir gitt. 

Men i morges, dette myke regnet. Stille og mildt. Som forteller meg at de uteprosjektene jeg hadde planlagt i dag, simpelthen må vente. At den fremdriftsplanen hodet mitt hadde laget seg, må revideres. At ting kommer til å ta litt lengre tid. Og at det kommer til å gå bra, allikevel. Det er som om regnet sier; Pust ut nå. Stå stille. Kjenn på dette mellomrommet av stillstand og hvile. Bare være, for en liten stund. 

Regnet ga seg og stien min tok imot meg, slik den alltid gjør. Jeg kommer som jeg Er, og får vandre inn i det landskapet som alltid bare Er. Som ikke stiller spørsmål, som ikke vurderer, som ikke har noen mening om hvorvidt jeg har prestert nok i dag, som ikke ber meg om å være noe annet enn akkurat den jeg Er, der jeg er, med alt det som rører seg i meg i dag.

I mitt tidligere liv handlet turene i naturen ofte om å nå en bestemt destinasjon, komme seg til toppen. For så å kunne stoppe opp, nyte utsikten, og kanskje ei brødskive. En velfortjent pause, før nedstigningen. Nå beveger jeg meg på en annen måte, både på stien min og i livet mitt. Jeg stopper opp mange ganger, underveis. Ikke nødvendigvis på utsiktspunktene, men som oftest midt mellom trærne, omgitt av skogens katedral. Venter, lytter, ser. Lukker øynene og puster inn. Lukter det som er, akkurat nå. Puster ut. 

Stoppet gjør at jeg merker hvor lett det er å være delvis bortreist, bortkommet, her jeg går på stien. Med hodet fullt av tanker, trouble shooting, fremdriftsplaner for alle livets små og store pågående prosjekt, alle de løse trådene jeg holder i til enhver tid.  

At jeg velger å la bena stoppe opp gir meg muligheten til å bli Gjenfunnet. Føttene kan få gro sine røtter nedover, på den lille flekken av jorda jeg står på akkurat nå. Ikke på vei fra A til B, men simpelthen bare Her. Nå. Som om ingenting kommer senere. 

Regnet hjalp meg i dag, ga meg et nødvendig fartssenking. Og uavhengig av regn eller sol har øvelse over mange år gjort at jeg oftere og oftere velger stoppet. Kjenner at det gir ro, og kraft. Og at stoppet tar med mer og mer av det som er hele mitt menneske inn i det som faktisk er livet mitt, akkurat nå. Som om ingenting kommer senere. 

De neste ukene blir det undervisningspause og ferie. Men på den den andre siden av sommeren kjenner jeg allerede en stor glede over igjen å kunne invitere til nye rom for pust, bevegelse, tilstedeværelse, lading og ladning. 

Men nå ligger sommeren ligger foran oss. Måtte disse dagene og ukene gi mange muligheter til å bli Gjenfunnet. Til å få være, først og fremst. Som om ingenting kommer etterpå. Her, Nå. 



Å holde og bli holdt

Uncategorised Posted on 23 Apr, 2023 11:10:37

Jeg skriver dette idet sola trenger seg gjennom bladverket i vinterhagen vår, helt inn til kjøkkenbordet der jeg sitter. Kroppen min gjenkjenner lyset som treffer ansiktet på akkurat denne måten, på akkurat denne tida av året – der vinteren definitivt ikke er over her i nord, men der Lyset finner sin vei, sterkere og sterkere, dag for dag. En iboende transformasjonskraft ligger latent i disse lyse dagene og etterhvert nettene – vi inviteres ut av dvalen, inn i en mer aktiv deltagelse i livet. 

I mine første år som yogalærer tenkte jeg at det var litt synd å invitere folk innendørs til yoga i vårsesongen, nå som lyset endelig er her. Dette har endret seg; på mange måter trenger vi kanskje landingsplassene av pust, stillhet og oppmerksom bevegelse enda mer i den lyse årstida? Sånn at vi kan finne en balanse – ta imot invitasjonen fra sola og lyset uten å miste forankringen og røttene våre. 

