Blog Image

nyhetsbrev

I Forbindelse

Uncategorised Posted on 02 Nov, 2022 09:30:59

I disse dagene etter årets Mørketidsretreat i Nyksund, etter det som ble ei Nydelig helg sammen med Nydelige mennesker, klinger dette så sterkt i meg; 

Å Være i livet er å være i Forbindelse. 

Ordet yoga oversettes ofte med union, men i min undervisning har jeg foretrukket oversettelsen forbindelse. Union kjennes for meg mer statisk ut, og kanskje litt passivt. Mens forbindelse fordrer noe mer dynamisk og levende – noe som strekkes ut, vil komme i møte. En iboende lengsel etter en toveis dialog. En av definisjonen jeg finner når jeg søker opp ordet er; 

«kommunikasjon eller kontakt mellom to punkter.» 

Og de synonymene jeg finner idet jeg legger inn et søk på nettet er også med på å brette ut hva som ligger i dette landskapet; berøring, kobling, kommunikasjon, kontekst. 

Jeg leter videre, og finner enda mer; 

verdensvev, nærhet, opphav, sammenvevning, interaksjon, samhørighet, tilknytning, bindeledd, enhet. 

Nervesystemet mitt gjenkjenner noe her, og noe dypt i meg puster ut, kan hvile en ørliten stund inn i disse ordene. Dette er det enighet om; biologisk sett er vi programmert for forbindelse. Alt i naturen minner oss på dette; plante- og dyreverdenen i hele sitt spekter og variasjon viser oss hvordan ingenting kan overleve som en separat enhet. Alt hører til i en større sammenheng, alt er gjensidig avhengig av hverandre. Ingenting og ingen er seg selv nok. Vi mennesker er den eneste arten på jorda som har evne til å kognitivt forsøke å overbevise oss selv, bevisst eller ubevisst, om det motsatte; Jeg er på egenhånd, jeg må skape mitt liv. Og i vår vestlige kultur ligger det som regel implisitt i dette et underliggende, innlært behov for å forsvare vår plass, gjøre oss fortjent til å i det hele tatt ha en plass, ofte i form av prestasjon og yteevne eller gjennom identitet og status i kraft av våre roller. 

Jeg undrer meg; hva om vi alle visste at vi hører til, simpelthen i kraft av vår Væren? Hører til, hos oss selv, og hos hverandre? Til tross for ulike, individuelle oppsett, ulike veier gjennom dette livet, tror jeg dette må være et av grunntemaene vi alle må finne vår vei gjennom. Poeten Rosemerry Wahtola Trommer sier noe uendelig vakkert og sant om akkurat dette i sitt dikt «Forbindelse»: 

FORBINDELSE

Ved middagstida stakk jeg spaden ned, 
lot fingrene lete forsiktig i jorda, 
Og der, nede i makkens kongerike, 
fant jeg et dusin vakre, rødskallede poteter, 
hver eneste av dem dyrebare i hendene mine. 

Gud vet jeg har lengtet etter å bli funnet på den måten – 
trukket ut fra mørket for så å bli omfavnet, 
holdt opp mot lyset med et Åh og et Ah og 
en gledesfylt latter, til tross for mine 
små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt. 

Det fins dager der jeg ser gjennom sløret; 
lengselen etter å bli elsket, 
og simpelthen kjenner den kjærligheten som alltid fins, 
kjærligheten som vokser i mørket, 
som ikke tar stilling til hvorvidt vi har gjort oss fortjent, 
som ikke bærer i seg noe behov for å bli oppdaget. 

Det fins øyeblikk der jeg ikke kan forestille meg 
at jeg noengang skulle gå meg bort, 
som i dag, på kne i potetlandet, 
i begeistring over disse skapningene, 
jorddekkede og klumpete – 
at jeg kan gjenkjenne meg selv 
som enda en som hører til på jorda. 

Da mitt liv radikalt endret seg over natten for snart 20 år siden ble jeg tvunget inn i en utforskning av hvem jeg dypest sett var, idet alle mine utadrettede forsøk på å gjøre, produsere, yte, beholde mitt forovermomentum ble tatt fra meg. Den overveldende utmattelsen kommanderte meg ned i horisontal stilling, bokstavelig talt, og den eneste veien å gå, fant jeg ut etterhvert, var innover og nedover – alle dører fremover var stengt.  

Det har vært en lang reise, og dette grunntemaet jobber fortsatt i meg, beveger seg gjennom lag på lag. Å gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda. Ikke som en separat enhet, men som en liten del av den store sammenhengen – verdensveven. Hører til, til tross for mine små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt. Hører til, med alt i meg som kan og vil og lykkes, med alt i meg som strever, snubler og faller. 

Jorda strekker ut sine usynlige armer mot oss, trekker oss inntil seg, hvert eneste øyeblikk. Kaller på oss, tyngdekraften insisterer, utrettelig; «Come back to the mothership». Jeg tenker på alle spenninger og vondter vi kommer til praksisen med; ryggene, skuldrene, hoftene, nakkene, som tidvis hvisker til oss, tidvis sier fra med mer utestemme – hvor mye av dette kan mykne i kantene simpelthen ved at vi vi åpner opp for muligheten til å Være, lande inn i dette øyeblikket, med hele oss, lande inn i erfaringen av å høre til? Lande inn i ett, årvåkent utpust, la røttene våre komme jorda i møte, la jorda finne oss?

Mitt ord da vi forseglet sirkelen sist søndag, etter 3 lange dager sammen i pust, stillhet og bevegelse, var ydmykhet. Ydmyk over å få lov til å ta min plass i sirkelen, ydmyk over å få være vitne til den landingen og åpningen som skjer i hver enkelt i løpet av ei slik helg, at tilhørigheten til oss selv og til jorda oppleves sterkere, tryggere og dypere. 

