Så kom sensommeren – så fantastisk med disse varme, lange dagene vi har fått i gave. God bensin å ta med seg inn mot høst og mørketid!
Forrige uke kom jeg hjem til den nordnorske sensommeren etter en 7-dagers stille retreat. I år som i fjor fikk jeg ryddet plass i sommerkalenderen til 1 ukes avkobling – og PÅkobling – inn i nærvær, stillhet, natur – og en sjelden anledning til fordypelse av praksisen over flere døgn. Med veksling mellom sittende og gående meditasjon, samt noe yogaprakis ble det ei virkelig nærende, om enn også krevende uke.
Det er forunderlig å kjenne hvordan hjernens konstante søken etter stimuli og ny input fra verdenen på utsida gradvis slipper taket, hvordan jakten på adspredelser sakte men sikkert avtar.
Hvordan nervesystemet får sin etterlengtede, dype hvile.
Hvor usannsynlig spesielt det er å dele tid og rom med mennesker uten å måtte forholde seg direkte til dem gjennom ord og øyekontakt. En helt annen måte å relatere til hverandre enn det hverdagen består av.
Og veldig spesielt i år å ha med en liten copilot inn i Stillheten – både tror og vet at vedkommende må ha hatt en utrolig god uke, med så masse gode vibrasjoner og intensjoner i lufta!
Dette diktet delte en av lærerene underveis i retreatuken, det sier noe om det som trer frem som krystallklare, høyst menneskelige mekanismer i løpet av de første døgnene i stillheten;
ADSPREDELSEN
Hele tiden denne adspredelsen
hele tiden gripe ut etter noe
for å unngå det som er
noe å spise, drikke
en røyk
sjekke mailen
sende en ny?
lese nyheter
Facebook
ringe en venn
være interessert…
være noen
for noen
Bare bli kvitt denne uro
denne tomhet
for all del ikke gå inn i denne uro –
Det finnes ingen vei utenom;
en dag
må du synke ned i tomheten
i uroen, angsten
en dag må du gi opp
slippe taket
gi deg hen…
Et eller annet sted der nede
vet du at du finnes
slik du var
Dypt der nede
fins den røde tråden;
den ble bundet rundt den lille armen din
før du gikk ut
i adspredelsen
Gi slipp –
den fins der
ennå!
Christian Egge
— Så er det godt å være tilbake i hverdagene igjen, de som jo utgjør størstedelen av livet og som er den viktigste arenaen for nærværspraksisen. Og allikevel tydelig merke at dette girskiftet er noe jeg tar med meg videre. Inn i de korte samtalene med de andre foreldrene når vi leverere ungene våre i barnehagen, i et blikk og noen få ord med kassadama på Coop, over gjerdet til de nye naboene som flyttet inn i august. Inn i møtet med kroppen på yogamatta, med tankene og pusten på meditasjonsputa – her hjemme i min egenpraksis.
Jeg faller mer og mer til ro med at det er dette som er praksisen; at vi fortsetter å vandre litt ut i adspredelsen, for så å finne veien hjem igjen, på nytt. Poeten T.S Eliot sier det slik:
“We shall not cease from exploration, and the end of all our exploring will be to arrive where we started and know the place for the first time.”
