SNØLØKT

Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg
på veiene i mørket. Hjertet mitt
lyser dimt rødt
på innsiden av ribbeina. Jeg er som
ei vandrende snøløkt
med et stearinlys inni.

– Hans Børli

Jeg oppdaget lykta i treet for noen uker siden nå. Der, midt på det som er både min og mange andres daglige tursti hadde noen valgt å henge opp ei lykt som kunne lyse for oss når vi gikk turen vår, på vei inn i stadig mørkere og kortere dager. Et par uker senere, på den andre adventssøndagen, måtte jeg stoppe opp ved lykta; den hadde fått selskap av røde hjerter som nå dekorerte flere av greinene. Jeg tok meg selv i å smile. Sto der, under lyset og hjertene ei lita stund, før jeg fortsatte på min vei. Opp på det første utsiktspunktet, dreide videre inn i skogen for å gå mot neste lille topp – noen meter innpå stien hang det neste hjertet i et tre. Jeg kom til å tenke på disse ordene av Helge Torvund: 


Lyset
du treng
finst


Verden er et underlig sted disse dagene; det mest grufulle og aller mørkeste fins – jeg har grått mange tårer for jorda og menneskene de siste ukene. Og, midt i dette kjenner jeg samtidig dette så sterkt; lyset fins. Godheten fins, og kan finne sine veier og sitt uttrykk på små og store vis, hvert øyeblikk. At noen valgte å gjøre den lille, nydelige gesten av å henge opp en lykt og noen hjerter i et tre for å lyse opp for oss som vandrer på stien forteller meg noe viktig – midt i de aller mørkeste dagene invitere livet oss på ulike vis til å være vandrende snøløkter; Se rundt oss, lytte til hva livet ber oss om – tørre å åpne opp for å Være, i Forbindelse.

Lyset du treng finst – for 20 år siden fant jeg veien til yogamatta, på leting etter rett medisin for en totalt utmattet kropp. Ganske raskt skjønte jeg at jeg måtte finne tilbake til pusten, finne tilbake til jorda, finne tilbake til kroppen slik at jeg kanskje derfra kunne finne en ny vei videre. Veien ble lengre enn jeg hadde trodd. Så mye måtte slippe for at jeg skulle komme helt ned til nullpunktet. Gradvis fant jeg frem til en annen måte å være her på – en ny forankring, et annet tyngdepunkt – mer romfølelse og aksept, større takhøyde. Mer kraft, mer ro – i kontakt med en dyp stillhet – og etterhvert en opplevelse av å få Være, i og med Livet, på en radikalt annerledes måte. Med jorda under meg og røttene plantet i her og nå. Å få stå i en dyp erfaring av at Jeg Er – derfra kunne snøløkta i brystet etterhvert begynne å lyse, sterkt og klart. 

Kan dette være den Medisinen som trengs, i vår tid? For all uro og konflikt, både på mikro- og makroplan? Jeg opplever at fra min egen forankring i Jeg Er, inviterer praksisen oss over tid ut av monologen om meg og mitt, og inn i dialogen og forbindelsen til alt og alle rundt oss; Du ErVi Er. Når jeg står i min egen vertikale akse kan jeg orientere meg på en helt annen måte i det relasjonelle feltet. Om dette ikke er hele svaret for at menneskeheten skal finne veien videre, side ved side, tror jeg svært mye ligger her. 

Fins det håp, midt i mørket? Jeg velger å tro det. Jeg fortsetter å gråte når hjertet brister. Jeg fortsetter å sitte i stillhet hver morgen, både for meg selv og for menneskene og jorda. Og så blir jeg så uendelig glad for alle tydelige stemmer som kan holde begge perspektiv, se helheten og lete etter sammenhengen og Forbindelsen; Jeg Er, Du Er, Vi Er. Den amerikansk-palestinske poeten Naomi Shihab Nye er en slik stemme – på en av mørketidsseriens langøkter delte jeg et av hennes dikt. 
Her er min lille førjulsgave; om du kan sette av et 6 minutter langt mellomrom kan du høre meg lese det til deg her. 

Ved vintersolverv og årets lengste natt holder jeg fast i dette; Snøløktene fins, både de noen henger i treet på stien og de vi bærer med oss innabords, lyset vi trenger fins – ikke alt er gått tapt