Når de store tingene blir sagt – og lyttet til – med en autentisitet utfra hvor vi er i livene våre akkurat nå, skjer det en transformasjon. De store ordene går da fra å være klisjéer vi betrakter på kjølig avstand til høyaktuell, sanselig ferskvare.
Nylig hadde jeg en slik ferskvareopplevelse. Sammenhengen var et foredag som handlet om foreldre og barn, og temaet var Relasjon. Foredragsholderen snakket om hvor viktig det er å opprette forbindelse mellom deg som forelder og barnet ditt før du gir instruksjon, kommando, rettleding. Og hvor lett det er, i vår travelhet, å hoppe over denne lille, subtile “innsjekkinga”. Svært ofte tar vi oss ikke tid til å se, lytte og kjenne hvor barnet vårt befinner seg akkurat nå. Vi går rett på kommandoen, og undrer oss så over at vår agenda noen ganger (eller oftere!) møtes med protester og trass.
Hovedpoenget i foredraget var at dersom forbindelsen er der, tas budskapet imot på en helt annen måte. Som foreldre er det derfor essensielt “to connect before you direct”. Et enkelt prinsipp, som tidvis er svært utfordrende å etterleve.
Det slo meg med en gang at dette prinsippet på langt nær gjelder eksklusivt for forholdet foreldre-barn, men er gydlig for alle relasjoner – også relasjonen til oss selv. Og at “connect before you direct” er en interessant overskrift å ta med seg på yogamatta.
På det første yogakurset jeg deltok på brukte læreren alltid de første 10 minuttene av timen til avspenning og såkalt “innpusting”. I liggende stilling skulle vi la kroppen gradvis få lov til å spenne av, og samtidig kjenne at pusten ble dypere og friere. Før kroppen skulle tas med inn i de ulike mer eller mindre ekstreme posisjonene, skulle vi samle oppmerksomheten og rette blikket innover – skape forbindelse med og til oss selv.
Da jeg som helt fersk yogaelev skulle gjennomføre mine første økter på egenhånd hjemme på stuegulvet, hoppet jeg ofte over den innledende “innpustinga” og gikk rett på yogastillingene. Jeg var utålmodig etter å komme til poenget, få ordentlig utbytte av den tida jeg hadde satt av til yoga. Gradvis skjønte jeg imidlertid at jeg gikk glipp av selve essensen i yogaen dersom jeg sløyfet “innsjekkinga”. Uten å opprette forbindelsen først, ble opplevelsen endimensjonal og teknisk, kjemisk fri for de magiske øyeblikkene jeg kunne oppleve under yogatimene hos læreren min. Det ble “directing without connecting”.
I ordboka mi står forbindelse beskrevet slik; kontakt, berøring, samband, sammenheng. Satt inn i et yogisk perspektiv betyr det at idet jeg setter meg på matta tar jeg meg først tid til å lytte innover. Tar kontakt med pusten slik den er i dag, berører kroppens spenninger med oppmerksomheten min. Kjenner på sammenhengen av følelser som rosterer, tanker som kjører i ring. Bruker pusten, og lar alt i meg mykne gradvis. Muskler, ledd, organer, vev, tanker, følelser.
Investerer jeg disse få minuttene vil kroppen ta imot den videre instruksjonen på en helt annen måte. Et fundament av tillit er etablert. Derfra kan jeg gå inn i de tekniske detaljene om hvilke ledd som skal gjøre hva, hvilke muskler jeg er ute etter å aktivere, hvilke som skal spenne av, hvor pusten skal flyte inn. Og med forbindelsen intakt, vil kroppen underveis gi meg tilbakemelding på hvor den er akkurat i dag. Dermed kan jeg justere der det trengs; strekke meg litt lenger der det er åpning for det, gi etter og mykne der det er nødvendig.
Innen yoga er senterkraft en litt annen måte å snakke om “connect before you direct”. I yogaundervisningen min er senterkraften både et rent fysiologisk fenomen; balansen mellom indre stabilitet og ytre mobilitet. Samtidig tenker jeg senterkraften som den bevisstheten og koblingen vi har til vårt eget senter, det som er selve kjernen vår. Det som handler om hvem jeg er, dypest sett.
I fysiologien handler senterkraften om hvordan den dype kjernemuskulaturen initierer alle bevegelser vi gjør. Den lille, dype aktiveringen, som så inviterer de ytre muskellagene til å bevege kroppen inn i de ulike yogastillingene. Fundamentet av stabilitet frigjør mobiltet – gir retning og flyt til ledd og muskler. Connecting before directing.
De samme prinsippene gjelder for bevisstheten om mitt eget senter. Den dype koblingen innover aktiveres som et stødig fundament. Så vendes oppmerksomheten utover – i bevegelse, i møter med andre, i arbeidsoppgaver, inn i neste punkt på to-do-lista. I alle relasjoner kan vi lettere kjenne den andres senterkraft når vi er koblet til vår egen. Når forbindelsen er etablert, kan vi så utforske hvor vi skal bevege oss – sammen, eller hver for oss.
“Connect before you direct” har vært et interessant hverdagsmantra å ha med seg den siste tiden, både på og av yogamatta. En påminnelse om at jeg ønsker å leve et liv der jeg hver dag kjenner forbindelsen – til meg selv, til livet mitt, til kroppen min, og til de jeg lever sammen med – akkurat her og nå.