Så vakre vi Er, i vår landing og i vår åpning! Og så også få kjenne, hvordan denne individuelle landingen og forankringen setter premisset for hvordan vi da kan lande inn i fellesskapet på en annen måte; vi hører til hos hverandre. Jeg kan gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda: vi er mange her. 

Den samme ydmykheten kjenner jeg når jeg har fått lov til å ta min plass i sirkelen i denne høstens langøkter. I løpet av timene ilag skjer det, gang etter gang; noe i oss får lov til å lande, og derfra kan noe åpne seg, folde seg ut. Slik at når vi ruller sammen mattene og forlater sirkelen, beveger oss videre mot hva det enn er som er det neste som venter på oss i vårt individuelle feltstudium kalt menneskelivet, er det nå med en litt dypere og tryggere følelse av at vi hører til. I forbindelsemed alt som Er. 



Innhentet av Øyeblikket

Uncategorised Posted on 01 Sep, 2021 10:29:24

Høsten er her. Hva venter oss, etter dette underlige halvannet året? Mye er usikkert, men det vi vet er at uvissheten er noe vi må fortsette å venne oss til, stadig øve oss på å lene oss inn i. Den store, overhengende overskriften, både kollektivt og individuelt, ser også denne høsten ut til å bli å ta imot det som blir gitt, til enhver tid, så godt som vi evner. 


Sommeren er på hell – de første høstfargene viser seg idet jeg går min daglige tur gjennom skogen. Transformasjon og endring – uunngåelig, om enn noen ganger med litt innledende motstand (sommeren som aldri helt kom, dette året, her nord – går allerede nå over i skarp høstluft og gulnede blad). Kontemplasjon beholder sin plass i kursoverskriftene denne høsten. Kontemplasjon som den frekvensen som befinner seg dypere enn tankenes avveining for og imot, bortenfor trangen til å avgjøre hva som er bedre, dårligere – mer underliggende enn det nådeløse hierarkiet av hvem som er øverst, hvem som er nederst. Der vi først og fremst Er; Pust, kropp, livskraft, bevegelse, stillstand. 


Jeg har flere faste stoppesteder på stien min. Før, i det som var mitt tidligere liv – det jeg ofte overfor nye elever omtaler som “da kroppen min kun var til for å frakte hodet mitt rundt i verden” – handlet det mest om toppene, panoramautsikten; å ha klart målet. De siste 18 årene har jeg fått grundig skolering i å senke farta. Tidvis tvinges jeg fortsatt til å stoppe opp, fullstendig. På turen min gjennom skogen dveler jeg nå like ofte på små landingsplasser i lavlandet, midt i skogen, omfavnet av trærne, der bladverket nå om sommeren nærmest danner taket på en katedral mellom meg og himmelen. I den tvungne, og etter hvert selvvalgte fartssenkinga, i villigheten til å stoppe helt opp, ligger en mulighet –  jeg er med ett tilgjengelig. Det som er Her, det som alltid har vært Her, kan dermed finne meg. Jeg åpner for å kunne bli innhentet av Øyeblikket. 


Jeg har delt David Wagoners dikt “Lost” tidligere – en tekst jeg selv stadig kommer tilbake til, igjen og igjen. I vår fant jeg Einar Lungas oversettelse av diktet – og ordene får ny resonans, de klinger inn i vår iboende lengsel etter å bli funnet. 

«Bortkommet»

Stå stille. Trærne foran og buskene ved siden av deg
har ikke gått seg bort. Uansett hvor du er, kalles det Her
Og du må behandle det som en mektig fremmed,
må be det om tillatelse for å kjenne det og bli kjent.
Skogen puster. Lytt. Den svarer,
Jeg har skapt dette stedet rundt deg.
Hvis du forlater det, kan du komme tilbake igjen, ved å si Her.

Det finnes ikke to trær som er de samme for Ravnen.
Det finnes ikke to grener som er de samme for Gjerdesmetten.
Hvis du ikke forstår hva et tre eller en busk gjør 
har du helt sikkert gått deg bort. 
Bli stående, stille. Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.


Jeg erfarer stadig at praksisen i yogarommet kan hjelpe oss å bli mer tilgjengelig; komme ned i kroppen, inn i pusten, tillate at tyngdekraften virker mer uforbeholdent gjennom oss, la jorda møte oss. Fra dette nullpunktet kan vi så utforske bevegelser, finne den vertikale aksen, kultivere kraft, mykhet – etterhvert kanskje kjenne på en bevegelig og dynamisk styrke. En ny måte å stå i oss selv og i vår egen kropp, som vi kan ta med oss av matta og ut i det “feltarbeidet” som venter oss – også kalt Livet. 


Å Velge å gjøre seg tilgjengelig er et radikalt valg, hver eneste gang. Fordi den verden vi lever i, iallefall her i vesten, med sitt tempo og sitt jag og sin foroverlenthet så lett kan suge oss inn i malstrømmen. Pandemien har på mange måter gitt oss en kollektiv, tvungen fartssenkning, men disse kreftene lever likevel i beste velgående. Derfor er det så lett å gå seg bort, føle seg bortkommet. Miste forankringen, tyngdepunktet, tilliten. 


Skogen vet
Hvor du er. Du må la den finne deg.


Det er med ydmykhet og takknemlighet jeg igjen åpner yogarommet denne høsten – Rom for å bli innhentet av Øyeblikket. Tid til utforskning av pust, bevegelse og kraft. Alene, på din egen matte – Sammen, med de andre i rommet. 

Varmt velkommen!