nyhetsbrev

Jeg skriver dette idet sola trenger seg gjennom bladverket i vinterhagen vår, helt inn til kjøkkenbordet der jeg sitter. Kroppen min gjenkjenner lyset som treffer ansiktet på akkurat denne måten, på akkurat denne tida av året – der vinteren definitivt ikke er over her i nord, men der Lyset finner sin vei, sterkere og sterkere, dag for dag. En iboende transformasjonskraft ligger latent i disse lyse dagene og etterhvert nettene – vi inviteres ut av dvalen, inn i en mer aktiv deltagelse i livet. 

I mine første år som yogalærer tenkte jeg at det var litt synd å invitere folk innendørs til yoga i vårsesongen, nå som lyset endelig er her. Dette har endret seg; på mange måter trenger vi kanskje landingsplassene av pust, stillhet og oppmerksom bevegelse enda mer i den lyse årstida? Sånn at vi kan finne en balanse – ta imot invitasjonen fra sola og lyset uten å miste forankringen og røttene våre. 

Innover og nedover er den primære bevegelsen – den forutgår det som da kan og skal få strekke seg oppover og utover. Den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkepää vet noe om sannheten i akkurat denne rekkefølgen; 
 

Lenge trodde jeg 
at man må utrette noe 

Nå bare ser jeg 
hører 
tar imot 

Lever
 

Valkepää peker på det den østlige filosofien kaller yin; å hvile innover, å kjenne på kreftene som trekker oss nedover. Her ligger det også en invitasjon til overgivelse, et dypt indre slipp – å hvile inn i en tillit til at noe holder oss. 

Det er rart å tenke på hvordan jeg så lenge trodde jeg kunne holde alt selv, på egenhånd. Og ikke bare utrette noe – men kanskje til og med utrette ALT, helt selv. Lenge fløt jeg på bølgen av suksess og mestring, livet gitt på skinner, og vel så det. Året 2023 markerer for meg at det nå er 20 år siden jeg måtte lære meg en helt ny måte å være i livet på; kroppen sa Stopp, den gamle fremgangsmåten ble hardt og brutalt tatt ut av drift. Forhindret fra å skape mitt eget liv, uten evne til å fortsette å forløse mitt eget potensiale måtte jeg lære meg å gradvis gi slipp på min retning, min plan, min suksess, min gjennomføringskraft – gi slipp på alt jeg ville og trodde jeg måtte utrette.

Så begynte en ny reise, innover og nedover. Jeg ble tvunget inn i landskapet av det vi alle bærer i oss, men som de fleste av oss løper fra; retningsløsheten, motløsheten, stillstanden, mørket, sorgen, tvilen, håpløsheten. Alt i oss som ikke kan og ikke evner.

Og fra å være den som kunne holde alt, mestre alt, utrette alt, måtte jeg lære meg også å kunne være den som blir holdt. Det tok meg mange lange år å fullt ut erfare hvor sterkt jeg hadde lengtet etter dette; å få hvile inn i en omfavnelse som holder meg. Å få gi fullstendig slipp. Å få puste – helt ut. 

Opplevelsen av å bli holdt er ikke bare intellektuell – den er også kroppslig, og må derfor erfares. Igjen og igjen. Ofte må det et annet menneske til for at erfaringen skal kunne få lande i oss, helt og fullstendig. Det fins en transformerende kraft i det som tilsynelatende er så enkelt; at en annen holder oss, og at vi tillater oss selv å være den som for en stund blir holdt. Denne andre kan komme i mange former og fasetter; en terapeut, en god venn, en partner, en lærer, en trygg, firbent venn. I yogarommet er det jeg som lærer som holder det rommet hvor hver enkelt kan lande, og så kanskje få gi slipp inn i, være den som for en stund blir holdt. 

Etterhvert vokser det frem nok trygghet i oss til å kunne lage disse landingsplassene for oss selv; å komme tilbake til en tilstand av tomhendt hvile. Kan jeg stoppe opp, lenge nok til at jeg legger merke til at noe holder meg, i akkurat dette øyeblikket? 

