nyhetsbrev

“We have a tendency to think in terms of doing and not in terms of being. We think that when we are not doing anything, we are wasting our time.

But that is not true. Our time is first of all to be.

To be what? To be alive, to be peaceful, to be joyful, to be loving. And that is what the world needs most.”

– Thich Nhat Hahn
 

Sommerens Væretid går over i høstens Gjøretid, idet vi her i huset nå såvidt er igang med den første uken av hverdagslivet; skole, jobb, ettermiddagsaktiviteter, helgeplaner, avtaler, klokkestyrt tid. 

Det er noe med disse overgangene i livet – min erfaring er at de krever litt ekstra tilstedeværelse, og gjerne litt ekstra selvomsorg. Girskiftene er ikke nødvendigvis friksjonsfrie, hverken individuelt eller kollektivt. 

Bildet viser et Øyeblikk av væretid på en av årets aller siste siste feriedager – en lavterskeltur i min barndoms bakgård, sammen med gode venner det var altfor lenge siden vi hadde sett. Vi slo leir ved vannet, de som ville kunne bade før bålet ble tent og fiskekakene og pølsene ble grillet. Alt i sin tid, uten å måtte se på klokka. Først og fremst få Være, sammen, tilbakelent mot solveggen, i samtale og stillhet, i latteren og alvoret. 

Så kom mandagen, med vekkerklokka på 06.45 for hele husholdningen. Fra kjøkkenet hørte jeg ungene synge ilag på badet, kunne merke både letthet og forventning i dem, idet de plutselig var på full fart inn i sine neste kapitler av livet; 3. klasse, 6.klasse. 

Da huset ble stille gikk jeg til meditasjonsputa. I ferieukene har mine daglige morgenmeditasjoner vært mer sporadiske – jeg har heller tatt mellomrom av stillhet på andre tider i døgnet, alt etter familieflyten. Nå var jeg glad for å være tilbake i rytmen av mine arbeidsdager – stillheten kommer først, og legger et slags grunnlag for alt som skal skje videre i dagen min. Og det å stoppe opp, og være villig til å avstå fra alle ytre impulser i 20 minutter gjør at jeg får kikke, lytte og kjenne innover, uten å skulle endre eller forberede. Simpelthen få lov til, etter beste evne, å Være, med det som faktisk Er. 

Denne dagen kunne jeg merke at det lå en tyngde i meg. Jeg har vært her mange ganger før, ved dette veiskillet inn i hverdagen igjen, der ferien skal forsegles og lukkes. Av erfaring vet jeg at det rører på ting, i dypet og mer overfladisk. Nå stoppet jeg opp og pustet. Lenge nok til at tårene fant veien gjennom meg, og jeg kunne merke hva som var hos meg; 

Sorg. Et bittersøtt vemod over at ferien var over, at det lange strekket av væretid sammen med ungene, oss voksne imellom, i de lommene av egentid jeg fikk, var over, for denne gang. Og jeg innså at jeg virkelig hadde elsket, Elsket denne sommerferien. Mange sammenfallende komponenter gjorde at det ble akkurat slik dette året; at ungene er større og mer selvstendige, og at organiseringen og logistikken dermed er mye lettere enn da vi hadde småbarn og skulle ha familieferie. At vi fant en god rytme dette året i forholdet mellom reise og forflytning og hvile- og hjemmedager. At vi har lært noe om å ikke legge for mye innhold og ambisjon inn i hver dag – rom rundt de tingene vi skal gjøre er essensielt. Utpust og innpust i forhold til familietid, tosomhet oss voksne imellom, og alenetid. At været var fantastisk, overalt hvor vi var dette året. At vi er velsignet med så mange fine folk rundt oss, at tid ble gitt til samvær og samtaler. At kroppen min ville, at kreftene var der, stort sett alle dagene.

Så kjente jeg også at underliggende for alt dette er min egen kapasiteten til å Være. Og at evnen til å synke innover og nedover i væren har vokst og modnet i meg, og er nå helt, helt annerledes enn i mitt yngre liv – og til og med ganske annerledes sammenlignet med sommeren i fjor. Jeg er i mye større grad Hjemme, i meg selv og hos meg selv, uansett hvor jeg befinner meg, uansett tid og ytre omstendigheter. Det kjennes som om dette er smaken av Frihet? 

Det tar tid å komme hjem, helt hjem. Kanskje også en dedikasjon, en villighet. Og noen veivisere og medvandrere underveis. Jeg sier ofte at jeg har vært heldig; lite visste jeg, da utmattelsen ble kastet på meg over natta i september for 20 år siden, at det var min nye Læremester som hadde ankommet. Innover og nedover, sa min nye lærer. Bare være, akkurat her. Ingesteder å gå, ingenting å rekke. 

