Et nytt yogasemester er endelig igang – de siste par ukene har jeg igjen fått lov til å invitere til nye møter på yogamatta. Vi møtes til en yogahøst, etter en sommer som har forandret oss – og landet vårt.
Det har vært sagt og skrevet så mye klokt og vakkert i etterkant av 22.juli, at en kan bli rent matt av skulle prøve å formulere noe nytt. Allikevel vil jeg dele et par observasjoner fra det yogiske perspektivet.
“Vi er blitt vekket til en ny bevissthet om hva som egentlig betyr noe”. Slik avsluttet kongen sin tale på den nasjonale minnesermonien. Store kriser vekker oss, dette vet vi. De gangene jeg har blitt tvunget ut i livets ytterkant, har jeg samtidig blitt tvunget til å våkne opp; se meg selv og livet mitt med en ny klarhet; skjerpet, tilstede.
Å sette seg ned på yogamatta er – for meg – å bli vekket til en ny bevissthet. Igjen og igjen. Når krisen rammer, ligger potensialet for en slik oppvåkning der ekstra sterkt. Når jeg kommer til yogamatta og er urolig, stresset, sint eller simpelthen “ute av vater”, kan ei yogaøkt transformere. Gi ny ro, skape et lavere tyngdepunkt. Etter avspenningen våkner jeg opp til en ny, mer fininnstilt bevissthet. Jeg kan lettere diffrensiere og sortere; hva er det som egentlig – egentlig – betyr noe?
Muligheten for å bli vekket ligger der – alltid. Krise eller ei. Og det er hele tiden mer å gå på, for oss alle. Mer klarhet, mer tilstedeværelse, mer bevissthet.
Så har det vært inspirerende å følge statsministeren vår gjennom disse ukene. Rolig, dypt berørt, nærværende – og samtidig helt stødig, midt i stormen. Med en evne til å se det store bildet, helt fra de første, ekstreme timene. Lederene våre, de som har talerett i det offentlige rom, er med på å sette standaren når en hel nasjon er ved å miste fotfestet. Og jeg tenker at det var akkurat det Jens Stoltenberg gjorde disse første timene og døgnene – han satte standaren. Som gjorde det lettere for de som kom etter, på tross av sorg, sinne og avmakt å manøvrere og agere med klarhet, ro og ydmykhet.
I yogafilosofien snakker vi om forskjellen mellom å reagere og å respondere. Som mennesker utsettes vi for livet – ting skjer rundt oss hver eneste dag. Å reagere handler om instinkt, refleks, affekt. En uvurderlig egenskap for steinaldermennsket, og ofte forskjellen mellom liv og død, for eksempel i møte med en sint bjørn. Nyttig også for oss moderne mennesker, for eksempel når vi brenner oss på kokeplata, eller et barn er ved å bli påkjørt rett foran oss. Men – som regel har vi betenkningstid. Å respondere innebærer å ta det lille mikrosekundet av et mellomrom før vi svarer på situasjonen. Og sånn kunne svare med større klokskap og ro.
Det hadde vært så enkelt for Stoltenberg å reagere med sinne og fortvilelse. Istedet fikk vi se et menneske som responderte. Sinnet og fortvilelsen lå der, men fikk ikke dominere. Når vi responderer, handler det ikke om å kutte av følelsene. De ligger der. Men under følelsene, under alle tankene, i det lave tyngdepunktet – der ligger det en ro og en klarhet. Derfra kan vi zoome ut, få overblikk. Være i kaoset, og samtidig ha en underlig form for oversikt.
Det må virkelig kalles “to rise to the challenge” – og mer yogisk blir det neppe.
Hva nå? Ta med oss denne sommeren i hjertene våre. La ordene bli mer enn fine ord. Huske smerten, sårbarheten. Og fortsette å Være den forandringen vi ønsker å se i verden. Hver dag er en mulighet til å sette standaren på nytt – for oss selv, og for de rundt oss.
MORGONAR
Morgonar
med nytt tyngedpunkt i kroppen
jorda svaiar sakte, og trea
overraskande høgt over
den. Ho går innover
jorda med lydlaus styrke
i stega.
Eldrid Lunden