Innover og nedover er den primære bevegelsen – den forutgår det som da kan og skal få strekke seg oppover og utover. Den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkepää vet noe om sannheten i akkurat denne rekkefølgen; 
 

Lenge trodde jeg 
at man må utrette noe 

Nå bare ser jeg 
hører 
tar imot 

Lever
 

Valkepää peker på det den østlige filosofien kaller yin; å hvile innover, å kjenne på kreftene som trekker oss nedover. Her ligger det også en invitasjon til overgivelse, et dypt indre slipp – å hvile inn i en tillit til at noe holder oss. 

Det er rart å tenke på hvordan jeg så lenge trodde jeg kunne holde alt selv, på egenhånd. Og ikke bare utrette noe – men kanskje til og med utrette ALT, helt selv. Lenge fløt jeg på bølgen av suksess og mestring, livet gitt på skinner, og vel så det. Året 2023 markerer for meg at det nå er 20 år siden jeg måtte lære meg en helt ny måte å være i livet på; kroppen sa Stopp, den gamle fremgangsmåten ble hardt og brutalt tatt ut av drift. Forhindret fra å skape mitt eget liv, uten evne til å fortsette å forløse mitt eget potensiale måtte jeg lære meg å gradvis gi slipp på min retning, min plan, min suksess, min gjennomføringskraft – gi slipp på alt jeg ville og trodde jeg måtte utrette.

Så begynte en ny reise, innover og nedover. Jeg ble tvunget inn i landskapet av det vi alle bærer i oss, men som de fleste av oss løper fra; retningsløsheten, motløsheten, stillstanden, mørket, sorgen, tvilen, håpløsheten. Alt i oss som ikke kan og ikke evner.

Og fra å være den som kunne holde alt, mestre alt, utrette alt, måtte jeg lære meg også å kunne være den som blir holdt. Det tok meg mange lange år å fullt ut erfare hvor sterkt jeg hadde lengtet etter dette; å få hvile inn i en omfavnelse som holder meg. Å få gi fullstendig slipp. Å få puste – helt ut. 

Opplevelsen av å bli holdt er ikke bare intellektuell – den er også kroppslig, og må derfor erfares. Igjen og igjen. Ofte må det et annet menneske til for at erfaringen skal kunne få lande i oss, helt og fullstendig. Det fins en transformerende kraft i det som tilsynelatende er så enkelt; at en annen holder oss, og at vi tillater oss selv å være den som for en stund blir holdt. Denne andre kan komme i mange former og fasetter; en terapeut, en god venn, en partner, en lærer, en trygg, firbent venn. I yogarommet er det jeg som lærer som holder det rommet hvor hver enkelt kan lande, og så kanskje få gi slipp inn i, være den som for en stund blir holdt. 

Etterhvert vokser det frem nok trygghet i oss til å kunne lage disse landingsplassene for oss selv; å komme tilbake til en tilstand av tomhendt hvile. Kan jeg stoppe opp, lenge nok til at jeg legger merke til at noe holder meg, i akkurat dette øyeblikket? 

Hos meg er det slik, akkurat nå; jeg kan kjenne hvordan husets fire vegger skjermer meg fra den skarpe, klare lufta og minusgradene utendørs denne morgenen. Kjenne hvordan tyngdekraften trekker meg nedover, og hvordan saueskinnet i kjøkkenstolen tar imot meg – skaper en landingsplass som varmer setet, lårene og ryggen min. Jeg kjenner sola på kinnet mitt. Lytter til stillheten i huset. Alt dette holder meg, i dette Nå; husets rammeverk, tyngedkrafta, varmen fra saueskinnet, sola mot ansiktet, stillheten. Fra dette nullpunktet av hvile kjenner jeg så hvordan ordene finner sin vei gjennom meg, fingre mot tastatur. Snart sender jeg ordene ut i verden, for at de kanskje kan få lande hos deg, få holde deg, en liten stund.