I går morges, etter tårene og stillheten, beveget jeg meg i inn i dagen min. 

Hodet sa; 
Du har en lang to-do-liste, kroppen er klar og kreftene er der – du må ta fatt nå med en gang, og det haster! 

Livet sa; 
Lufta i dag er så myk fra sommerregnet, alt er så stille. Stien din venter på deg, det samme gjør det blikkstille havet. Og kantarellene. 
 

Jeg pustet ut. Og bestemte meg for å gå inn i dagen, med varsomhet og litt ekstra ømhet. Jeg lagde hjemmekontor på gulvet i vinterhagen og åpnet døra på vidt gap slik at jeg fikk puste inn den usannsynlig mettede sensommerlufta. Jeg åpnet macen, svarte på noen eposter, lagde et fb-arrangement, begynte på designet til dette nyhetsbrevet. Avtalte øving med solisten til det bryllupet jeg hadde sagt ja til å spille i kommende helg. 

Etter en god og lang arbeidsøkt, med flere puste- og strekkepauser underveis (gulvsittende kontorarbeid inviterer og insisterer på disse pausene på en helt annen måte en hvis vi sitter på stol, bare prøv selv..!) lukket jeg macen, lot beina finne stien og også få gå av stien, der kantarellene viste seg for meg. Havet ventet på meg, ingen i bukta foruten skarven som satt på pålen sin ute i vannet. Jeg svømte utover, kjente hvor liten jeg er, under den store himmelen og i det store havet – og samtidig hvordan jeg hører til, i dette store bildet. Jeg avsluttet badet med det som har blitt et nytt rituale; jeg tar noen pust før jeg går helt opp på land, setter meg i huksittende slik at bare skuldrene og hodet er over vannet, og med kroppen vendt utover mot havet og fjellene lar jeg håndflatene møtes inn mot hverandre, foran hjertet. Er Her, i et øyeblikk at Takknemlighet. En takknemlighet for alt, slik det har vært, og er. For reisen som har ført meg hele den lange veien hjem. For å få lov til å være i bevegelse og vekst, underveis i dette forunderlige, tidvis fantastiske, tidvis dypt frustrerende menneskelivet. 
 

Her sitter jeg nå, på dag 2 av hjemmekontoret i vinterhagen, med åpen dør ut til hagen også i dag, og undrer meg, både på vegne av meg selv og det store kollektivet; Må det være enten eller, på vei inn i hverdagen – være eller gjøre? Kan det være både og, i en mer sømløs sammenheng? 

Dette er mitt pågående forskningsprosjekt – også inn i høsten som nå ligger foran oss. Dette er også det jeg ønsker og vil dele videre gjennom mine undervisningsrom – både i grupper og 1 til 1; at vi kan bo oss mer og mer inn i kroppen, få oppleve at vi er stadig mer Heime, i oss selv og i det som er livet vårt. Livet i hele sitt spekter; ferie og væretid, hverdag og gjøretid. Sorg, uro og mørke. Lys, letthet og glede. Få være, Her, i og med alt, slik det faktisk Er. 

Nå gleder jeg meg stort til å åpne høstens undervisningsrom, både i form av grupper og med de jeg skal få jobbe med 1 til 1. Være og gjøre, gjøre og være, i en stadig mer uhindret flyt. 

LOST

Stand still. The trees ahead and bushes beside you
are not lost. Wherever you are is called Here,
and you must treat it as a powerful stranger,
must ask permission to know it and be known.
The forest breathes. Listen. It answers,
I have made this place around you.
If you leave it, you may come back again, saying Here.
No two trees are the same to Raven.
No two branches are the same to Wren.
If what a tree or a bush does is lost on you,
You are surely lost. Stand still. The forest knows
Where you are. You must let it find you.

– David Wagoner

Jeg våknet opp til mykt sommerregn i dag, etter dager og netter med sol, sol og mer sol. Sommer på Ordentlig, i nord! At slike dager ikke er noe selvfølge gjør at vi kanskje kan ta imot dem med enda større takknemlighet og årvåkenhet, når de først blir gitt. 

Men i morges, dette myke regnet. Stille og mildt. Som forteller meg at de uteprosjektene jeg hadde planlagt i dag, simpelthen må vente. At den fremdriftsplanen hodet mitt hadde laget seg, må revideres. At ting kommer til å ta litt lengre tid. Og at det kommer til å gå bra, allikevel. Det er som om regnet sier; Pust ut nå. Stå stille. Kjenn på dette mellomrommet av stillstand og hvile. Bare være, for en liten stund. 

Regnet ga seg og stien min tok imot meg, slik den alltid gjør. Jeg kommer som jeg Er, og får vandre inn i det landskapet som alltid bare Er. Som ikke stiller spørsmål, som ikke vurderer, som ikke har noen mening om hvorvidt jeg har prestert nok i dag, som ikke ber meg om å være noe annet enn akkurat den jeg Er, der jeg er, med alt det som rører seg i meg i dag.

