Januar – igjen! For min del kjenner jeg på: Nye begynnelser, nye innpust – ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt. Og samtidig dette; en dyp takknemlighet for alle de Øyeblikkene som til sammen utgjorde det året som nå er forseglet og avsluttet. Mange av disse er øyeblikk i yogarommet og på yogamatta – tusen takk til alle jeg har fått dele yogatid med i året som gikk!

Mange øyeblikk står ut når en gjør sitt personlige årsoppgjør – og det er mange jeg ved årets slutt har trukket frem igjen til forgrunnen av bevisstheten. Dvelt ved, kanskje smilt ved tanken på – eller kanskje kjent en vemodig klang i brystet ved.

Et av dem er dette; på en liten flekk på jorda, på en fotballbane utafor en stor treningshall, går 230 mennesker sin langsomme gående meditasjon. 10 steg i mikorfart forover, snu langsomt, 10 steg i mikrofart tilbake. Gjenta.

Hvert menneske går i sin egen bane, i sitt eget snegletempo. Jeg er en av dem. Sett utenfra ser vi sikkert ut som halvvåkne zombier. Det er dansk midtsommer, vinden beveger de lange, gulgrønne stråene på enga rett nedenfor, sola står lavt over horisonten, bølgene slår inn over stranda lengst nede i synsfeltet. Den ukelange retreaten er halvveis, og akkurat nå er vi midtveis i 2 døgn i fullstendig stillhet.

I stillheten blir alle de indre stemmene så tydelige – monologen i hodet trer frem i all sin velde, i hele sitt spekter – i alle nyanser mellom herlighet og gru. Disse indre samtalene jeg fører med meg selv, som jeg i en hektisk hverdag vet ER der, og som jeg i min daglige meditasjonsøkt logger inn på og observerer, for en kort stund av døgnet. Nå er det bare dem og meg. Vel, ikke bare. Sola er der, vinden er der, bølgene er der. Og disse 229 andre menneskene som også går sin gående meditasjon, med sine indre monologer. Som også strever, som forsøker, som innimellom lykkes – og som av og til går på trynet.

Retreaten har for meg til nå innheholdt hele tanke- og følelsesregisteret; glede, frustrasjon, takknemlighet, kjedsomhet, dyp ro, lykke, utålmodighet, irritasjon, inspirasjon. Læringen og den dype erfaringen handler om å SE skiftningene, og gi slipp på motstanden mot at alt går over i noe annet – hele tiden. Og samtidig erfare det i meg som SER alt dette, fra øyeblikk til øyeblikk.

Og; i akkurat dette øyeblikket – på fotballbanen – kjenner jeg en dyp tilhørighet. Til livet, til jorda føttene mine varsomt trår på akkurat nå, til solas syklus og pustens rytme – og til menneskene som beveger seg rundt meg. De 229 mer eller mindre fremmede som er i min umiddelbare nærhet, og alle de andre som trår sine steg på jorda – som forsøker, som prøver – som lykkes innimellom, som av og til snubler og faller.

I det daglige livet “ute i felten” er det ikke alltid vi kjenner denne tilhørigheten. Øyeblikket på fotballbanen viser meg så tydelig at den evige, indre monologen ofte består av vurdering og analyse – og at jeg gjennom denne kartleggingen forsøker å plassere meg selv i forhold til menneskene rundt meg; over, under, eller ved siden av. Slik skaper jeg en illusjon av kontroll og oversikt – men også en avstand til livet, til situasjonene som utgjør min hverdag, til menneskene jeg møter. I et øyeblikk SER jeg alt dette, og forsøker å gi rom til alt som foregår. Og ved å gir rom, mykner noe i meg. Og fremfor å være over, under eller ved siden av er jeg plutselig forbundet. Jeg hører til.

Ved årets slutt minner dette Øyeblikket meg på at min dedikasjon også gjelder for det kommende året; jeg ønsker å fortsatt ha en daglig praksis som kan hjelpe meg til å kultivere frem mer og mer av denne følelsen av dyp tilhørighet. Noen ganger er den helt i vannskorpa, andre ganger er den mye vanskeligere å nå. Men den er der, og viktigere; jeg lever med en dyp visshet om at den er innen rekkevidde.

Derfor: nye begynnelser, nye innpust, ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt – også i 2015. Rulle ut yogamatta, ta plassen min på meditasjonsputa. SOM jeg gleder meg til fortsettelsen, til å erfare alle de øyeblikkene som skal utgjøre dette neste kapittelet.

Godt nytt år!


—-utsikt fra fotballbanen på Fuglsøcentret, Mols bjerge