Å få være menneske er finne sin plass i denne dialogen av å hvile nedover, og så se hva som vokser herfra. Det har tatt meg langt tid, men jeg begynner virkelig å forstå hva Valkepää snakker om. Og jeg kjenner en dyp resonans i det han inviterer oss alle inn i – 

Nå bare ser jeg
hører 
tar imot 

Lever 

Og så, derfra: Inn i våren, ut i Livet. Se hva som fra dette nullpunktet av tomhendt hvile skal og vil og  få vokse utover og oppover – strekke seg, favne rundt, igangsette, gjennomføre, blomstre åpent. 

Til slutt; for mer om grunntilstanden av tomhendt hvile, og hva som kan vokse ut derfra anbefaler jeg dette nydelige halvtimes portrettet av Nils-Aslak Valkepää. 



Lyset i mørket, Mørket i lyset

Uncategorised Posted on 06 Jan, 2023 14:19:43

Disse ordene skrives på vintersolverv, på årets korteste dag. Idet året ebber ut får vi en påminnelse om hvordan mørket har sin plass, i livet, i naturen, og i oss. Kan vi lære oss å hvile i mørket, la det omslutte oss? Kan vi ha tillit til mørket, på samme måte som vi har tillit til lyset? 

Mørket bærer i seg en invitasjon til hvile. Og hvilen har sin plass, den hører til i den store rytmen, i naturens syklus, i årstidenes gang, i hver enkelt av oss. Den eksisterer ikke fordi den skal klargjøre oss for å yte, levere, produsere eller prestere – hardere, raskere, høyere, lengre, bedre. Den har simpelthen sin plass, og sin tid – hvilen er til for seg selv. Årets lengste natt kan være en invitasjon inn i det som er selve kjernen av læren om Yin; å stole på de kreftene som trekker oss nedover og innover. Å stole på at mørket også er til for seg selv. En av de enkleste måten å erfare dette på er å gi rom for ett, fullstendig, bevisst utpust; å følge pusten vår helt ut av kroppen, med hele vår oppmerksomhet. For så å kjenne på den stillheten og hvilen som fins i det lille mellomrommet av stillstand, etter at utpustet har forlatt oss. 

Fra dette nullpunktet kan det jeg i min undervisning kaller for «fundamentert yang» finne sin vei i oss og gjennom oss. Et nytt innpust kommer til oss, i sin tid. Livet finner nye veier. Kraft, retning og bevegelse blir til, vokser ut av hvilen. Sola snur, lyset finner veien tilbake. I sin tid. 

Alt til sin tid. Mørket og lyset, utpustet og innpustet, hvilen og kraften. Selv lærer jeg stadig mer om å ta imot det som blir gitt, og gi rom for det som faktisk Er, til enhver tid. Dette er selve kjernen i den praksisen vi gjør på matta eller på meditasjonsputa; å romme, etter beste evne, det som faktisk er hos oss og i oss, fra øyeblikk til øyeblikk. Lyset og lettheten, gleden og latteren, når de er hos oss. Tyngden og mørket, sorgen og fortvilelsen, når de besøker oss. Alt hører til, har sin plass. 

Helge Torvund, psykologen og poeten med det myke blikket og de ømme ordene, har vært med meg inn i høstens yogasirkler. Jeg opplever at mange av hans dikt er invitasjoner inn i yin, inn i en landing i natur og pust, i det helt enkle og helt nære. Diktet «Ein Heim» kan være godt å få hvile inn i når årets lengste natt er her; en liten landingsplass som varsomt tar imot oss idet nullpunktet i årssyklusen er her – som et langt, fullstendig utpust vi kanskje kan gi oss helt og fullstendig hen til. 