I mitt tidligere liv handlet turene i naturen ofte om å nå en bestemt destinasjon, komme seg til toppen. For så å kunne stoppe opp, nyte utsikten, og kanskje ei brødskive. En velfortjent pause, før nedstigningen. Nå beveger jeg meg på en annen måte, både på stien min og i livet mitt. Jeg stopper opp mange ganger, underveis. Ikke nødvendigvis på utsiktspunktene, men som oftest midt mellom trærne, omgitt av skogens katedral. Venter, lytter, ser. Lukker øynene og puster inn. Lukter det som er, akkurat nå. Puster ut. 

Stoppet gjør at jeg merker hvor lett det er å være delvis bortreist, bortkommet, her jeg går på stien. Med hodet fullt av tanker, trouble shooting, fremdriftsplaner for alle livets små og store pågående prosjekt, alle de løse trådene jeg holder i til enhver tid.  

At jeg velger å la bena stoppe opp gir meg muligheten til å bli Gjenfunnet. Føttene kan få gro sine røtter nedover, på den lille flekken av jorda jeg står på akkurat nå. Ikke på vei fra A til B, men simpelthen bare Her. Nå. Som om ingenting kommer senere. 

Regnet hjalp meg i dag, ga meg et nødvendig fartssenking. Og uavhengig av regn eller sol har øvelse over mange år gjort at jeg oftere og oftere velger stoppet. Kjenner at det gir ro, og kraft. Og at stoppet tar med mer og mer av det som er hele mitt menneske inn i det som faktisk er livet mitt, akkurat nå. Som om ingenting kommer senere. 

De neste ukene blir det undervisningspause og ferie. Men på den den andre siden av sommeren kjenner jeg allerede en stor glede over igjen å kunne invitere til nye rom for pust, bevegelse, tilstedeværelse, lading og ladning. 

Men nå ligger sommeren ligger foran oss. Måtte disse dagene og ukene gi mange muligheter til å bli Gjenfunnet. Til å få være, først og fremst. Som om ingenting kommer etterpå. Her, Nå. 

Vintersemesteret er allerede såvidt igang, med oppstart av langøktene i Harstad denne uka. Når vi har pause fra noe – mennesker, aktiviteter, steder – for så å få lov til å komme tilbake, oppdager vi av og til hva dette rommet, dette mennesket, dette stedet, virkelig betyr for oss. Avstanden fraværet har gitt lar oss se og oppdage akkurat denne lille fliken av vår verden på nytt. Etter 4 ukers undervisningspause kjente jeg sist tirsdag på hvor dypt meningsfylt det er for meg å få ta min plass i yogarommet. Denne følelsen av mening og dybde eksisterer ikke bare som en tanke eller en mental erkjennelse, den fins i cellene mine, den gjør hjertet mitt våkent og levende. Slik er yogarommet for meg, også i det nye året, også i det nye tiåret. 

Jeg slutter ikke å forundre meg over den alkemiske prosessen yogapraksisen kan fasilitere; ved å vende oppmerksomheten innover, overgi oss til tyngdekraften, slippe til en mer optimal pust i kroppen, utforske bevegelse og stillstand – slik transformeres vi. 

I året som gikk fikk jeg kjenne på denne transformasjonen, igjen og igjen – både i meg selv, men også i rommet. Og mange av dere som har vært med uttrykker, med eller uten ord, at den alkemiske prosessen også skjer i den enkelte som finner sin plass i yogasirkelen. Og det som gjør meg både glad, ydmyk og takknemlig; mange av dere rapporterer at det ikke bare er blaff som oppstår i praksisen på matta der og da, men at det er en følelse av varige endringer over tid; økt kontakt med underlaget også i hverdagen, lettere å finne senteraksen i køen på Kiwi, pusten har mer plass når det er utfordringer og friksjon i de nære relasjonene. Kan det rett og slett være slik at denne praksisen kan gi mer romfølelse til selve livet – i hele sitt spekter? Jeg erfarer det. 

For mange av oss handler det også om en følelse av å komme hjem. Og uten at vi kanskje visste det: ved å komme hjem blir vi også klar over at vi bar på en hjemlengsel. Som overskrift for fjorårets Mørketidsretreat i Nyksund valgte jeg nettopp «Hjemlengsel og Hjemkomst». I tillegg til å jobbe med optimal pust, nøytral skjelettstabling, fraskyv og kraft ble poesien av Mary Oliver, Rainer Maria Rilke og David Whyte veivisere gjennom landskapet av lengsel og hjemkomst helgen igjennom.  Sistnevnte setter i diktet «House of Belonging» ord på denne lange reisen det er å komme frem til stedet i oss av dyp tilhørighet. 

