nyhetsbrev

“Tell me, what is it you plan to do with your one wild and precious life?”
– Mary Oliver
 

Sist mandag mens jeg vandret på stien min, den dagen høsten ble til vinter, kjente jeg med ett impulsen til å legge meg ned blant de siste gule bladene. Jeg hadde fulgt med på disse bladene de siste ukene, sett hvordan de hadde sluppet taket og landet på jorda, ett for ett. Sett hvordan de hadde funnet sin nye plass i den store Helheten, nå som del av et fargerikt teppe som bredte seg ut over jorda – for en kort stund. 

Så lå jeg plutselig der, rett ut på rygg, midt mellom alle bladene. Jeg kjente på en barnlig glede – er dette lov, som voksent, godt opplært menneske, å gå av stien, legge seg rett ned på bakken en helt vanlig mandags formiddag? Så fikk jeg lyst til å fange Øyeblikket, forevige denne uventede gleden. Tok frem telefonen fra lomma, stilte inn kamera. Blikket rettet fremover, sjekket at jeg var på plass i den lille rammen. Så husket jeg med ett hvordan vi i yogarommet den siste uka har utforsket blikket – fra å fokusere rett fremfor oss, med hendene ved siden av øynene som skylapper som stenger for sidesynet, til å åpne hendene gradvis, slippe blikket utover, åpne for at vidsynet kan ta inn rommet rundt oss på en helt annen måte. 

Jeg pustet ut. Løftet blikket, utvidet synsfeltet forbi den lille rammen inni telefonen – tok inn himmelen over meg, landskapet rundt meg, de nakne grenene, en fugl som fløy forbi. Den første snøen som stille dalte ned mot meg, fant veien ned på kinnene mine, i håret mitt. 

Jeg kjente kroppen mot jorda. Kjente hvordan vidsynet hjalp meg med pusten min – med ett tok jeg inn så mye mer luft. Kunne romme mer av livet, og samtidig kjenne at det store rommet rundt meg rommet meg på en annen måte enn bare for et øyeblikk siden. 

Snøen smeltet på kinnet mitt. Jeg kjente plutselig at jeg lå der og smilte. 

Å få være til, for en liten stund, som pust og kropp mot jorda, med blikket åpent, uten retning og agenda. Gjeninnstallert og gjenfunnet, som del av den store helheten. Å få ta imot både snøflakene og livet ellers som det kommer til meg, i sin egen tid. 

Jeg lukket øynene og kjente at jeg pustet helt ut. Ble liggende enda en stund. Og så reiste jeg meg, plukket ut løvet fra håret mitt, fant stien igjen, fortsatte videre på min vei. Inn i resten av dagen, inn i det som lå foran meg av oppgaver og krav. Med en gjenfunnet mykhet i blikket, påminnet om at jeg når som helst og hvor som helst kan åpne opp for pust og rom og litt mer av det som er bare her, bare nå. 

Vi er human beings, og også human doings. Laget for målrettethet og fremdrift, og også for vidsyn og retningsløshet. Begge deler trengs og har sin plass. Jeg kan stille inn blikket, fokusere på den eller det som er rett foran meg, følge tidslinja og se til at oppgaven beveger seg i rett retning, til rett tid. Og så både kan og må jeg tidvis gi slipp på mitt fokus og min fremdrift; åpne blikket, ta inn hele omfanget av omgivelsene mine, hvile inn i bare Her, bare Nå. Falle tilbake i mottakermodus; La livet komme til meg.

Min erfaring både fra eget liv og fra undervisningsrommet forteller meg at en av de essensielle nøklene til den evinnelige balansen ligger her, i vekselvirkningen mellom retning og retningsløshet, fremdrift og hvile, innpust og utpust. Balansen er individuell og dynamisk – hver dag er en ny utforskning. 

Hva trengs i ditt liv, akkurat her og nå? Hvordan er rytmen i din vekselvirkning, akkurat i dette øyeblikket? 

——————————————————————–

Bli med inn i utforskningen av skylappene nå om du vil, akkurat der du sitter, enten ved å følge instruksjonen under eller følge min guiding i denne 5 minutter lange videoen her: 

– Ta hendene opp og hold dem som skylapper pekende rett forover, ved siden av øynene dine. Se forover, inn i det feltet som hendene dine har valgt ut.
Merk pusten, kjenn fokuset.
– Hvis du vil kan du nå dreie hodet til venstre og høyre, og merke hvordan skylappene hjelper deg å velge ut en ny bit av omgivelsene du kan fokusere på. 
– Fra hodet i midtstilling åpner du nå gradvis skylappene, og lar øynene dine ta inn mer og mer av det feltet som nå åpner seg. Se om du kan la blikket breie seg utover til å se helt ut i periferien til hver side. 
– Merk pusten, mykne blikket, la øynene ta imot synsinntrykkene og tenk at omgivelsene kommer til deg, mer enn at du trenger å gå ut å jage dem. 
– Lek noen ganger med å folde inn skylappene, for så å åpne dem. Kjenn på vekselvirkningen mellom fokus og det åpne blikket. Kan du ha med deg pusten din hele veien? 
– Lukk øynene, slipp hendene ned. Hvile øyemusklene, følg utpusten din helt ut av kroppen. Vær her i noen pust, merk setet mot stolen du sitter på, føttene dine på gulvet. 
– Åpne øynene igjen, ta inn rommet rundt deg. Se om du kanskje kan ta med deg en ny mykhet i blikket inn i resten av dagen din. 

————————————————————————

Det du risikerer ved å bli tryggere på å åpne skylappene regelmessig? At den uventede Gleden kan ankomme, ut av ingenting, simpelthen fordi du Er, og livet Er. Du trenger ikke løvbade på en helt vanlig mandag (selv om det kan anbefales..!). Den uventede Gleden er ikke avhengig av tid, sted og ytre rammer, den kan komme til oss simpelthen ved at vi mykner blikket og for en liten stund gir oss hen, fullt og helt, så godt som det går, til dette lille, store utsnittet av tidslinjen som kalles Her. Som setter oss i forbindelse med det store bildet, den store helheten, som kanskje kan åpne for at rommet både i oss og rundt oss kan bli ørlite større, strekkes i kantene, kanskje til og med sprenge de rammene vi trodde var nødvendige, de vi holdt så godt fast i. 

Det du får, over tid? Den gjenfunnede mykheten i blikket gjør at veien til å slippe oss inn i det store vidsynet blir kortere og kortere – helt til vi kanskje ikke lenger trenger å velge, men kan bevege oss langs tidslinja og inn i de oppgaver livet gir oss med større rom, forankring og vidsyn, med stadig mer av hele oss med på turen. Det må være noe av meningen med å være her, i dette ene, utemmede og dyrebare livet som er vårt å leve? 

(Sitatet av Mary Oliver er fra et av hennes mest kjente dikt “The Summer Day”.  Du finner hele diktet her.)