EIN HEIM 

Eg vil at dette diktet skal vere ein heim 
Eg vil at dette diktet skal opna ein tung port 
Eg vil at dette diktet skal teikna ein stor sirkel 
Og eg vil at alle som stig inn i denne sirkelen 
skal kjenna seg trygge, kjenna seg heime, 
kjenna seg verna og tekne vare på 

Eg vil at dette diktet skal stryka alle kinn
Og halda om alle skuldrer som treng det
Eg vil at dette diktet skal ta imot all sorg 
all fortviling og avmakt og motløyse
At dette skal vera eit dikt som kan 
ta opp i seg alt som er meiningslaust
og løysa det opp i morgonlyset
som er samla i dis og dogg og tårer 

Eg vil at dette diktet skal vera ei gåve
til alle hjarte som bankar svarlause i mørkret 
Til alle sinn som ikke kan slutta å tvile 
og som går rastlause i ring og er utan fred og kvile
Eg vil at dette diktet skal vera som eit fang 
Som ein varm venn som held omkring det såraste du er 

Eg vil at dette diktet skal vera ein heim 
ein stad, ein plass, ei hytte, eit hus, ein katedral 
for alt i oss som lyttar og ventar og veit 
Eg vil at dette diktet skal seia 
Kom! Me er her 
i dette ufattelege – saman. 

Idet yogaåret 2022 forsegles og lukkes kjenner jeg på stor takknemlighet og stor ydmykhet. For dette erfarer jeg så sterkt i de rommene jeg har fått lede gjennom en ny vinter, vår, sommer, høst og mørketid; Hver enkelts villighet til å møte opp, rulle ut matta, ta sin plass i Her & Nå, igjen og igjen, tilfører noe tilbake til den enkelte, men gir også noe uvurderlig inn i fellesskapet. «Me er Her, i dette ufattelege – Saman». Det er virkelig slik. 

Inn i et nytt år, alene og Sammen, måtte dette nye året gi oss Rom – rom for lyset i mørket, og for mørket i lyset.



I Forbindelse

Uncategorised Posted on 02 Nov, 2022 09:30:59

I disse dagene etter årets Mørketidsretreat i Nyksund, etter det som ble ei Nydelig helg sammen med Nydelige mennesker, klinger dette så sterkt i meg; 

Å Være i livet er å være i Forbindelse. 

Ordet yoga oversettes ofte med union, men i min undervisning har jeg foretrukket oversettelsen forbindelse. Union kjennes for meg mer statisk ut, og kanskje litt passivt. Mens forbindelse fordrer noe mer dynamisk og levende – noe som strekkes ut, vil komme i møte. En iboende lengsel etter en toveis dialog. En av definisjonen jeg finner når jeg søker opp ordet er; 

«kommunikasjon eller kontakt mellom to punkter.» 

Og de synonymene jeg finner idet jeg legger inn et søk på nettet er også med på å brette ut hva som ligger i dette landskapet; berøring, kobling, kommunikasjon, kontekst. 

Jeg leter videre, og finner enda mer; 

verdensvev, nærhet, opphav, sammenvevning, interaksjon, samhørighet, tilknytning, bindeledd, enhet. 

Nervesystemet mitt gjenkjenner noe her, og noe dypt i meg puster ut, kan hvile en ørliten stund inn i disse ordene. Dette er det enighet om; biologisk sett er vi programmert for forbindelse. Alt i naturen minner oss på dette; plante- og dyreverdenen i hele sitt spekter og variasjon viser oss hvordan ingenting kan overleve som en separat enhet. Alt hører til i en større sammenheng, alt er gjensidig avhengig av hverandre. Ingenting og ingen er seg selv nok. Vi mennesker er den eneste arten på jorda som har evne til å kognitivt forsøke å overbevise oss selv, bevisst eller ubevisst, om det motsatte; Jeg er på egenhånd, jeg må skape mitt liv. Og i vår vestlige kultur ligger det som regel implisitt i dette et underliggende, innlært behov for å forsvare vår plass, gjøre oss fortjent til å i det hele tatt ha en plass, ofte i form av prestasjon og yteevne eller gjennom identitet og status i kraft av våre roller. 

Jeg undrer meg; hva om vi alle visste at vi hører til, simpelthen i kraft av vår Væren? Hører til, hos oss selv, og hos hverandre? Til tross for ulike, individuelle oppsett, ulike veier gjennom dette livet, tror jeg dette må være et av grunntemaene vi alle må finne vår vei gjennom. Poeten Rosemerry Wahtola Trommer sier noe uendelig vakkert og sant om akkurat dette i sitt dikt «Forbindelse»: 

FORBINDELSE

Ved middagstida stakk jeg spaden ned, 
lot fingrene lete forsiktig i jorda, 
Og der, nede i makkens kongerike, 
fant jeg et dusin vakre, rødskallede poteter, 
hver eneste av dem dyrebare i hendene mine. 