Hos meg er det slik, akkurat nå; jeg kan kjenne hvordan husets fire vegger skjermer meg fra den skarpe, klare lufta og minusgradene utendørs denne morgenen. Kjenne hvordan tyngdekraften trekker meg nedover, og hvordan saueskinnet i kjøkkenstolen tar imot meg – skaper en landingsplass som varmer setet, lårene og ryggen min. Jeg kjenner sola på kinnet mitt. Lytter til stillheten i huset. Alt dette holder meg, i dette Nå; husets rammeverk, tyngedkrafta, varmen fra saueskinnet, sola mot ansiktet, stillheten. Fra dette nullpunktet av hvile kjenner jeg så hvordan ordene finner sin vei gjennom meg, fingre mot tastatur. Snart sender jeg ordene ut i verden, for at de kanskje kan få lande hos deg, få holde deg, en liten stund.

Å få være menneske er finne sin plass i denne dialogen av å hvile nedover, og så se hva som vokser herfra. Det har tatt meg langt tid, men jeg begynner virkelig å forstå hva Valkepää snakker om. Og jeg kjenner en dyp resonans i det han inviterer oss alle inn i – 

Nå bare ser jeg
hører 
tar imot 

Lever 

Og så, derfra: Inn i våren, ut i Livet. Se hva som fra dette nullpunktet av tomhendt hvile skal og vil og må få vokse utover og oppover – strekke seg, favne rundt, igangsette, gjennomføre, blomstre åpent. 

Til slutt; for mer om grunntilstanden av tomhendt hvile, og hva som kan vokse ut derfra anbefaler jeg dette nydelige halvtimes portrettet av Nils-Aslak Valkepää. 

Disse ordene skrives på vintersolverv, på årets korteste dag. Idet året ebber ut får vi en påminnelse om hvordan mørket har sin plass, i livet, i naturen, og i oss. Kan vi lære oss å hvile i mørket, la det omslutte oss? Kan vi ha tillit til mørket, på samme måte som vi har tillit til lyset? 

Mørket bærer i seg en invitasjon til hvile. Og hvilen har sin plass, den hører til i den store rytmen, i naturens syklus, i årstidenes gang, i hver enkelt av oss. Den eksisterer ikke fordi den skal klargjøre oss for å yte, levere, produsere eller prestere – hardere, raskere, høyere, lengre, bedre. Den har simpelthen sin plass, og sin tid – hvilen er til for seg selv. Årets lengste natt kan være en invitasjon inn i det som er selve kjernen av læren om Yin; å stole på de kreftene som trekker oss nedover og innover. Å stole på at mørket også er til for seg selv. En av de enkleste måten å erfare dette på er å gi rom for ett, fullstendig, bevisst utpust; å følge pusten vår helt ut av kroppen, med hele vår oppmerksomhet. For så å kjenne på den stillheten og hvilen som fins i det lille mellomrommet av stillstand, etter at utpustet har forlatt oss. 

Fra dette nullpunktet kan det jeg i min undervisning kaller for «fundamentert yang» finne sin vei i oss og gjennom oss. Et nytt innpust kommer til oss, i sin tid. Livet finner nye veier. Kraft, retning og bevegelse blir til, vokser ut av hvilen. Sola snur, lyset finner veien tilbake. I sin tid. 

Alt til sin tid. Mørket og lyset, utpustet og innpustet, hvilen og kraften. Selv lærer jeg stadig mer om å ta imot det som blir gitt, og gi rom for det som faktisk Er, til enhver tid. Dette er selve kjernen i den praksisen vi gjør på matta eller på meditasjonsputa; å romme, etter beste evne, det som faktisk er hos oss og i oss, fra øyeblikk til øyeblikk. Lyset og lettheten, gleden og latteren, når de er hos oss. Tyngden og mørket, sorgen og fortvilelsen, når de besøker oss. Alt hører til, har sin plass. 

Helge Torvund, psykologen og poeten med det myke blikket og de ømme ordene, har vært med meg inn i høstens yogasirkler. Jeg opplever at mange av hans dikt er invitasjoner inn i yin, inn i en landing i natur og pust, i det helt enkle og helt nære. Diktet «Ein Heim» kan være godt å få hvile inn i når årets lengste natt er her; en liten landingsplass som varsomt tar imot oss idet nullpunktet i årssyklusen er her – som et langt, fullstendig utpust vi kanskje kan gi oss helt og fullstendig hen til. 

