Sommeren er her straks. Iallefall håper vi det her nord! Nok et halvår summeres opp og forsegles. På mange måter er takknemligheten ekstra sterk når jeg denne gangen tar sommerferie etter vårens kursserie. En bråstopp sist senhøst medførte en lengre undervisningspause i vinter, der en ganske omfattende rekalibrering måtte til for å gjenfinne en ny balanse. Beskjeden var overtydelig; hvilen måtte gjenfinnes. Den livsviktige hvilen, som er en helt naturlig og nødvendig del av et menneskeliv, men som ofte degraderes, eller simpelthen utsettes. Hvilen- som vi ikke nødvendigvis finner frem til ved å bruke viljen og gjennomføringsevnen vår: «Hvile med kvalitet! Bli skikkelig god på å hvile! Kunne krysse av på lista at i dag har jeg hvilt!»
Min sterke erfaring denne vinteren er tvertimot at hvilen finner oss – når vi tør å gi slipp, når vi å tillater at vi synker helt til bunns, når vi gir opp, og faller fra hverandre.
Det har virkelig vært et interessant halvår. Mellomrommet har fasilitert en utforskning av et dypere tyngdepunkt, og samtidig gitt meg muligheten til å se nærmere på en hel mengde forestillinger og sannheter som subtilt har fått lov til å begynne å sementere seg. Det er underlig å – igjen – oppdage kraften i vår svært menneskelige trang til å holde fast, til å sikre fast grunn under føttene.
Og for yogalæreren, som på mange måter har tenkt at hun er utlært i hvile (- hun som til og med lærer andre å hvile!) har månedene i dvalemodus vært en kraftig vekker på at hvilen faktisk er ferskvare.
Da denne erkjennelsen var et faktum, ble den videre utforskningen hva som gir hvile, virkelig hvile. Hvile i det som er livet akkurat nå, hvile i denne tidsalderen vi lever og puster i akkurat nå? Svaret er komplekst, og svaret er dynamisk. Det forandrer seg med oss, og nye rekalibreringer må stadig til. Men i et “topptungt” samfunn, der svarene ofte kommer fra intellektet vårt, har denne vinteren vist meg – igjen- at så mye av det jeg leter etter fins nede i kroppen. Innsikt og retning kommer spontant i det vi senker tyngdepunktet og lar oppmerksomheten dykke ned, inn i den verdenen som er utenfor tankene. Her fins den dype hvilen; i Møtet med kroppen, pusten, jorda – her og nå.
Denne siste uka i juni er Harstad festspillby. For en luksus – daglig inviteres vi inn i rom som gir oss muligheter til å bli berørt og konfrontert, til å forundres og forskrekkes. En av overskriftene for årets Festspill er: vi må snakke sammen. Møtes, ansikt til ansikt – og utveksle. Live, in real time.
Jeg tenker at her ligger det også en dyp hvile. Vi mennesker trenger å høre til, vi trenger å kjenne at vi har vår plass i de relasjonelle sammenhengene. Samtidig tenker jeg at for å virkelig Møtes med hverandre, må vi først nødvendigvis Møtes med oss selv. Dette aspektet har jeg fått erfare med en ny tydelighet gjennom denne yogavåren; det er så livsviktig for oss mennesker å Møtes, både med oss selv og med hverandre. I yogarommet deler vi pust og bevegelse, det er vårt språk. Ordløst, men allikevel høyst reelt. Vi får lov til å være på vår egen tur, men samtidig kan vi kjenne en støtte og et fellesskap i det at de andre i ringen akkurat denne kvelden også har valgt å være på sin tur. Og selv om vi er på hver vår tur ferdes vi sammen innover i kroppen, ned i pusten – vi har reisefølge.
I andre enden av økta ruller vi sammen mattene våre, og går hjem til hver våre liv. Vender blikket utover igjen – men ser kanskje verden fra et litt annet sted. Kroppen vekkes opp av dvalen og nummenheten, og vi kan kanskje møte livet med litt større årvåkenhet, sensitvitet og tilkobling.
Med den nye årvåkenheten, sensitivteten og tilkoblingen som min vinterdvale har fasilitert, går jeg nå sommeren i møte. Sommeren som vi alle har ventet på, og som vi lengter etter. Så er det interessant å snu perspektivet, legge merke til hvordan alt venter på oss. Og kanskje begynne å ta inn omfanget av dette, og til og med kanskje erkjenne at slik kan det være, hvert eneste øyeblikk av våre liv. At alt faktisk venter på oss – hele tiden. Hvis vi våger å slippe oss ned i dypet av stillheten, kommer verden oss i møte. Et ganske radikalt perspektivskifte i denne tidsalderen der det som gir stjerner i boka er vår kapasitet til å skape våre liv, få ting til å skje, realisere oss selv, være proaktiv.
Istedet inviterer hvilen oss inn i mottagermodus. Jeg får lov til å lene meg ørlite tilbake, og la hele spekteret av inntrykk komme til meg. Derfra kan jeg så agere, skape, igangsette, kommunisere, delta. Med hvilen som grunntone.
EVERYTHING IS WAITING FOR YOU
Your great mistake is to act the drama
as if you were alone. As if life
were a progressive and cunning crime
with no witness to the tiny hidden
transgressions. To feel abandoned is to deny
the intimacy of your surroundings. Surely,
even you, at times, have felt the grand array;
the swelling presence, and the chorus, crowding
out your solo voice. You must note
the way the soap dish enables you,
or the window latch grants you freedom.
Alertness is the hidden discipline of familiarity.
The stairs are your mentor of things
to come, the doors have always been there
to frighten you and invite you,
and the tiny speaker in the phone
is your dream-ladder to divinity.
Put down the weight of your aloneness and ease into the
conversation. The kettle is singing
even as it pours you a drink, the cooking pots
have left their arrogant aloofness and
seen the good in you at last. All the birds
and creatures of the world are unutterably
themselves. Everything is waiting for you.
David Whyte
