nyhetsbrev

1.desember, og nedtellingen har begynt. Vi sier at adventstida er Ventetid. Med positive forventninger, med håp og tro på at jula skal komme i år også; hvit, fredelig og stemningsfull.

Å vente er et interessant konsept. Mange av oss bruker daglig energi og tid på å vente. I samme familie ligger håpet, troen. På noe som skal komme, så snart det vi er i bare tar slutt?

Da jeg ble alvorlig syk i 2003 gikk jeg raskt inn i ventemodus. Jeg ventet på at kroppen skulle bli frisk, at kreftene skulle vende tilbake, at jeg igjen skulle få tilbake “det gamle livet mitt”. Ventingen kostet krefter, og utallige ganger ble jeg skuffet, sint, frustrert og uendelig lei meg. For det gamle livet mitt lot vente på seg, kreftene føltes som om de aldri skulle vende tilbake, kroppen ga ingen tegn til at den skulle bli frisk igjen. På lenge, lenge. Likevel fortsatte jeg å vente. Håpet og troen blandet seg ofte inn i ventingen; det ble en kraftig coctail som innbød til skuffelse. For hver gang antydningen til bedring og fremgang lå der, kom smellen – og nedturen.

Etterhvert skjønte jeg at jeg måtte slutte å vente. Kanskje til å med gi slipp på håpet og troen for en stund? Akseptere at livet mitt faktisk er nå, med den kroppen jeg har nå, med de rammene som dermed skapes. Jeg begynte å gi slipp på mitt gamle liv, og bestemte meg for å nullstille.

En bok som gjorde sterkt inntrykk på meg midt i min ventetid er Ulla-Carin Lindquists “Ro uten årer”. Her forteller hun om sin vei fra suksessrik karrierekvinne og firebarnsmor på høyden av livet, til den brå overgangen inn i kronisk sykdom og veien helt frem til dødsleiet. Hun skriver:

“Det er to veier å gå. Den ene er å legge seg ned, være bitter og vente. Den andre er å forsøke å gjøre noe fornuftig ut av elendigheten. Se det positive, uansett hvor banalt det kan lyde. Jeg velger den andre veien. Logisk sett må jeg derfor leve bare akkurat nå. Det finnes faktisk ingen lysende fremtid for meg. Men et lysende nå. Slik lever barn. Akkurat nå. Ikke noe kommer senere. Derfor ler jeg som et barn. Uhemmet.”

Ikke alle av oss får dødsdommen slik Ulla-Carin fikk det. Men vi vet at livet er til låns, med kortere eller lengre utsikter til å nyte øyeblikkene vi serveres underveis.

Jeg var heldig. Kroppen min ble langsomt friskere, kreftene vendte sakte tilbake. Jeg fikk ikke mitt gamle liv tilbake – istedet fikk jeg noe som var mye bedre; et nytt liv midt i livet, med en helt ny horisont. Underveis lærte jeg noe jeg for alltid vil være takknemlig for; å kunne leve i et lysende Nå.

Yogaen ble en viktig brikke på min reise mot å finne dette lysende nået. Og gjennom yogapraksisen opplevde jeg at det lysende Nå kunne bli mer enn fine tanker og ord – det kunne omgjøres til erfaringer og følelser, i kroppen og i hjertet. Min daglige yogaprakis ble en helt konkret metode som kunne ta meg dit.

På yogamatta øver vi oss på å gjenkjenne vår rastløshet, utålmodighet, vår ventemodus. Gjenkjenne “the monkey mind” ; alltid på vei, alltid i bevegelse, ofte ett steg foran. Og så kjenne at vi kan velge å gå inn for landing, hvile inn i akkurat dette øyeblikket. Vi er kanskje bare 1 bevisst utpust unna et lysende Nå.

Advent er ventetid. Livet er av og til ventetid. Og for all del: det er lov å vente, lov å glede seg, lov å se fremover. Men legg merke til om du mister fotfestet og jordingen underveis, mister koblingen til det som faktisk er her og nå. Nyt ventetida – og skap deg samtidig daglige landingsplasser underveis for dine Lysende Nå.

* Marit

Mørketidslys på Haugen, Bø i Vesterålen, november 2011

Et nytt yogasemester er endelig igang – de siste par ukene har jeg igjen fått lov til å invitere til nye møter på yogamatta. Vi møtes til en yogahøst, etter en sommer som har forandret oss – og landet vårt.