EIN HEIM 

Eg vil at dette diktet skal vere ein heim 
Eg vil at dette diktet skal opna ein tung port 
Eg vil at dette diktet skal teikna ein stor sirkel 
Og eg vil at alle som stig inn i denne sirkelen 
skal kjenna seg trygge, kjenna seg heime, 
kjenna seg verna og tekne vare på 

Eg vil at dette diktet skal stryka alle kinn
Og halda om alle skuldrer som treng det
Eg vil at dette diktet skal ta imot all sorg 
all fortviling og avmakt og motløyse
At dette skal vera eit dikt som kan 
ta opp i seg alt som er meiningslaust
og løysa det opp i morgonlyset
som er samla i dis og dogg og tårer 

Eg vil at dette diktet skal vera ei gåve
til alle hjarte som bankar svarlause i mørkret 
Til alle sinn som ikke kan slutta å tvile 
og som går rastlause i ring og er utan fred og kvile
Eg vil at dette diktet skal vera som eit fang 
Som ein varm venn som held omkring det såraste du er 

Eg vil at dette diktet skal vera ein heim 
ein stad, ein plass, ei hytte, eit hus, ein katedral 
for alt i oss som lyttar og ventar og veit 
Eg vil at dette diktet skal seia 
Kom! Me er her 
i dette ufattelege – saman. 

Idet yogaåret 2022 forsegles og lukkes kjenner jeg på stor takknemlighet og stor ydmykhet. For dette erfarer jeg så sterkt i de rommene jeg har fått lede gjennom en ny vinter, vår, sommer, høst og mørketid; Hver enkelts villighet til å møte opp, rulle ut matta, ta sin plass i Her & Nå, igjen og igjen, tilfører noe tilbake til den enkelte, men gir også noe uvurderlig inn i fellesskapet. «Me er Her, i dette ufattelege – Saman». Det er virkelig slik. 

Inn i et nytt år, alene og Sammen, måtte dette nye året gi oss Rom – rom for lyset i mørket, og for mørket i lyset.

I disse dagene etter årets Mørketidsretreat i Nyksund, etter det som ble ei Nydelig helg sammen med Nydelige mennesker, klinger dette så sterkt i meg; 

Å Være i livet er å være i Forbindelse. 

Ordet yoga oversettes ofte med union, men i min undervisning har jeg foretrukket oversettelsen forbindelse. Union kjennes for meg mer statisk ut, og kanskje litt passivt. Mens forbindelse fordrer noe mer dynamisk og levende – noe som strekkes ut, vil komme i møte. En iboende lengsel etter en toveis dialog. En av definisjonen jeg finner når jeg søker opp ordet er; 

«kommunikasjon eller kontakt mellom to punkter.» 

Og de synonymene jeg finner idet jeg legger inn et søk på nettet er også med på å brette ut hva som ligger i dette landskapet; berøring, kobling, kommunikasjon, kontekst. 

Jeg leter videre, og finner enda mer; 

verdensvev, nærhet, opphav, sammenvevning, interaksjon, samhørighet, tilknytning, bindeledd, enhet. 

Nervesystemet mitt gjenkjenner noe her, og noe dypt i meg puster ut, kan hvile en ørliten stund inn i disse ordene. Dette er det enighet om; biologisk sett er vi programmert for forbindelse. Alt i naturen minner oss på dette; plante- og dyreverdenen i hele sitt spekter og variasjon viser oss hvordan ingenting kan overleve som en separat enhet. Alt hører til i en større sammenheng, alt er gjensidig avhengig av hverandre. Ingenting og ingen er seg selv nok. Vi mennesker er den eneste arten på jorda som har evne til å kognitivt forsøke å overbevise oss selv, bevisst eller ubevisst, om det motsatte; Jeg er på egenhånd, jeg må skape mitt liv. Og i vår vestlige kultur ligger det som regel implisitt i dette et underliggende, innlært behov for å forsvare vår plass, gjøre oss fortjent til å i det hele tatt ha en plass, ofte i form av prestasjon og yteevne eller gjennom identitet og status i kraft av våre roller. 

Jeg undrer meg; hva om vi alle visste at vi hører til, simpelthen i kraft av vår Væren? Hører til, hos oss selv, og hos hverandre? Til tross for ulike, individuelle oppsett, ulike veier gjennom dette livet, tror jeg dette må være et av grunntemaene vi alle må finne vår vei gjennom. Poeten Rosemerry Wahtola Trommer sier noe uendelig vakkert og sant om akkurat dette i sitt dikt «Forbindelse»: 

FORBINDELSE

Ved middagstida stakk jeg spaden ned, 
lot fingrene lete forsiktig i jorda, 
Og der, nede i makkens kongerike, 
fant jeg et dusin vakre, rødskallede poteter, 
hver eneste av dem dyrebare i hendene mine. 