Gud vet jeg har lengtet etter å bli funnet på den måten – 
trukket ut fra mørket for så å bli omfavnet, 
holdt opp mot lyset med et Åh og et Ah og 
en gledesfylt latter, til tross for mine 
små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt. 

Det fins dager der jeg ser gjennom sløret; 
lengselen etter å bli elsket, 
og simpelthen kjenner den kjærligheten som alltid fins, 
kjærligheten som vokser i mørket, 
som ikke tar stilling til hvorvidt vi har gjort oss fortjent, 
som ikke bærer i seg noe behov for å bli oppdaget. 

Det fins øyeblikk der jeg ikke kan forestille meg 
at jeg noengang skulle gå meg bort, 
som i dag, på kne i potetlandet, 
i begeistring over disse skapningene, 
jorddekkede og klumpete – 
at jeg kan gjenkjenne meg selv 
som enda en som hører til på jorda. 

Da mitt liv radikalt endret seg over natten for snart 20 år siden ble jeg tvunget inn i en utforskning av hvem jeg dypest sett var, idet alle mine utadrettede forsøk på å gjøre, produsere, yte, beholde mitt forovermomentum ble tatt fra meg. Den overveldende utmattelsen kommanderte meg ned i horisontal stilling, bokstavelig talt, og den eneste veien å gå, fant jeg ut etterhvert, var innover og nedover – alle dører fremover var stengt.  

Det har vært en lang reise, og dette grunntemaet jobber fortsatt i meg, beveger seg gjennom lag på lag. Å gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda. Ikke som en separat enhet, men som en liten del av den store sammenhengen – verdensveven. Hører til, til tross for mine små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt. Hører til, med alt i meg som kan og vil og lykkes, med alt i meg som strever, snubler og faller. 

Jorda strekker ut sine usynlige armer mot oss, trekker oss inntil seg, hvert eneste øyeblikk. Kaller på oss, tyngdekraften insisterer, utrettelig; «Come back to the mothership». Jeg tenker på alle spenninger og vondter vi kommer til praksisen med; ryggene, skuldrene, hoftene, nakkene, som tidvis hvisker til oss, tidvis sier fra med mer utestemme – hvor mye av dette kan mykne i kantene simpelthen ved at vi vi åpner opp for muligheten til å Være, lande inn i dette øyeblikket, med hele oss, lande inn i erfaringen av å høre til? Lande inn i ett, årvåkent utpust, la røttene våre komme jorda i møte, la jorda finne oss?

Mitt ord da vi forseglet sirkelen sist søndag, etter 3 lange dager sammen i pust, stillhet og bevegelse, var ydmykhet. Ydmyk over å få lov til å ta min plass i sirkelen, ydmyk over å få være vitne til den landingen og åpningen som skjer i hver enkelt i løpet av ei slik helg, at tilhørigheten til oss selv og til jorda oppleves sterkere, tryggere og dypere. 

Så vakre vi Er, i vår landing og i vår åpning! Og så også få kjenne, hvordan denne individuelle landingen og forankringen setter premisset for hvordan vi da kan lande inn i fellesskapet på en annen måte; vi hører til hos hverandre. Jeg kan gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda: vi er mange her. 

Den samme ydmykheten kjenner jeg når jeg har fått lov til å ta min plass i sirkelen i denne høstens langøkter. I løpet av timene ilag skjer det, gang etter gang; noe i oss får lov til å lande, og derfra kan noe åpne seg, folde seg ut. Slik at når vi ruller sammen mattene og forlater sirkelen, beveger oss videre mot hva det enn er som er det neste som venter på oss i vårt individuelle feltstudium kalt menneskelivet, er det nå med en litt dypere og tryggere følelse av at vi hører til. I forbindelsemed alt som Er. 