Det har vært sagt og skrevet så mye klokt og vakkert i etterkant av 22.juli, at en kan bli rent matt av skulle prøve å formulere noe nytt. Allikevel vil jeg dele et par observasjoner fra det yogiske perspektivet.

“Vi er blitt vekket til en ny bevissthet om hva som egentlig betyr noe”. Slik avsluttet kongen sin tale på den nasjonale minnesermonien. Store kriser vekker oss, dette vet vi. De gangene jeg har blitt tvunget ut i livets ytterkant, har jeg samtidig blitt tvunget til å våkne opp; se meg selv og livet mitt med en ny klarhet; skjerpet, tilstede.

Å sette seg ned på yogamatta er – for meg – å bli vekket til en ny bevissthet. Igjen og igjen. Når krisen rammer, ligger potensialet for en slik oppvåkning der ekstra sterkt. Når jeg kommer til yogamatta og er urolig, stresset, sint eller simpelthen “ute av vater”, kan ei yogaøkt transformere. Gi ny ro, skape et lavere tyngdepunkt. Etter avspenningen våkner jeg opp til en ny, mer fininnstilt bevissthet. Jeg kan lettere diffrensiere og sortere; hva er det som egentlig – egentlig – betyr noe?

Muligheten for å bli vekket ligger der – alltid. Krise eller ei. Og det er hele tiden mer å gå på, for oss alle. Mer klarhet, mer tilstedeværelse, mer bevissthet.

Så har det vært inspirerende å følge statsministeren vår gjennom disse ukene. Rolig, dypt berørt, nærværende – og samtidig helt stødig, midt i stormen. Med en evne til å se det store bildet, helt fra de første, ekstreme timene. Lederene våre, de som har talerett i det offentlige rom, er med på å sette standaren når en hel nasjon er ved å miste fotfestet. Og jeg tenker at det var akkurat det Jens Stoltenberg gjorde disse første timene og døgnene – han satte standaren. Som gjorde det lettere for de som kom etter, på tross av sorg, sinne og avmakt å manøvrere og agere med klarhet, ro og ydmykhet.

I yogafilosofien snakker vi om forskjellen mellom å reagere og å respondere. Som mennesker utsettes vi for livet – ting skjer rundt oss hver eneste dag. Å reagere handler om instinkt, refleks, affekt. En uvurderlig egenskap for steinaldermennsket, og ofte forskjellen mellom liv og død, for eksempel i møte med en sint bjørn. Nyttig også for oss moderne mennesker, for eksempel når vi brenner oss på kokeplata, eller et barn er ved å bli påkjørt rett foran oss. Men – som regel har vi betenkningstid. Å respondere innebærer å ta det lille mikrosekundet av et mellomrom før vi svarer på situasjonen. Og sånn kunne svare med større klokskap og ro.

Det hadde vært så enkelt for Stoltenberg å reagere med sinne og fortvilelse. Istedet fikk vi se et menneske som responderte. Sinnet og fortvilelsen lå der, men fikk ikke dominere. Når vi responderer, handler det ikke om å kutte av følelsene. De ligger der. Men under følelsene, under alle tankene, i det lave tyngdepunktet – der ligger det en ro og en klarhet. Derfra kan vi zoome ut, få overblikk. Være i kaoset, og samtidig ha en underlig form for oversikt.

Det må virkelig kalles “to rise to the challenge” – og mer yogisk blir det neppe.

Hva nå? Ta med oss denne sommeren i hjertene våre. La ordene bli mer enn fine ord. Huske smerten, sårbarheten. Og fortsette å Være den forandringen vi ønsker å se i verden. Hver dag er en mulighet til å sette standaren på nytt – for oss selv, og for de rundt oss.

MORGONAR

Morgonar

med nytt tyngedpunkt i kroppen

jorda svaiar sakte, og trea

overraskande høgt over

den. Ho går innover

jorda med lydlaus styrke

i stega.

Eldrid Lunden

Haglstorm, regnbyger og sol om hverandre – typisk nordnorsk VÅR med andre ord? Påskens prosjekt ser i år ut til å handle mindre om appelsin, skiturer og påskesol – og desto mer om støvklut, grønnsåpevann og skikkelig bra innevær. Iallefall her i huset! Og det er faktisk helt ok og ganske fantastisk.

Det er noe yogisk ved det å gå løs på en slik total endevendelse av huset. Hver gjenstand tas frem, tørkes, og vurderes; skal du bli med meg videre, eller er vår tid sammen forbi? Tingene som definerer oss, forteller historier om oss, står der som tause vitner om hvem vi er – eller kanskje mer om hvem vi har vært?