THE HOUSE OF BELONGING

I awoke
this morning
in the gold light
turning this way
and that

thinking for
a moment
it was one
day
like any other.

But
the veil had gone
from my
darkened heart
and
I thought

it must have been the quiet
candlelight
that filled my room,

it must have been
the first
easy rhythm
with which I breathed
myself to sleep,

it must have been
the prayer I said
speaking to the otherness
of the night.

And
I thought
this is the good day
you could
meet your love,

this is the gray day
someone close
to you could die.

This is the day
you realize
how easily the thread
is broken
between this world
and the next

and I found myself
sitting up
in the quiet pathway
of light,

the tawny
close-grained cedar
burning round
me like fire
and all the angels of this housely
heaven ascending
through the first
roof of light
the sun has made.

This is the bright home
in which I live,
this is where
I ask
my friends
to come,
this is where I want
to love all the things
it has taken me so long
to learn to love.

This is the temple
of my adult aloneness
and I belong
to that aloneness
as I belong to my life.

There is no house
like the house of belonging.

– David Whyte

Hva jeg ønsker for oss alle inn i dette nye året, og tiåret? At vi mer og mer må finne vår plass, lande inn i vår egen akse. Kjenne at vi hører til – i kroppen , i pusten, i oss selv. Med føttene på jorda, med himmelen over oss. Få lande inn i vår plass, i den store sammenhengen vi lever, puster og er til i. Og de dagene denne kontakten føles fjern og uhåndgripelig; være rause med oss selv og med hverandre. Tillate oss å begynne på nytt. Og så, derfra å kanskje ta små steg mot igjen å nærme oss det som er her og nå; pusten, kroppen, jorda, himmelen, oss selv, hverandre. 

Hjemme hos oss har vi i sommer kjent mye på at det aller, aller beste med sommerferie er å slippe å forholde oss til klokka – i alle fall ikke i like stor grad som hverdagen krever. Denne sommeren har vi kjent på hvordan kroppen kan få være med å styre dagsrytmen; spise når vi er sultne, ta en siesta når vi er trøtte, kjenne på balansen mellom bevegelse og hvile. Alt sakker farten litt i ferien. Og når dagene har langsommere marsjfart inviteres vi også inn i kroppens sanselige univers; kjenne saltvann på kroppen, lun vind mot huden, varmt svaberg mot baksida av kroppen. Smaken av årets første nordnorske jordbær.

Så er høsten her. Hverdagens rutiner og rytme kan gi oss noe å hvile i, og mange av oss kjenner at det tross alt er noe godt i alt dette. Men – det gjelder å finne vår egen rytme innenfor alle de detaljene som til sammen skaper logistikken av ei helt vanlig uke. Å være oppmerksomme og årvåkne, slik at tidsskjemaet hverdagen styres av ikke innskrenker pusterommet og bevegelsesrommet og da sender nervesystemet inn i overlevelsesmodus.

Selv kjenner jeg på at jeg vil ta med meg litt av sommerens langsomhet inn i denne høsten; lage rom i hverdagene slik at kroppen ikke blir hengende heseblesende på etterskudd. Sjekke inn med meg selv, daglig; Har jeg kjent pusten min i dag? Har jeg lyttet til hjertet mitt? Har jeg, om så bare for et lite øyeblikk denne dagen, vært helt og fullstendig tilstede i fotsålene og kjent kontakten med, og støtten fra jorda?

Jeg tror forfatteren Hans Børli må ha vært daglig helt og fullstendig tilstede i fotsålene. Diktene hans inneholder mye skog og jord, og han peker ofte på de ørsmå, sanselige miraklene som ligger gjemt som snublesteiner i hverdagen vår:

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk.
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så lev, for pokker,
plukk de gyldne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden.

Når hverdagen setter fart igjen kan rutiner og vaner lett gjøre oss både fartsblinde og numne. Av og til trenger vi barnåler i sokkene for å våkne opp, for å ristes ut av søvngjengermodusen. Yogapraksisen kan hjelpe oss å holde hjertet mykt, tankene klare og kroppen godt plantet på jorda. I stedet for å bevege oss halvt fraværende ligger muligheten der – hvert øyeblikk – til å lande inn i en fullstendig og total tilstedeværelse. Også denne høsten vil jeg i yogarommet fortsette å insistere på å la kroppen være i førersetet, og dermed la hodet få være medpassasjer. Da kan vi kanskje kjenne hvordan alt sakker farten, hvordan det sanselige universet åpner seg, og igjen inviterer oss inn i øyeblikket.

God høst – og god hverdag!

