Hvor mange ganger har vi tenkt at nå – NÅ! – skjønner jeg, vet jeg, har jeg oversikt og kontroll på Livet mitt? For så å oppleve at alt vi trodde vi visste, skjønte, følte – faller fra hverandre.

De første ukene av det nye året har inneholdt hele spekteret for meg. Det er morsomt med ord. Noen ganger flyter de forbi oss, rører ved overflaten, men stikker ikke dypt nok til at vi føler oss beveget av dem – dyttet eller flyttet på. Andre ganger kan de samme ordene skape en stor resonnans, en saftig og øredøvende gjenklang i oss — vi føler oss sett, møtt, tilkoblet.

Pema Chödröns lille bok har vært med meg de siste ukene, og disse ordene klinger for meg i dag, skjørt og sant:

WHEN THINGS FALL APART

Things falling apart is a kind of testing and also a kind of healing. We think that the point is to pass the test or to overcome the problem, but the truth is that things don´t really get solved. They come together and they fall apart. Then they come together again and fall apart again. It´s just like that. The healing comes from letting there be room for all of this to happen: room for grief, for relief, for misery, for joy.

Vi ruller ut yogamatta, for igjen å la ting falle fra hverandre, strekke oss mot nye høyder, ydmykt plukke vekk alt vi trodde vi visste: om oss selv, om verden rundt oss – og om styrken i den innerste, tverrgående magemuskelen.. (det viser seg av en eller annen merkelig grunn at den ofte er MYE sterkere enn vi tror..!)

Så avslutter vi igjen økta med å legge oss ned i avspenning; spenne av inn i hele det spekteret som er oss: alt det som vet, er stødig og solid – og alt det som vakler, mister fotfestet, ikke vet. Og vi forsegler oss selv akkurat slik vi er, der og da. Med eller uten 2 streker under svaret.

Å være en myk trafikant gjennom livet er og blir en forunderlig ferd. Måtte det aldri bli så stødig og sikkert i oss at vi ikke gir rom for å vakle, snuble og til og med falle fra hverandre. Og slik finne veien hjem til oss selv – igjen og igjen.

God Søndag!