Innhentet av Øyeblikket

Uncategorised Posted on 01 Sep, 2021 10:29:24

Høsten er her. Hva venter oss, etter dette underlige halvannet året? Mye er usikkert, men det vi vet er at uvissheten er noe vi må fortsette å venne oss til, stadig øve oss på å lene oss inn i. Den store, overhengende overskriften, både kollektivt og individuelt, ser også denne høsten ut til å bli å ta imot det som blir gitt, til enhver tid, så godt som vi evner. 


Sommeren er på hell – de første høstfargene viser seg idet jeg går min daglige tur gjennom skogen. Transformasjon og endring – uunngåelig, om enn noen ganger med litt innledende motstand (sommeren som aldri helt kom, dette året, her nord – går allerede nå over i skarp høstluft og gulnede blad). Kontemplasjon beholder sin plass i kursoverskriftene denne høsten. Kontemplasjon som den frekvensen som befinner seg dypere enn tankenes avveining for og imot, bortenfor trangen til å avgjøre hva som er bedre, dårligere – mer underliggende enn det nådeløse hierarkiet av hvem som er øverst, hvem som er nederst. Der vi først og fremst Er; Pust, kropp, livskraft, bevegelse, stillstand. 


Jeg har flere faste stoppesteder på stien min. Før, i det som var mitt tidligere liv – det jeg ofte overfor nye elever omtaler som “da kroppen min kun var til for å frakte hodet mitt rundt i verden” – handlet det mest om toppene, panoramautsikten; å ha klart målet. De siste 18 årene har jeg fått grundig skolering i å senke farta. Tidvis tvinges jeg fortsatt til å stoppe opp, fullstendig. På turen min gjennom skogen dveler jeg nå like ofte på små landingsplasser i lavlandet, midt i skogen, omfavnet av trærne, der bladverket nå om sommeren nærmest danner taket på en katedral mellom meg og himmelen. I den tvungne, og etter hvert selvvalgte fartssenkinga, i villigheten til å stoppe helt opp, ligger en mulighet –  jeg er med ett tilgjengelig. Det som er Her, det som alltid har vært Her, kan dermed finne meg. Jeg åpner for å kunne bli innhentet av Øyeblikket. 


Jeg har delt David Wagoners dikt “Lost” tidligere – en tekst jeg selv stadig kommer tilbake til, igjen og igjen. I vår fant jeg Einar Lungas oversettelse av diktet – og ordene får ny resonans, de klinger inn i vår iboende lengsel etter å bli funnet. 

«Bortkommet»

Stå stille. Trærne foran og buskene ved siden av deg
har ikke gått seg bort. Uansett hvor du er, kalles det Her
Og du må behandle det som en mektig fremmed,
må be det om tillatelse for å kjenne det og bli kjent.
Skogen puster. Lytt. Den svarer,
Jeg har skapt dette stedet rundt deg.
Hvis du forlater det, kan du komme tilbake igjen, ved å si Her.

Det finnes ikke to trær som er de samme for Ravnen.
Det finnes ikke to grener som er de samme for Gjerdesmetten.
Hvis du ikke forstår hva et tre eller en busk gjør 
har du helt sikkert gått deg bort. 
Bli stående, stille. Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.


Jeg erfarer stadig at praksisen i yogarommet kan hjelpe oss å bli mer tilgjengelig; komme ned i kroppen, inn i pusten, tillate at tyngdekraften virker mer uforbeholdent gjennom oss, la jorda møte oss. Fra dette nullpunktet kan vi så utforske bevegelser, finne den vertikale aksen, kultivere kraft, mykhet – etterhvert kanskje kjenne på en bevegelig og dynamisk styrke. En ny måte å stå i oss selv og i vår egen kropp, som vi kan ta med oss av matta og ut i det “feltarbeidet” som venter oss – også kalt Livet. 