På god vei inn i sommeren, og ved avrundingen av nok et yogasemester kjenner jeg (som alltid ved semesterslutt) på behovet for å takke. T A K K til alle dere jeg har fått dele tid med på yogamatta denne vinteren og våren! Takk til hver og en som har vært i et av mine yogarom disse månedene, som har blitt med på turen innover i pusten, og nedover i kroppen. Det at dere velger å komme inn i de rommene jeg inviterer til, gjør meg til en stadig bedre lærer. Jeg utforsker videre, og får lov til å stadig utvide landskapet vi beveger oss i.

Denne vinteren og våren har temaene vært svært varierte. Vi har fått utforske et stort spekter, med erfaringer på mange plan:

Fra ankelstabilitet koblet opp mot tillit til underlaget, og det å stå i egen kraft – til bindevevsforbindelsen mellom hjertet og diafragma, koblet opp mot hvordan vi hører til; hos oss selv, på jorda, og med hverandre.

Fra stabilitet i knærne; hvordan finne nøytrale knær og la tyngdekraften passere gjennom knærne, koblet opp mot viktigheten av å kunne ta det neste steget, i den retningen som er sann for oss.

Til dyp organbevissthet og støtte fra organene, som kan gi initiativ og være med å initiere bevegelsene i muskel- og skjelettsystemet – og hvordan dette kan omsettes i å bevege seg i livet med mykere kanter, og en dypere kontakt med vårt eget senter.

Alt dette får jeg lov til å utforske sammen med de av dere som kommer innom mine mandager, onsdager, eller tar turen helt ut til Nyksund på retreat. T a k k – igjen!

Takknemlighet er en fin daglig øvelse å ta med seg inn i sommeren. Vi kan lage lister, og finne argumenter for hvorfor vi bør være takknemlig. Men dersom dette bare blir en ytre oppramsing, på et mentalt plan, kan det føles forsért og uten forankring.

Min erfaring er at yogapraksisen kan gjøre meg mer mottakelig for alt som ER, i meg, og rundt meg. Både når dagen er god og lys, og når det er gråere nyanser eller til og med stummende mørke. Denne mottagelighet gjør meg ofte mer lydhør for den store sammenhengen jeg står i, og hører til i. Da vokser en mer underliggende takknemlighet frem, en innramming for livet som kan vekke opp en ærbødighet og en ydmyhet i meg; tenk, dette får jeg lov til å være med på! Dette er mitt liv, dette er min plass, på jorda akkurat nå. Jeg synes poeten David Whyte sier det så presist og klart:

«Gratitude is not a passive response to something given to us, gratitude is being awake in the presence of everything that lives within and without us».

Dersom det jeg deler på yogamatta kan gjøre oss mer våkne og mottagelige for å være i alt som lever i oss og rundt oss, da føles det dypt meningsfylt for meg å stadig invitere til disse rommene.

Akkurat nå er det dypt meningsfylt å ta en lang sommerferie. Å hvile, å være, å puste ut. Så gleder jeg meg til nytt innpust og til å åpne opp nye rom når høsten kryper innpå oss.

På vei inn i det som engang blir vår (vi i nord vet hvor vi bor, også i år) innleder jeg med et sanselig sitat av den amerikanske poeten Mary Oliver, fra hennes essaysamling «Upstream»:

“Sometimes the desire to be lost again, as long ago, comes over me like a vapor. With growth into adulthood, responsibilities claimed me, so many heavy coats. I didn’t choose them, I don’t fault them, but it took time to reject them. Now in the spring I kneel, I put my face into the packets of violets, the dampness, the freshness, the sense of ever-ness. Something is wrong, I know it, if I don’t keep my attention on eternity. May I be the tiniest nail in the house of the universe, tiny but useful. May I stay forever in the stream. May I look down upon the windflower and the bull thistle and the coreopsis with the greatest respect.”

Kanskje kan vi kjenne det i cellene det som Mary Oliver snakker om her; dette ønsket om erfare oss selv som del av den store Strømmen. Her ligger det en overgivelse inn i her og nå, en fristillelse fra den lineære tidslinja. En dyp lettelse over å bare være – være i det friske og fuktige møtet med de nyutsprungne fiolene. Jeg tror vi bærer på en dyp og iboende lengsel etter dette; en lengsel etter igjen å miste oss selv inn i Øyeblikket, å henge fra oss våre mange tunge plagg av ansvar, rasjonelle fremdriftsplaner, logiske problemløsninger, uoverstigelige utfordringer. En lengsel etter forenkling, en lengsel etter å komme hjem, hjem til det som faktisk er.

