Jeg er dypt inspirert etter å ha hatt første retreat i Nyksund igjen etter permisjonen min. I og med at jeg ikke lengre har dagliglivet mitt der, ser og kjenner jeg hva Nyksund gjør og fasiliterer på en helt annen måte enn da jeg var fastboende. Under den store himmelen, ved det åpne havet gis det rom til å løfte blikket, gjenfinne perspektivet; tenke, kjenne og leve stort.
Som jeg skrev om i “et tilsynelatende ordinært liv” forsøker jeg å holde denne høye himmelen over livet mitt også i mitt nye nabolag, i mitt nye dagligliv. Men; helgen i Nyksund ble en påminnelse for meg om at det å ta seg selv ut av sin vante sammenheng med jevne mellomrom er uendelig verdifullt. Avstanden gir nytt perspektiv. Den gir klarhet, oversikt, innsikt – og ny giv til å ta fatt. Ved å ta meg ut av sammenhengen, finner jeg veien inn til meg selv.
I hvedagen forsøker jeg daglig å ta meg selv ut av min vante sammenheng ved å rulle ut yogamatta. En liten retreat med meg selv, hver eneste dag. Tid på yogamatta gir oss mulighet til å huske hvem vi er – egentlig. Gjør at vi kan kjenne etter hvor vi er – egentlig. Lytte innover etter hva som trengs, hvor vi er på vei, hva – og hvem- som er viktigst, akkurat nå. Alt dette som ligger i oss, til enhver tid, men som i hverdagens hektiske rytme ikke alltid evner å tre tydelig og artikulert frem i bevisstheten vår.
Vi mennesker er lag på lag. Og alle disse lagene eksisterer samtidig, til enhver tid. Når vi velger et møte med oss selv på yogamatta eller meditasjonsputa handler det også om å velge å dykke ned i de lagene som ligger under overflaten. Ned til den dype pusten, til en kobling med her & nå. Ned til et sted der livet er på sitt enkleste, men samtidig på sitt mest kraftfulle og sammensatte.
Det handler om dette utpustet. Pausen. Og dette innpustet. Her – og Nå.
Å dykke ned handler også om mot og anstrengelse. Det aller enkleste er nemlig å utsette, la det være, vente på en mer optimal anledning. Vi er mestere i å unngå Møtet, vi har all verdens strategier for å slippe å forholde oss, slippe å dykke ned. Innen yogafilosofien snakker vi om at en stor del av lidelsen i verden handler om ønsket om å være et annet sted enn her og nå. Yogapraksisen handler derfor om å øve opp villigheten til å ikke forlate – og om motet til å være nærværende. Og det paradoksale er; denne anstrengelsen handler oftest om å slippe. Sette deg ned med deg selv for så å slippe tankene, bekymringene, kavet, agendaen. Følge utpustet med bevisstheten hele veien ut av kroppen, for så å hvile inn i pausen – mellomrommet – før neste innpust. Når vi slipper, slutter å kjempe imot det som er her og nå, kan vi dykke ned i de dypere lagene av oss selv. Der er himmelen litt større, horisonten litt videre. Pusten får plass, og vi får hvile inn i en dyp grunntone av ro og kobling.
Jeg har fått en påminnelse om hvor viktig retreatene er i mitt liv. Både de som tar meg ytterst ut til havgapet, og de som finner sted hjemme på stuegulvet. Jeg tar fatt – igjen. Og igjen.
Kom bort fra larmen,
kom til de rolige markene
der de store skyene beveger seg,
og der,
mellom oss og stjernene,
er det bare stillhet:
og der i stillheten,
la oss lytte
til stemmen som taler
inne i oss
Jerome K. Jerome