Jeg bruker tid og bevissthet i prosessen. Og kjenner på en respekt og takknemlighet for hver eneste en av disse mer eller mindre betydelige gjenstandene som rammer inn hverdagslivet mitt. Så velger jeg; utgått på dato, eller fremdeles noe jeg skal ha med meg videre?

Her kan ordene til yogalegende Vanda Scaravelli (fra hennes enkle, vakre bok “Awakening of the spine”) være til hjelp:

“We defend our posessions against others, we are afraid to lose them, to be invaded. We hold on to illusions, ideas, ideals. After all, when we die we leave everything and when we arrive we have nothing. Why make so much fuss about it? Let us be simple, let us follow things without sticking to them”.

I yogaklassene hører jeg meg selv ofte snakke om å puste ut det som er utgått på dato, puste inn det som er her & nå; nye muligheter, ny energi. Pusten i seg selv er som en indre vårrengjøring – eller ei ordentlig omkalfatring, på godt gammeldags nordnorsk. Her ligger det stor forandringskraft!

<www.synonymer.no oppgir følgende synonymer for omkalfatring: andre boller, avveksling, bytte, en annen dans, endring, epokeskifte, forandring, forbedring, forskjell, forvandling, hamskifte, kuvending, metamorfose, modifikasjon, modifisering, mutasjon, nyordning, ombytte, ombytting, omstilling, paradigmeskifte, reform, rettelse, skifte, snuoperasjon>

Forandringskraft ligger det også i å ta en ordentlig titt på smerter, stivheter, “murringer” i kroppen. En helt vanlig dag flyttet smerten inn i hofta; ble en del av den jeg er. Hvor kom den fra? Hvorfor ble den værende? Er det mulig å kunne langsomt begynne å løsne på den – si takk for nå?

I smertebehandling innen yogaterapi snakker vi om å ikke nødvendigvis slutte med gamle bevegelsesmønstre, men simpelthen gi kroppen et nytt alternativ. Et alternativ som generer mer balanse, mer flyt, mindre smerter. Kroppen vil begjærlig gripe muligheten – dersom vi serverer den!

De bevegelsesmønstrene som skapte smerte og ubalanse vil alltid være en del av oss; kroppen husker alt, det sitter i cellene. Men mønstrene kan deaktiveres, legges i dvale – slik at nye i sin tur kan aktiveres. Slik går dansen – den stadige omkalfatringen i kroppen.

Vårrengjøringen fortsetter på alle plan – i huset som er hjemmet mitt, og i kroppen som jeg bor i. Følelsen av luft, gjennomstrømning og pusterom i og rundt meg er ferskvare. Støvet vil legge seg igjen, stivheten vil snike seg inn i kroppen igjen. Men gleden ved å ta fatt igjen er halve moroa, og noe skal vi jo tross alt drive med, her nede på jorda?

Fortsatt god påske!

Som yogalærer får jeg ofte spørsmålet: “hvor mange timer yoga trener du i uka?” Svaret blir som regel ikke helt det spørsmålsstilleren forventer; jeg kan ikke tallfeste antallet timer jeg trener yoga pr uke. Yogaøvelser på matta, vel og bra, og forsåvidt lett å måle i antall minutter og timer . Men svaret er for meg mer sammensatt enn som så. For hva med alle de bevegelsene jeg gjør av matta – de som utgjør mesteparten av dagen min, livet mitt?

Min daglige utfording til meg selv er å putte pust og bevissthet inn i alle bevegelser. Og inn i alle mellomrom uten ytre bevegelse.

Denne formelen hjelper meg til å huske på at det igrunn er latterlig enkelt (enkelt, ja- men ikke nødvendigvis alltid lett å gjennomføre): Pust + Bevissthet = Yoga.

Misforstå meg rett: dette er ingen oppfordring om å slutte å rulle ut yogamatta. (Jeg forsøker da vel ikke å gjøre meg selv arbeidsledig – iallefall ikke helt enda?) De fysiske yogaøvelsene er uovertruffne. Med bevissthet og god veiledning er yoga en av de mest effektfulle og minst skadeutsatte treningsformene som fins. Leddene trenger oljing, og musklene trenger en sunn grad av belastning. Og ikke minst gir yogaøvelsene hodet og hjertet uvurderlig drahjelp for å finne en tilstand av nærvær og indre ro. Men utfordringen blir, i tillegg til yogaprakisen på matta, å etterhvert la Yoga være en kvalitet som er med oss gjennom hele dagen, gjennom hele uka.