Det siste halvannet året har kroppen min gitt meg en ny skolering i det å ta plassen min i denne Strømmen. Jeg, som på noen vis har tenkt at dette kan jeg alt om; å hvile, å være og å puste har vært så mye av min reise de siste 16 årene. De siste 12 årene har jeg til og med gjennom yogaundervisningen lært andre å hvile, fått lov til å lede mennesker inn i pust og kropp og overgivelse, uke etter uke. Burde jeg ikke være ferdig skolert?

Når vi blir alvorlig syke, eller står i andre store kriser som tvinger oss ut på sidelinja for en stund, er det samtidig en invitasjon til å tre inn i den store og evigvarende Strømmen livet er. På det ytre plan kan det virke som en katastrofe; å bli hindret, måtte stoppe opp, kansellerer de fleste planer. Sannsynligvis må vi gi fra oss mye av det som definerer oss ytre sett, ta av noen av våre tunge frakker og kåper. Vi må gi slipp på mange av våre roller, for kortere eller lengre tid. Kanskje kan vi ikke lenger yte og bidra i form av en jobb, på sosiale arenaer, kanskje kan vi ikke gi slik vi skulle ønske i rollen som forelder, datter eller partner.

For mange av oss er det en følelse av å bli kastet ut på dypt hav, uten sikkerhetsnett. Noen av oss må synke helt til bunns. For meg er det tydelig hvordan det i denne nedadgående bevegelsen koster oss enormt med krefter dersom vi forsøker å kjempe imot. Derfor inviterer alle møter med sykdom, lidelse og død oss inn i det å gi fra oss illusjonen av kontroll. Dersom vi klarer å gi opp kampen, klarer å slutte å svømme motstrøms, åpner det seg et helt nytt landskap. Vi får smake på overgivelsen inn i Her og Nå – ta vår plass i den store Strømmen.

Min erfaring er at det virkelig ligger dyrebare skatter skjult i mørket. Reisen ned til havets dyp viser oss spekter av livet vi må jobbe mye hardere for å se og kjenne når livet går sin vante gang, i sitt innimellom svimlende tempo. Tas vi ut av hamsterhjulet er dét som ved første øyekast så ut som en katastrofe kanskje vår mulighet til å for første gang begynne å erfare i kroppen og hjertet det hodet til nå har forstått gjennom bøker vi har lest. Herfra vokser visdom frem, her kan en dyp tillit begynne å finne sin vei.

Snart ønsker vi våren velkommen, også her i nord. Min reise har vist meg er at dersom jeg tør å slippe meg ned til bunns, tillater det fullstendige utpustet, vil det – i sin tid – vokse frem en oppadgående bevegelse igjen. Ny blomstring vil sprenge seg frem, slik våren alltid viser oss. Men denne blomstringen krever tålmodighet, og prosessens timing krever vår dypeste respekt. Ny vekst og ny blomstring er en organisk prosess, og som alle andre organiske prosesser er det et element av TID involvert. Lenge ligger frøet under jorda, hviler i det dypeste mørket. Så en dag begynner en spire å ta form – skjør og liten, beskyttet og omsluttet av jordens mørke ennå en stund. Vi vet ikke alltid hva spiren kommer til å bli, hvilken form veksten vil få – men vi kan hvile i en tillit til at den fulle formen vil vise seg, i sin tid. Så en dag kommer spiren opp av jorda. Den fortsetter sin reise oppover mot sola og lyset, strekker seg og folder seg etterhvert ut i sin fulle blomstring.

I vår kultur er vi på mange måter fiksert på blomstringen – det er denne delen av livshjulet som har verdi, som applauderes, som er verdt å vise frem i de mange utstillingsvinduene teknologien har gitt oss. Men etter enhver blomstring vil det alltid være et tidsvindu der blomsten skal visne, falle til jorda, råtne. Dette er del av den organiske prosessen, det har sin rettmessige plass, og er en forutsetning for den nye veksten som skal komme neste vår. I vår vestlige kultur har vi lite respekt og anerkjennelse for denne delen av livssyklusen. Og lite tålmodighet med prosessen som kommer etter forråtnelsen; stillheten og hvilen dypt nede i jordens mørke.

Det er ikke vår hele året. Alle prosessene har sin plass. Til sin tid.

Den overhengende beskjeden jeg har fått mye dette siste året, har egentlig vært veldig enkel: Stopp opp, land inn her. Synk ned enda litt dypere. Bli her. Stillstand og stillhet. Dette er den samme invitasjonen jeg alltid innleder mine yogaøkter med, og jeg kan ofte merke hvor utsultet vi er på rom og anledninger der dette er premisset for alt annet som skal skje videre. Før vi kan dykke inn i den dype bakre armlinja, før vi kan gjøre øvelser for å kjenne på sammenhengen mellom lillefingeren, triceps, skulderblad og ryggsøyle og ta denne koblingen med inn i hunder som ser ned og dynamiske planker, inviteres vi til å lande inn her. Stoppe opp, bli her. Stillstand og stillhet.

