Jeg skriver dette idet sola trenger seg gjennom bladverket i vinterhagen vår, helt inn til kjøkkenbordet der jeg sitter. Kroppen min gjenkjenner lyset som treffer ansiktet på akkurat denne måten, på akkurat denne tida av året – der vinteren definitivt ikke er over her i nord, men der Lyset finner sin vei, sterkere og sterkere, dag for dag. En iboende transformasjonskraft ligger latent i disse lyse dagene og etterhvert nettene – vi inviteres ut av dvalen, inn i en mer aktiv deltagelse i livet.
I mine første år som yogalærer tenkte jeg at det var litt synd å invitere folk innendørs til yoga i vårsesongen, nå som lyset endelig er her. Dette har endret seg; på mange måter trenger vi kanskje landingsplassene av pust, stillhet og oppmerksom bevegelse enda mer i den lyse årstida? Sånn at vi kan finne en balanse – ta imot invitasjonen fra sola og lyset uten å miste forankringen og røttene våre.
Innover og nedover er den primære bevegelsen – den forutgår det som da kan og skal få strekke seg oppover og utover. Den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkepää vet noe om sannheten i akkurat denne rekkefølgen;
Lenge trodde jeg
at man må utrette noe
Nå bare ser jeg
hører
tar imot
Lever
Valkepää peker på det den østlige filosofien kaller yin; å hvile innover, å kjenne på kreftene som trekker oss nedover. Her ligger det også en invitasjon til overgivelse, et dypt indre slipp – å hvile inn i en tillit til at noe holder oss.
Det er rart å tenke på hvordan jeg så lenge trodde jeg kunne holde alt selv, på egenhånd. Og ikke bare utrette noe – men kanskje til og med utrette ALT, helt selv. Lenge fløt jeg på bølgen av suksess og mestring, livet gitt på skinner, og vel så det. Året 2023 markerer for meg at det nå er 20 år siden jeg måtte lære meg en helt ny måte å være i livet på; kroppen sa Stopp, den gamle fremgangsmåten ble hardt og brutalt tatt ut av drift. Forhindret fra å skape mitt eget liv, uten evne til å fortsette å forløse mitt eget potensiale måtte jeg lære meg å gradvis gi slipp på min retning, min plan, min suksess, min gjennomføringskraft – gi slipp på alt jeg ville og trodde jeg måtte utrette.
Så begynte en ny reise, innover og nedover. Jeg ble tvunget inn i landskapet av det vi alle bærer i oss, men som de fleste av oss løper fra; retningsløsheten, motløsheten, stillstanden, mørket, sorgen, tvilen, håpløsheten. Alt i oss som ikke kan og ikke evner.
Og fra å være den som kunne holde alt, mestre alt, utrette alt, måtte jeg lære meg også å kunne være den som blir holdt. Det tok meg mange lange år å fullt ut erfare hvor sterkt jeg hadde lengtet etter dette; å få hvile inn i en omfavnelse som holder meg. Å få gi fullstendig slipp. Å få puste – helt ut.
Opplevelsen av å bli holdt er ikke bare intellektuell – den er også kroppslig, og må derfor erfares. Igjen og igjen. Ofte må det et annet menneske til for at erfaringen skal kunne få lande i oss, helt og fullstendig. Det fins en transformerende kraft i det som tilsynelatende er så enkelt; at en annen holder oss, og at vi tillater oss selv å være den som for en stund blir holdt. Denne andre kan komme i mange former og fasetter; en terapeut, en god venn, en partner, en lærer, en trygg, firbent venn. I yogarommet er det jeg som lærer som holder det rommet hvor hver enkelt kan lande, og så kanskje få gi slipp inn i, være den som for en stund blir holdt.
Etterhvert vokser det frem nok trygghet i oss til å kunne lage disse landingsplassene for oss selv; å komme tilbake til en tilstand av tomhendt hvile. Kan jeg stoppe opp, lenge nok til at jeg legger merke til at noe holder meg, i akkurat dette øyeblikket?
Hos meg er det slik, akkurat nå; jeg kan kjenne hvordan husets fire vegger skjermer meg fra den skarpe, klare lufta og minusgradene utendørs denne morgenen. Kjenne hvordan tyngdekraften trekker meg nedover, og hvordan saueskinnet i kjøkkenstolen tar imot meg – skaper en landingsplass som varmer setet, lårene og ryggen min. Jeg kjenner sola på kinnet mitt. Lytter til stillheten i huset. Alt dette holder meg, i dette Nå; husets rammeverk, tyngedkrafta, varmen fra saueskinnet, sola mot ansiktet, stillheten. Fra dette nullpunktet av hvile kjenner jeg så hvordan ordene finner sin vei gjennom meg, fingre mot tastatur. Snart sender jeg ordene ut i verden, for at de kanskje kan få lande hos deg, få holde deg, en liten stund.
Å få være menneske er finne sin plass i denne dialogen av å hvile nedover, og så se hva som vokser herfra. Det har tatt meg langt tid, men jeg begynner virkelig å forstå hva Valkepää snakker om. Og jeg kjenner en dyp resonans i det han inviterer oss alle inn i –
Nå bare ser jeg
hører
tar imot
Lever
Og så, derfra: Inn i våren, ut i Livet. Se hva som fra dette nullpunktet av tomhendt hvile skal og vil og må få vokse utover og oppover – strekke seg, favne rundt, igangsette, gjennomføre, blomstre åpent.
Til slutt; for mer om grunntilstanden av tomhendt hvile, og hva som kan vokse ut derfra anbefaler jeg dette nydelige halvtimes portrettet av Nils-Aslak Valkepää.