Det handler ikke alltid om hva vi gjør, men hvordan vi gjør det vi gjør. Alle arenaer, alle aktiviteter, kan bli vår yoga. Det er gode nyheter det!

Et lite apropos:

Jeg har et “tidligere liv” som musiker. Sist uke tok jeg helt fri fra yogakursene, og fikk bruke ei hel arbeidsuke på musikalsk samspill og konsertproduskjon med mine 2 fantastiske medmusikanter (- som faktisk også er mine yogalærerkollegaer!) i trioen 3D. Det er interessant å ferdes på gamle areaer, men med helt ny bevissthet. For meg handler det om å utforske hvordan musikken nå også kan ha en yogakvalitet. Hvordan tonene – og stillheten mellom dem – kan gjennomsyres av pust og bevissthet. Resultatet? En opplevelse av større ro, lavere tyngdepukt, mer tilstedeværelse – og ikke minst: mer Moro. Og om jeg skal si det sjøl: 2 fantastiske konserter, både for oss 3 på scenen og for de i salen. Forskningsprosjektet med musikken som yoga fortsetter, og heldigvis fins det alltid mer å hente!

3D i fri dressur, Nyksund august 2009. Slik kan det altså se ut når 3 musikere/yogalærere holder konsert! F.v. Synne Meland, Kristine Klubben og Marit Nygård. (foto: Egil Enåsen)

Godt Nytt År!

Tilbake i det magiske, vinterlige nord – etter et nydelig avbrekk i en helt annen verden. Nytt år gir Nye muligheter. Lov til å bestemme seg på nytt. Sette mål, rydde i skapet, gjøre opp status. Jeg fikk en mail nå på nyåret fra ei god venninne, hvor hun delte noen av sine overskrifter for det nye året:

Slipp sensuren litt, ikke vær så passelig dose, vær nysgjerrig på andre mennesker, spør, fortell, by på deg selv, lev, elsk og LE!

Jeg sender overskriftene videre – til meg selv, og til alle som trenger disse påminnelsene. Og denne lille teksten kom jeg over idag – tanker som kan klinge inn i de nye, ubrukte dagene som venter oss?

EVERYTHING HAS TO GO

“All of us are like eagles who have forgotten that we know how to fly. The teachings are reminding us who we are and what we can do. They help us notice that we´re in a nest with a lot of old food, excrement, and stale air. From when we were very young we´ve had this longing to see those mountains in the distance and experience that big sky and the vast ocean, but somehow we got trapped in our nest, just because we forgot that we knew how to fly. We are like eagles, but we have on underwear and pants and shirt and socks and shoes and a hat and coat and boots and mittens and an iPod and dark glasses, and it occurs to us that we could experience that vast sky, but we´d better start taking off some of this stuff. So we take off the coat and the hat and it´s cold, but we know that we have to do it, and we teeter on the edge of the nest and we take off. Then we find out for ourselves that everything has to go. You just can´t fly when you are wearing socks and shoes and coats and pants and underwear. Everything has to go. “

Pema Chödrön

..legge fra oss iPoden og de mørke solbrillene og spre vingene? GOD tur ( – med litt mindre håndbagasje?) inn i 2011!

“Snøen faller,
hvert flak er på det stedet
det skal være”

fra Zen

Jeg pakker sammen en fantastisk flott yogasesong – alle gode øyeblikk tar jeg med videre i sekken. Tusen takk til hver og en av dere som jeg har fått dele tid med denne yogahøsten – og dette yogaåret!

Jeg
har planer om å bruke mellomrommet godt – og er klar med ny
inspirasjon og nye triks i yogabagen til oppstart av ny sesong i
januar. Gleder meg allerede til å åpne den pakken!

Nyt Mellmorommene i ukene som kommer. De fins der!
Går jula avgårde med deg: lytt til pausen mellom utpust og innpust.

Vel møtt til både nye og gamle yogavenner i 2011!

Marit

Kjære dere,

YogaBeyond har nå fått ny nettside: www.yogabeyond.no. Her vil dere kunne finne nyheter om Yogabeyond, lese mer om kurstilbud og se fine bilder fra Nyksund.

Hurra for nye begynnelser!

Og velkommen til å være med YogaBeyond på reisen fremover – Yoga ett steg videre!

Marit