Kanskje er dette noe av det vakreste jeg kan ønske meg, både for meg selv og for oss alle: «May I stay forever in the Stream». For her fins rytmen av selve Livet, en helt uovertruffen og fininnstilt intelligens. Her kan vi puste, med og i denne Strømmen. I hele denne organiske prosessen av å falle til jorden, av forråtnelse, av dyp hvile nede i mørket, av forsiktig spiring, av en skjør og ny begynnelse, av vekst og oppdrift, av ny blomstring og utfoldelse. Før Strømmen leder oss videre, igjen. Alt i sin tid.

På vei inn i et nytt YogaÅr kjenner jeg på gleden og takknemligheten over at jeg jeg igjen får lov til å invitere mennesker inn i nye yogarom.

Og idet januar ruller avgårde kjenner jeg at jeg ønsker – både for meg selv og for oss alle – at vi i dette nye året evner å s t o p p e den lineære tida innimellom alle viktige ting i livene våre. Ta imot de Invitasjonene som kommer vår vei, kanskje begynne å oppdage at dagene våre, livene våre er fullspekket med slike invitasjoner.

INVITATION

Oh do you have time

to linger

for just a little while

out of your busy

and very important day

for the goldfinches

that have gathered

in a field of thistles

for a musical battle,

to see who can sing

the highest note,

or the lowest,

or the most expressive of mirth,

or the most tender?

Their strong, blunt beaks

drink the air

as they strive

melodiously

not for your sake

and not for mine

and not for the sake of winning

but for sheer delight and gratitude –

believe us, they say,

it is a serious thing

just to be alive

on this fresh morning

in the broken world.

I beg of you,

do not walk by

without pausing

to attend to this

rather ridiculous performance.

It could mean something.

It could mean everything.

It could be what Rilke meant, when he wrote:

You must change your life.

– Mary Oliver

I mitt eget liv kan jeg observere hvordan enkelte dager kan føles fullspekket av de invitasjonene Mary Oliver peker mot i sitt dikt – mens andre dager er mer tomme og fattigslige. Erfaringer over mange år med yoga – og meditasjonspraksis har vist meg – og viser meg stadig – at det er mitt indre landskap som avgjør om jeg er istand til å ta imot Invitasjonene som kommer min vei, ikke de (mer eller mindre spektakulære) ytre begivenhetene som skjer rundt meg, og som er i konstant forandring.

Jeg tuller ofte med at en blir “billig i drift” av denne fordypelsen innover – man trenger ikke lenger (nødvendigvis) reise til eksotiske steder, sitte på fine restauranter eller være på heftige stadionkonserter for å kjenne at man lever – kjenne at man virkelig lever og ER her, midt i sitt eget liv. Det kan se helt enkelt ut; varmen fra tekoppen i hendene mine, stillheten i huset akkurat nå, tyngdekraften som gjør at bekkenet kan lande ned i ullmatta jeg sitter på, pusten min, hjertet som slår.

Også i 2019 vil yogamatta og meditasjonsputa kunne hjelpe meg å senke farta, bli lydhør og stille nok til å begynne å legge merke til de Invitasjonene som kommer min vei i løpet av en dag, en uke, et år. Fra øyeblikk til øyeblikk. Ikke like lett alle dager – men muligheten ligger der alltid.

Det kan bety noe. Det kan bety alt.

Helt siden jeg startet min reise inn i yogalandskapet for 13 år siden har jeg hatt med meg en nysgjerrighet – og et lidenskapelig ønske om å forstå. En forståelse på detaljnivå; få dybdekunnskap om bevegelse og biomekanikk, forstå hvordan pusten og ringvirkningen av pustens funksjon (eller dysfunkjson) påvirker oss. Og på et større, mer helhetlig nivå; forstå mekanismene for tilstedeværelse og forankring i øyeblikket, og omsette denne forståelsen i erfaringen av å leve livet med hele meg.

Da jeg la ut på ferden for å bli yogainstruktør for 10 år siden, kastet jeg meg sultent over all lærdommen som ble servert, både gjennom yogautdanningen og gjennom all relevant litteratur jeg kom over. Anatomi, mindfulness, kropp-psyke-forbindelsen, chakraer, meridianer, stressregulering og pustens påvirkning på nervesystemet.

Landskapet var – og er fortsatt – endeløst. Og selv om jeg fornemmet denne endeløsheten da jeg startet ut hadde jeg allikevel en tanke om at jeg nok ville komme til bunns i dette en eller annen gang, bare jeg fikk lest nok, utforsket nok på min egen matte, undervist mange nok i yogarommet, dratt på mange nok kurs og utdanninger selv.

