Helt siden jeg startet min reise inn i yogalandskapet for 13 år siden har jeg hatt med meg en nysgjerrighet – og et lidenskapelig ønske om å forstå. En forståelse på detaljnivå; få dybdekunnskap om bevegelse og biomekanikk, forstå hvordan pusten og ringvirkningen av pustens funksjon (eller dysfunkjson) påvirker oss. Og på et større, mer helhetlig nivå; forstå mekanismene for tilstedeværelse og forankring i øyeblikket, og omsette denne forståelsen i erfaringen av å leve livet med hele meg.

Da jeg la ut på ferden for å bli yogainstruktør for 10 år siden, kastet jeg meg sultent over all lærdommen som ble servert, både gjennom yogautdanningen og gjennom all relevant litteratur jeg kom over. Anatomi, mindfulness, kropp-psyke-forbindelsen, chakraer, meridianer, stressregulering og pustens påvirkning på nervesystemet.

Landskapet var – og er fortsatt – endeløst. Og selv om jeg fornemmet denne endeløsheten da jeg startet ut hadde jeg allikevel en tanke om at jeg nok ville komme til bunns i dette en eller annen gang, bare jeg fikk lest nok, utforsket nok på min egen matte, undervist mange nok i yogarommet, dratt på mange nok kurs og utdanninger selv.

Etter å ha undervist i noen år hadde jeg fått lest en mengde bøker, sett noen hundre kropper i yogarommet, og forsket daglig i egen kropp på matta hjemme.

Pusten, tilstedeværelsen og nærværspraksisen følte jeg lå som en god forankring både i min egen praksis og i undervisningen min. Likevel kjente jeg på en frustrasjon over å ikke kunne gi klare nok svar på detaljnivå når elevene mine etter timen kom bort med spørsmål om fysiske plager og ting som dukket opp relatert til disse i ulike yogaøvelser. Hva jeg trodde stivheten og de sporadiske smertene i brystryggen handlet om, hva kunne smertene i skulderen ved visse armbevegelser skyldes, hvorfor kjentes det ut som om det «stoppet» i hofteleddet når eleven skulle gjøre pigeon pose?

Det var definitivt mer å komme til bunns i. Og ikke minst, mer å gå på i forhold til å utvikle blikket som ser hva som trengs i en kropp, og som gjør at en dermed kan begynne å finne en årsaksammenheng; hvorfor er kroppen havnet der den er i dag? Og derfra, hvor går veien videre? Hva trengs i denne kroppen akkurat nå?

Det var på tide med et dypere dykk ned i detaljene. I 2010 reiste jeg over Atlanteren for en 2 ukers Therapeutic Yoga Intensive hos Susi Hatley, biomekaniker og yogalærer. Og tenkte at nå – NÅ! – skulle jeg komme til bunns i (iallefall en god del av) dette. Jeg fikk mange svar, men satt igjen med minst like mange nye spørsmål. Sånn er det jo med alle virkelig store oppdagelser? Du ristes ut av komfortsonen, og i etterdønningene virvles det opp en mengde uklarheter, paradokser og spørsmålstegn. Det er frustrerende, og en kan kjenne seg både overveldet og hjelpesløs. Men dette er utrolige viktige vakum å befinne seg i, fra tid til annen; det er her vi vokser, og det er her forståelsen av verden – og oss selv – blir mer nyansert. Ydmykt må du erkjenne at det kanskje er en mulighet for at det allikevel ikke fins 2 streker under svaret, at sannheten med stor S kanskje ikke er så bastant og fundamental som du kanskje hadde håpet.

Som Susi Hatley informerte alle de 50 håpefulle yogalærerene på den 1.kursdagen, på andre siden av Atlanteren:

«The purpose of this training is not to demystify the body, but to embody the mystery».

Jeg husker hvordan ordene traff den dagen. I dag klinger de utfra en enda større forståelse og ydmykhet. For alt jeg kan, og har lært gjennom disse årene, men også for alt jeg ikke kan, og knapt nok kan begynne å forstå.

Reisen har fortsatt, og jeg har forlengst innsett at jeg aldri blir utlært – heldigvis. I juni i år dro jeg til Nederland for å avslutte et 2-årig sertifiseringsløp som Restorative Exercise Specialist hos en annen biomeknaiker, Katy Bowman.

Det jeg har lært nå er helt i tråd med kunnskapen og det jeg siden har undervist av prinsipper og bevegelseslære fra yogaterapien. Samtidig har møtet med hennes undervisning snudd opp ned – igjen! – på mye av det jeg trodde jeg visste. Her har jeg fått ta del i en helhetlige bevegelsesfilosofi som har ført til livsstilsendringer og konkrete grep for å implementere mer variert, næringsrik bevegelse inn i min egen og vår families hverdag. Samtidig har jeg fått ny, detaljrik kunnskap om temaer som skjelettstabling, muskelfunksjon, fotsålenes (bokstavelig talt) fundamentale betydning, styrke og gjennomgående stabilitet som en vei inn i bedre bevegelighet og økt mobiltet. Og; forståelsen av hvordan kroppen på cellenivå er helt avhengig av variert og kontinuerlig bevegelse gjennom en dag – og gjennom et liv – for å kunne fungere optimalt. Det har vært en serie revolusjonerende oppdagelser, og et helt nytt nivå av detaljkunnskap, som jeg gleder meg stort over å kunne dele videre med mine elever.

Samtidig kommer jeg stadig, og alltid, tilbake til; Hva er alle detaljene og justeringene verdt for en kropp dersom vi ikke er med på turen, deltar med hele oss? Og selv om jeg alltid vil ha en fascinasjon for forståelse og kunnskap på detaljnivå, ender jeg opp, igjen, med at det først svinger ordentlig av denne lærdommen dersom den kan erfares i kroppen, og leves i det livet som er vårt å leve. Embodying the mystery.

Nå gleder meg til en ny yogahøst. Inn i detaljene, med kroppsliggjort tilstedeværelse som ramme og fundament for utforskningen – fra øyeblikk til øyeblikk.

Embodying the Mystery; midnattsol på Elgen i Harstad, juni-17