Gud vet jeg har lengtet etter å bli funnet på den måten – 
trukket ut fra mørket for så å bli omfavnet, 
holdt opp mot lyset med et Åh og et Ah og 
en gledesfylt latter, til tross for mine 
små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt. 

Det fins dager der jeg ser gjennom sløret; 
lengselen etter å bli elsket, 
og simpelthen kjenner den kjærligheten som alltid fins, 
kjærligheten som vokser i mørket, 
som ikke tar stilling til hvorvidt vi har gjort oss fortjent, 
som ikke bærer i seg noe behov for å bli oppdaget. 

Det fins øyeblikk der jeg ikke kan forestille meg 
at jeg noengang skulle gå meg bort, 
som i dag, på kne i potetlandet, 
i begeistring over disse skapningene, 
jorddekkede og klumpete – 
at jeg kan gjenkjenne meg selv 
som enda en som hører til på jorda. 

Da mitt liv radikalt endret seg over natten for snart 20 år siden ble jeg tvunget inn i en utforskning av hvem jeg dypest sett var, idet alle mine utadrettede forsøk på å gjøre, produsere, yte, beholde mitt forovermomentum ble tatt fra meg. Den overveldende utmattelsen kommanderte meg ned i horisontal stilling, bokstavelig talt, og den eneste veien å gå, fant jeg ut etterhvert, var innover og nedover – alle dører fremover var stengt.  

Det har vært en lang reise, og dette grunntemaet jobber fortsatt i meg, beveger seg gjennom lag på lag. Å gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda. Ikke som en separat enhet, men som en liten del av den store sammenhengen – verdensveven. Hører til, til tross for mine små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt. Hører til, med alt i meg som kan og vil og lykkes, med alt i meg som strever, snubler og faller. 

Jorda strekker ut sine usynlige armer mot oss, trekker oss inntil seg, hvert eneste øyeblikk. Kaller på oss, tyngdekraften insisterer, utrettelig; «Come back to the mothership». Jeg tenker på alle spenninger og vondter vi kommer til praksisen med; ryggene, skuldrene, hoftene, nakkene, som tidvis hvisker til oss, tidvis sier fra med mer utestemme – hvor mye av dette kan mykne i kantene simpelthen ved at vi vi åpner opp for muligheten til å Være, lande inn i dette øyeblikket, med hele oss, lande inn i erfaringen av å høre til? Lande inn i ett, årvåkent utpust, la røttene våre komme jorda i møte, la jorda finne oss?

Mitt ord da vi forseglet sirkelen sist søndag, etter 3 lange dager sammen i pust, stillhet og bevegelse, var ydmykhet. Ydmyk over å få lov til å ta min plass i sirkelen, ydmyk over å få være vitne til den landingen og åpningen som skjer i hver enkelt i løpet av ei slik helg, at tilhørigheten til oss selv og til jorda oppleves sterkere, tryggere og dypere. 

Så vakre vi Er, i vår landing og i vår åpning! Og så også få kjenne, hvordan denne individuelle landingen og forankringen setter premisset for hvordan vi da kan lande inn i fellesskapet på en annen måte; vi hører til hos hverandre. Jeg kan gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda: vi er mange her. 

Den samme ydmykheten kjenner jeg når jeg har fått lov til å ta min plass i sirkelen i denne høstens langøkter. I løpet av timene ilag skjer det, gang etter gang; noe i oss får lov til å lande, og derfra kan noe åpne seg, folde seg ut. Slik at når vi ruller sammen mattene og forlater sirkelen, beveger oss videre mot hva det enn er som er det neste som venter på oss i vårt individuelle feltstudium kalt menneskelivet, er det nå med en litt dypere og tryggere følelse av at vi hører til. I forbindelse, med alt som Er. 

Høsten er her. Hva venter oss, etter dette underlige halvannet året? Mye er usikkert, men det vi vet er at uvissheten er noe vi må fortsette å venne oss til, stadig øve oss på å lene oss inn i. Den store, overhengende overskriften, både kollektivt og individuelt, ser også denne høsten ut til å bli å ta imot det som blir gitt, til enhver tid, så godt som vi evner. 

