nyhetsbrev

Vintersemesteret er allerede såvidt igang, med oppstart av langøktene i Harstad denne uka. Når vi har pause fra noe – mennesker, aktiviteter, steder – for så å få lov til å komme tilbake, oppdager vi av og til hva dette rommet, dette mennesket, dette stedet, virkelig betyr for oss. Avstanden fraværet har gitt lar oss se og oppdage akkurat denne lille fliken av vår verden på nytt. Etter 4 ukers undervisningspause kjente jeg sist tirsdag på hvor dypt meningsfylt det er for meg å få ta min plass i yogarommet. Denne følelsen av mening og dybde eksisterer ikke bare som en tanke eller en mental erkjennelse, den fins i cellene mine, den gjør hjertet mitt våkent og levende. Slik er yogarommet for meg, også i det nye året, også i det nye tiåret. 

Jeg slutter ikke å forundre meg over den alkemiske prosessen yogapraksisen kan fasilitere; ved å vende oppmerksomheten innover, overgi oss til tyngdekraften, slippe til en mer optimal pust i kroppen, utforske bevegelse og stillstand – slik transformeres vi. 

I året som gikk fikk jeg kjenne på denne transformasjonen, igjen og igjen – både i meg selv, men også i rommet. Og mange av dere som har vært med uttrykker, med eller uten ord, at den alkemiske prosessen også skjer i den enkelte som finner sin plass i yogasirkelen. Og det som gjør meg både glad, ydmyk og takknemlig; mange av dere rapporterer at det ikke bare er blaff som oppstår i praksisen på matta der og da, men at det er en følelse av varige endringer over tid; økt kontakt med underlaget også i hverdagen, lettere å finne senteraksen i køen på Kiwi, pusten har mer plass når det er utfordringer og friksjon i de nære relasjonene. Kan det rett og slett være slik at denne praksisen kan gi mer romfølelse til selve livet – i hele sitt spekter? Jeg erfarer det. 

For mange av oss handler det også om en følelse av å komme hjem. Og uten at vi kanskje visste det: ved å komme hjem blir vi også klar over at vi bar på en hjemlengsel. Som overskrift for fjorårets Mørketidsretreat i Nyksund valgte jeg nettopp «Hjemlengsel og Hjemkomst». I tillegg til å jobbe med optimal pust, nøytral skjelettstabling, fraskyv og kraft ble poesien av Mary Oliver, Rainer Maria Rilke og David Whyte veivisere gjennom landskapet av lengsel og hjemkomst helgen igjennom.  Sistnevnte setter i diktet «House of Belonging» ord på denne lange reisen det er å komme frem til stedet i oss av dyp tilhørighet. 

THE HOUSE OF BELONGING

I awoke
this morning
in the gold light
turning this way
and that

thinking for
a moment
it was one
day
like any other.

But
the veil had gone
from my
darkened heart
and
I thought

it must have been the quiet
candlelight
that filled my room,

it must have been
the first
easy rhythm
with which I breathed
myself to sleep,

it must have been
the prayer I said
speaking to the otherness
of the night.

And
I thought
this is the good day
you could
meet your love,

this is the gray day
someone close
to you could die.

This is the day
you realize
how easily the thread
is broken
between this world
and the next

and I found myself
sitting up
in the quiet pathway
of light,

the tawny
close-grained cedar
burning round
me like fire
and all the angels of this housely
heaven ascending
through the first
roof of light
the sun has made.

This is the bright home
in which I live,
this is where
I ask
my friends
to come,
this is where I want
to love all the things
it has taken me so long
to learn to love.

This is the temple
of my adult aloneness
and I belong
to that aloneness
as I belong to my life.

There is no house
like the house of belonging.

– David Whyte

Hva jeg ønsker for oss alle inn i dette nye året, og tiåret? At vi mer og mer må finne vår plass, lande inn i vår egen akse. Kjenne at vi hører til – i kroppen , i pusten, i oss selv. Med føttene på jorda, med himmelen over oss. Få lande inn i vår plass, i den store sammenhengen vi lever, puster og er til i. Og de dagene denne kontakten føles fjern og uhåndgripelig; være rause med oss selv og med hverandre. Tillate oss å begynne på nytt. Og så, derfra å kanskje ta små steg mot igjen å nærme oss det som er her og nå; pusten, kroppen, jorda, himmelen, oss selv, hverandre.