Å Velge å gjøre seg tilgjengelig er et radikalt valg, hver eneste gang. Fordi den verden vi lever i, iallefall her i vesten, med sitt tempo og sitt jag og sin foroverlenthet så lett kan suge oss inn i malstrømmen. Pandemien har på mange måter gitt oss en kollektiv, tvungen fartssenkning, men disse kreftene lever likevel i beste velgående. Derfor er det så lett å gå seg bort, føle seg bortkommet. Miste forankringen, tyngdepunktet, tilliten. 


Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.


Det er med ydmykhet og takknemlighet jeg igjen åpner yogarommet denne høsten – Rom for å bli innhentet av Øyeblikket. Tid til utforskning av pust, bevegelse og kraft. Alene, på din egen matte – Sammen, med de andre i rommet. 

Varmt velkommen! 



Alkymi, transformasjon og hjemkomst

nyhetsbrev Posted on 21 Feb, 2020 12:55:38

Vintersemesteret er allerede såvidt igang, med oppstart av langøktene i Harstad denne uka. Når vi har pause fra noe – mennesker, aktiviteter, steder – for så å få lov til å komme tilbake, oppdager vi av og til hva dette rommet, dette mennesket, dette stedet, virkelig betyr for oss. Avstanden fraværet har gitt lar oss se og oppdage akkurat denne lille fliken av vår verden på nytt. Etter 4 ukers undervisningspause kjente jeg sist tirsdag på hvor dypt meningsfylt det er for meg å få ta min plass i yogarommet. Denne følelsen av mening og dybde eksisterer ikke bare som en tanke eller en mental erkjennelse, den fins i cellene mine, den gjør hjertet mitt våkent og levende. Slik er yogarommet for meg, også i det nye året, også i det nye tiåret. 

Jeg slutter ikke å forundre meg over den alkemiske prosessen yogapraksisen kan fasilitere; ved å vende oppmerksomheten innover, overgi oss til tyngdekraften, slippe til en mer optimal pust i kroppen, utforske bevegelse og stillstand – slik transformeres vi. 

I året som gikk fikk jeg kjenne på denne transformasjonen, igjen og igjen – både i meg selv, men også i rommet. Og mange av dere som har vært med uttrykker, med eller uten ord, at den alkemiske prosessen også skjer i den enkelte som finner sin plass i yogasirkelen. Og det som gjør meg både glad, ydmyk og takknemlig; mange av dere rapporterer at det ikke bare er blaff som oppstår i praksisen på matta der og da, men at det er en følelse av varige endringer over tid; økt kontakt med underlaget også i hverdagen, lettere å finne senteraksen i køen på Kiwi, pusten har mer plass når det er utfordringer og friksjon i de nære relasjonene. Kan det rett og slett være slik at denne praksisen kan gi mer romfølelse til selve livet – i hele sitt spekter? Jeg erfarer det. 

For mange av oss handler det også om en følelse av å komme hjem. Og uten at vi kanskje visste det: ved å komme hjem blir vi også klar over at vi bar på en hjemlengsel. Som overskrift for fjorårets Mørketidsretreat i Nyksund valgte jeg nettopp «Hjemlengsel og Hjemkomst». I tillegg til å jobbe med optimal pust, nøytral skjelettstabling, fraskyv og kraft ble poesien av Mary Oliver, Rainer Maria Rilke og David Whyte veivisere gjennom landskapet av lengsel og hjemkomst helgen igjennom.  Sistnevnte setter i diktet «House of Belonging» ord på denne lange reisen det er å komme frem til stedet i oss av dyp tilhørighet. 

THE HOUSE OF BELONGING

I awoke
this morning
in the gold light
turning this way
and that

thinking for
a moment
it was one
day
like any other.

But
the veil had gone
from my
darkened heart
and
I thought

it must have been the quiet
candlelight
that filled my room,

it must have been
the first
easy rhythm
with which I breathed
myself to sleep,

it must have been
the prayer I said
speaking to the otherness
of the night.

And
I thought
this is the good day
you could
meet your love,

this is the gray day
someone close
to you could die.

This is the day
you realize
how easily the thread
is broken
between this world
and the next

and I found myself
sitting up
in the quiet pathway
of light,

the tawny
close-grained cedar
burning round
me like fire
and all the angels of this housely
heaven ascending
through the first
roof of light
the sun has made.

