Høsten er her. Hva venter oss, etter dette underlige halvannet året? Mye er usikkert, men det vi vet er at uvissheten er noe vi må fortsette å venne oss til, stadig øve oss på å lene oss inn i. Den store, overhengende overskriften, både kollektivt og individuelt, ser også denne høsten ut til å bli å ta imot det som blir gitt, til enhver tid, så godt som vi evner.
Sommeren er på hell – de første høstfargene viser seg idet jeg går min daglige tur gjennom skogen. Transformasjon og endring – uunngåelig, om enn noen ganger med litt innledende motstand (sommeren som aldri helt kom, dette året, her nord – går allerede nå over i skarp høstluft og gulnede blad). Kontemplasjon beholder sin plass i kursoverskriftene denne høsten. Kontemplasjon som den frekvensen som befinner seg dypere enn tankenes avveining for og imot, bortenfor trangen til å avgjøre hva som er bedre, dårligere – mer underliggende enn det nådeløse hierarkiet av hvem som er øverst, hvem som er nederst. Der vi først og fremst Er; Pust, kropp, livskraft, bevegelse, stillstand.
Jeg har flere faste stoppesteder på stien min. Før, i det som var mitt tidligere liv – det jeg ofte overfor nye elever omtaler som “da kroppen min kun var til for å frakte hodet mitt rundt i verden” – handlet det mest om toppene, panoramautsikten; å ha klart målet. De siste 18 årene har jeg fått grundig skolering i å senke farta. Tidvis tvinges jeg fortsatt til å stoppe opp, fullstendig. På turen min gjennom skogen dveler jeg nå like ofte på små landingsplasser i lavlandet, midt i skogen, omfavnet av trærne, der bladverket nå om sommeren nærmest danner taket på en katedral mellom meg og himmelen. I den tvungne, og etter hvert selvvalgte fartssenkinga, i villigheten til å stoppe helt opp, ligger en mulighet – jeg er med ett tilgjengelig. Det som er Her, det som alltid har vært Her, kan dermed finne meg. Jeg åpner for å kunne bli innhentet av Øyeblikket.
Jeg har delt David Wagoners dikt “Lost” tidligere – en tekst jeg selv stadig kommer tilbake til, igjen og igjen. I vår fant jeg Einar Lungas oversettelse av diktet – og ordene får ny resonans, de klinger inn i vår iboende lengsel etter å bli funnet.
«Bortkommet»
Stå stille. Trærne foran og buskene ved siden av deg
har ikke gått seg bort. Uansett hvor du er, kalles det Her
Og du må behandle det som en mektig fremmed,
må be det om tillatelse for å kjenne det og bli kjent.
Skogen puster. Lytt. Den svarer,
Jeg har skapt dette stedet rundt deg.
Hvis du forlater det, kan du komme tilbake igjen, ved å si Her.
Det finnes ikke to trær som er de samme for Ravnen.
Det finnes ikke to grener som er de samme for Gjerdesmetten.
Hvis du ikke forstår hva et tre eller en busk gjør
har du helt sikkert gått deg bort.
Bli stående, stille. Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.
Jeg erfarer stadig at praksisen i yogarommet kan hjelpe oss å bli mer tilgjengelig; komme ned i kroppen, inn i pusten, tillate at tyngdekraften virker mer uforbeholdent gjennom oss, la jorda møte oss. Fra dette nullpunktet kan vi så utforske bevegelser, finne den vertikale aksen, kultivere kraft, mykhet – etterhvert kanskje kjenne på en bevegelig og dynamisk styrke. En ny måte å stå i oss selv og i vår egen kropp, som vi kan ta med oss av matta og ut i det “feltarbeidet” som venter oss – også kalt Livet.
Å Velge å gjøre seg tilgjengelig er et radikalt valg, hver eneste gang. Fordi den verden vi lever i, iallefall her i vesten, med sitt tempo og sitt jag og sin foroverlenthet så lett kan suge oss inn i malstrømmen. Pandemien har på mange måter gitt oss en kollektiv, tvungen fartssenkning, men disse kreftene lever likevel i beste velgående. Derfor er det så lett å gå seg bort, føle seg bortkommet. Miste forankringen, tyngdepunktet, tilliten.
Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.
Det er med ydmykhet og takknemlighet jeg igjen åpner yogarommet denne høsten – Rom for å bli innhentet av Øyeblikket. Tid til utforskning av pust, bevegelse og kraft. Alene, på din egen matte – Sammen, med de andre i rommet.
Varmt velkommen!