Etter å ha undervist i noen år hadde jeg fått lest en mengde bøker, sett noen hundre kropper i yogarommet, og forsket daglig i egen kropp på matta hjemme.

Pusten, tilstedeværelsen og nærværspraksisen følte jeg lå som en god forankring både i min egen praksis og i undervisningen min. Likevel kjente jeg på en frustrasjon over å ikke kunne gi klare nok svar på detaljnivå når elevene mine etter timen kom bort med spørsmål om fysiske plager og ting som dukket opp relatert til disse i ulike yogaøvelser. Hva jeg trodde stivheten og de sporadiske smertene i brystryggen handlet om, hva kunne smertene i skulderen ved visse armbevegelser skyldes, hvorfor kjentes det ut som om det «stoppet» i hofteleddet når eleven skulle gjøre pigeon pose?

Det var definitivt mer å komme til bunns i. Og ikke minst, mer å gå på i forhold til å utvikle blikket som ser hva som trengs i en kropp, og som gjør at en dermed kan begynne å finne en årsaksammenheng; hvorfor er kroppen havnet der den er i dag? Og derfra, hvor går veien videre? Hva trengs i denne kroppen akkurat nå?

Det var på tide med et dypere dykk ned i detaljene. I 2010 reiste jeg over Atlanteren for en 2 ukers Therapeutic Yoga Intensive hos Susi Hatley, biomekaniker og yogalærer. Og tenkte at nå – NÅ! – skulle jeg komme til bunns i (iallefall en god del av) dette. Jeg fikk mange svar, men satt igjen med minst like mange nye spørsmål. Sånn er det jo med alle virkelig store oppdagelser? Du ristes ut av komfortsonen, og i etterdønningene virvles det opp en mengde uklarheter, paradokser og spørsmålstegn. Det er frustrerende, og en kan kjenne seg både overveldet og hjelpesløs. Men dette er utrolige viktige vakum å befinne seg i, fra tid til annen; det er her vi vokser, og det er her forståelsen av verden – og oss selv – blir mer nyansert. Ydmykt må du erkjenne at det kanskje er en mulighet for at det allikevel ikke fins 2 streker under svaret, at sannheten med stor S kanskje ikke er så bastant og fundamental som du kanskje hadde håpet.

Som Susi Hatley informerte alle de 50 håpefulle yogalærerene på den 1.kursdagen, på andre siden av Atlanteren:

«The purpose of this training is not to demystify the body, but to embody the mystery».

Jeg husker hvordan ordene traff den dagen. I dag klinger de utfra en enda større forståelse og ydmykhet. For alt jeg kan, og har lært gjennom disse årene, men også for alt jeg ikke kan, og knapt nok kan begynne å forstå.

Reisen har fortsatt, og jeg har forlengst innsett at jeg aldri blir utlært – heldigvis. I juni i år dro jeg til Nederland for å avslutte et 2-årig sertifiseringsløp som Restorative Exercise Specialist hos en annen biomeknaiker, Katy Bowman.

Det jeg har lært nå er helt i tråd med kunnskapen og det jeg siden har undervist av prinsipper og bevegelseslære fra yogaterapien. Samtidig har møtet med hennes undervisning snudd opp ned – igjen! – på mye av det jeg trodde jeg visste. Her har jeg fått ta del i en helhetlige bevegelsesfilosofi som har ført til livsstilsendringer og konkrete grep for å implementere mer variert, næringsrik bevegelse inn i min egen og vår families hverdag. Samtidig har jeg fått ny, detaljrik kunnskap om temaer som skjelettstabling, muskelfunksjon, fotsålenes (bokstavelig talt) fundamentale betydning, styrke og gjennomgående stabilitet som en vei inn i bedre bevegelighet og økt mobiltet. Og; forståelsen av hvordan kroppen på cellenivå er helt avhengig av variert og kontinuerlig bevegelse gjennom en dag – og gjennom et liv – for å kunne fungere optimalt. Det har vært en serie revolusjonerende oppdagelser, og et helt nytt nivå av detaljkunnskap, som jeg gleder meg stort over å kunne dele videre med mine elever.

Samtidig kommer jeg stadig, og alltid, tilbake til; Hva er alle detaljene og justeringene verdt for en kropp dersom vi ikke er med på turen, deltar med hele oss? Og selv om jeg alltid vil ha en fascinasjon for forståelse og kunnskap på detaljnivå, ender jeg opp, igjen, med at det først svinger ordentlig av denne lærdommen dersom den kan erfares i kroppen, og leves i det livet som er vårt å leve. Embodying the mystery.

Nå gleder meg til en ny yogahøst. Inn i detaljene, med kroppsliggjort tilstedeværelse som ramme og fundament for utforskningen – fra øyeblikk til øyeblikk.

Embodying the Mystery; midnattsol på Elgen i Harstad, juni-17