This is the bright home
in which I live,
this is where
I ask
my friends
to come,
this is where I want
to love all the things
it has taken me so long
to learn to love.

This is the temple
of my adult aloneness
and I belong
to that aloneness
as I belong to my life.

There is no house
like the house of belonging.

– David Whyte

Hva jeg ønsker for oss alle inn i dette nye året, og tiåret? At vi mer og mer må finne vår plass, lande inn i vår egen akse. Kjenne at vi hører til – i kroppen , i pusten, i oss selv. Med føttene på jorda, med himmelen over oss. Få lande inn i vår plass, i den store sammenhengen vi lever, puster og er til i. Og de dagene denne kontakten føles fjern og uhåndgripelig; være rause med oss selv og med hverandre. Tillate oss å begynne på nytt. Og så, derfra å kanskje ta små steg mot igjen å nærme oss det som er her og nå; pusten, kroppen, jorda, himmelen, oss selv, hverandre. 



Sanselig sommer og barnåler i sokkene

nyhetsbrev Posted on 02 Sep, 2019 20:52:01

Hjemme hos oss har vi i sommer kjent mye på at det aller, aller beste med sommerferie er å slippe å forholde oss til klokka – i alle fall ikke i like stor grad som hverdagen krever. Denne sommeren har vi kjent på hvordan kroppen kan få være med å styre dagsrytmen; spise når vi er sultne, ta en siesta når vi er trøtte, kjenne på balansen mellom bevegelse og hvile. Alt sakker farten litt i ferien. Og når dagene har langsommere marsjfart inviteres vi også inn i kroppens sanselige univers; kjenne saltvann på kroppen, lun vind mot huden, varmt svaberg mot baksida av kroppen. Smaken av årets første nordnorske jordbær.

Så er høsten her. Hverdagens rutiner og rytme kan gi oss noe å hvile i, og mange av oss kjenner at det tross alt er noe godt i alt dette. Men – det gjelder å finne vår egen rytme innenfor alle de detaljene som til sammen skaper logistikken av ei helt vanlig uke. Å være oppmerksomme og årvåkne, slik at tidsskjemaet hverdagen styres av ikke innskrenker pusterommet og bevegelsesrommet og da sender nervesystemet inn i overlevelsesmodus.

Selv kjenner jeg på at jeg vil ta med meg litt av sommerens langsomhet inn i denne høsten; lage rom i hverdagene slik at kroppen ikke blir hengende heseblesende på etterskudd. Sjekke inn med meg selv, daglig; Har jeg kjent pusten min i dag? Har jeg lyttet til hjertet mitt? Har jeg, om så bare for et lite øyeblikk denne dagen, vært helt og fullstendig tilstede i fotsålene og kjent kontakten med, og støtten fra jorda?

Jeg tror forfatteren Hans Børli må ha vært daglig helt og fullstendig tilstede i fotsålene. Diktene hans inneholder mye skog og jord, og han peker ofte på de ørsmå, sanselige miraklene som ligger gjemt som snublesteiner i hverdagen vår:

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk.
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så
lev, for pokker,
plukk de gyldne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden.

Når hverdagen setter fart igjen kan rutiner og vaner lett gjøre oss både fartsblinde og numne. Av og til trenger vi barnåler i sokkene for å våkne opp, for å ristes ut av søvngjengermodusen. Yogapraksisen kan hjelpe oss å holde hjertet mykt, tankene klare og kroppen godt plantet på jorda. I stedet for å bevege oss halvt fraværende ligger muligheten der – hvert øyeblikk – til å lande inn i en fullstendig og total tilstedeværelse. Også denne høsten vil jeg i yogarommet fortsette å insistere på å la kroppen være i førersetet, og dermed la hodet få være medpassasjer. Da kan vi kanskje kjenne hvordan alt sakker farten, hvordan det sanselige universet åpner seg, og igjen inviterer oss inn i øyeblikket.

God høst – og god hverdag!



Next »