Sommeren er på hell – de første høstfargene viser seg idet jeg går min daglige tur gjennom skogen. Transformasjon og endring – uunngåelig, om enn noen ganger med litt innledende motstand (sommeren som aldri helt kom, dette året, her nord – går allerede nå over i skarp høstluft og gulnede blad). Kontemplasjon beholder sin plass i kursoverskriftene denne høsten. Kontemplasjon som den frekvensen som befinner seg dypere enn tankenes avveining for og imot, bortenfor trangen til å avgjøre hva som er bedre, dårligere – mer underliggende enn det nådeløse hierarkiet av hvem som er øverst, hvem som er nederst. Der vi først og fremst Er; Pust, kropp, livskraft, bevegelse, stillstand. 

Jeg har flere faste stoppesteder på stien min. Før, i det som var mitt tidligere liv – det jeg ofte overfor nye elever omtaler som “da kroppen min kun var til for å frakte hodet mitt rundt i verden” – handlet det mest om toppene, panoramautsikten; å ha klart målet. De siste 18 årene har jeg fått grundig skolering i å senke farta. Tidvis tvinges jeg fortsatt til å stoppe opp, fullstendig. På turen min gjennom skogen dveler jeg nå like ofte på små landingsplasser i lavlandet, midt i skogen, omfavnet av trærne, der bladverket nå om sommeren nærmest danner taket på en katedral mellom meg og himmelen. I den tvungne, og etter hvert selvvalgte fartssenkinga, i villigheten til å stoppe helt opp, ligger en mulighet –  jeg er med ett tilgjengelig. Det som er Her, det som alltid har vært Her, kan dermed finne meg. Jeg åpner for å kunne bli innhentet av Øyeblikket. 

Jeg har delt David Wagoners dikt “Lost” tidligere – en tekst jeg selv stadig kommer tilbake til, igjen og igjen. I vår fant jeg Einar Lungas oversettelse av diktet – og ordene får ny resonans, de klinger inn i vår iboende lengsel etter å bli funnet. 

«Bortkommet»

Stå stille. Trærne foran og buskene ved siden av deg
har ikke gått seg bort. Uansett hvor du er, kalles det Her
Og du må behandle det som en mektig fremmed,
må be det om tillatelse for å kjenne det og bli kjent.
Skogen puster. Lytt. Den svarer,
Jeg har skapt dette stedet rundt deg.
Hvis du forlater det, kan du komme tilbake igjen, ved å si Her.

Det finnes ikke to trær som er de samme for Ravnen.
Det finnes ikke to grener som er de samme for Gjerdesmetten.
Hvis du ikke forstår hva et tre eller en busk gjør 
har du helt sikkert gått deg bort. 
Bli stående, stille. Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.

Jeg erfarer stadig at praksisen i yogarommet kan hjelpe oss å bli mer tilgjengelig; komme ned i kroppen, inn i pusten, tillate at tyngdekraften virker mer uforbeholdent gjennom oss, la jorda møte oss. Fra dette nullpunktet kan vi så utforske bevegelser, finne den vertikale aksen, kultivere kraft, mykhet – etterhvert kanskje kjenne på en bevegelig og dynamisk styrke. En ny måte å stå i oss selv og i vår egen kropp, som vi kan ta med oss av matta og ut i det “feltarbeidet” som venter oss – også kalt Livet. 

Å Velge å gjøre seg tilgjengelig er et radikalt valg, hver eneste gang. Fordi den verden vi lever i, iallefall her i vesten, med sitt tempo og sitt jag og sin foroverlenthet så lett kan suge oss inn i malstrømmen. Pandemien har på mange måter gitt oss en kollektiv, tvungen fartssenkning, men disse kreftene lever likevel i beste velgående. Derfor er det så lett å gå seg bort, føle seg bortkommet. Miste forankringen, tyngdepunktet, tilliten. 

Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.

Det er med ydmykhet og takknemlighet jeg igjen åpner yogarommet denne høsten – Rom for å bli innhentet av Øyeblikket. Tid til utforskning av pust, bevegelse og kraft. Alene, på din egen matte – Sammen, med de andre i rommet. 

Varmt velkommen!