I disse dagene etter årets Mørketidsretreat i Nyksund, etter det som ble ei Nydelig helg sammen med Nydelige mennesker, klinger dette så sterkt i meg;
Å Være i livet er å være i Forbindelse.
Ordet yoga oversettes ofte med union, men i min undervisning har jeg foretrukket oversettelsen forbindelse. Union kjennes for meg mer statisk ut, og kanskje litt passivt. Mens forbindelse fordrer noe mer dynamisk og levende – noe som strekkes ut, vil komme i møte. En iboende lengsel etter en toveis dialog. En av definisjonen jeg finner når jeg søker opp ordet er;
«kommunikasjon eller kontakt mellom to punkter.»
Og de synonymene jeg finner idet jeg legger inn et søk på nettet er også med på å brette ut hva som ligger i dette landskapet; berøring, kobling, kommunikasjon, kontekst.
Jeg leter videre, og finner enda mer;
verdensvev, nærhet, opphav, sammenvevning, interaksjon, samhørighet, tilknytning, bindeledd, enhet.
Nervesystemet mitt gjenkjenner noe her, og noe dypt i meg puster ut, kan hvile en ørliten stund inn i disse ordene. Dette er det enighet om; biologisk sett er vi programmert for forbindelse. Alt i naturen minner oss på dette; plante- og dyreverdenen i hele sitt spekter og variasjon viser oss hvordan ingenting kan overleve som en separat enhet. Alt hører til i en større sammenheng, alt er gjensidig avhengig av hverandre. Ingenting og ingen er seg selv nok. Vi mennesker er den eneste arten på jorda som har evne til å kognitivt forsøke å overbevise oss selv, bevisst eller ubevisst, om det motsatte; Jeg er på egenhånd, jeg må skape mitt liv. Og i vår vestlige kultur ligger det som regel implisitt i dette et underliggende, innlært behov for å forsvare vår plass, gjøre oss fortjent til å i det hele tatt ha en plass, ofte i form av prestasjon og yteevne eller gjennom identitet og status i kraft av våre roller.
Jeg undrer meg; hva om vi alle visste at vi hører til, simpelthen i kraft av vår Væren? Hører til, hos oss selv, og hos hverandre? Til tross for ulike, individuelle oppsett, ulike veier gjennom dette livet, tror jeg dette må være et av grunntemaene vi alle må finne vår vei gjennom. Poeten Rosemerry Wahtola Trommer sier noe uendelig vakkert og sant om akkurat dette i sitt dikt «Forbindelse»:
FORBINDELSE
Ved middagstida stakk jeg spaden ned,
lot fingrene lete forsiktig i jorda,
Og der, nede i makkens kongerike,
fant jeg et dusin vakre, rødskallede poteter,
hver eneste av dem dyrebare i hendene mine.
Gud vet jeg har lengtet etter å bli funnet på den måten –
trukket ut fra mørket for så å bli omfavnet,
holdt opp mot lyset med et Åh og et Ah og
en gledesfylt latter, til tross for mine
små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt.
Det fins dager der jeg ser gjennom sløret;
lengselen etter å bli elsket,
og simpelthen kjenner den kjærligheten som alltid fins,
kjærligheten som vokser i mørket,
som ikke tar stilling til hvorvidt vi har gjort oss fortjent,
som ikke bærer i seg noe behov for å bli oppdaget.
Det fins øyeblikk der jeg ikke kan forestille meg
at jeg noengang skulle gå meg bort,
som i dag, på kne i potetlandet,
i begeistring over disse skapningene,
jorddekkede og klumpete –
at jeg kan gjenkjenne meg selv
som enda en som hører til på jorda.
Da mitt liv radikalt endret seg over natten for snart 20 år siden ble jeg tvunget inn i en utforskning av hvem jeg dypest sett var, idet alle mine utadrettede forsøk på å gjøre, produsere, yte, beholde mitt forovermomentum ble tatt fra meg. Den overveldende utmattelsen kommanderte meg ned i horisontal stilling, bokstavelig talt, og den eneste veien å gå, fant jeg ut etterhvert, var innover og nedover – alle dører fremover var stengt.
Det har vært en lang reise, og dette grunntemaet jobber fortsatt i meg, beveger seg gjennom lag på lag. Å gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda. Ikke som en separat enhet, men som en liten del av den store sammenhengen – verdensveven. Hører til, til tross for mine små skjevheter, selv om jeg er klumpete og uperfekt. Hører til, med alt i meg som kan og vil og lykkes, med alt i meg som strever, snubler og faller.
Jorda strekker ut sine usynlige armer mot oss, trekker oss inntil seg, hvert eneste øyeblikk. Kaller på oss, tyngdekraften insisterer, utrettelig; «Come back to the mothership». Jeg tenker på alle spenninger og vondter vi kommer til praksisen med; ryggene, skuldrene, hoftene, nakkene, som tidvis hvisker til oss, tidvis sier fra med mer utestemme – hvor mye av dette kan mykne i kantene simpelthen ved at vi vi åpner opp for muligheten til å Være, lande inn i dette øyeblikket, med hele oss, lande inn i erfaringen av å høre til? Lande inn i ett, årvåkent utpust, la røttene våre komme jorda i møte, la jorda finne oss?
Mitt ord da vi forseglet sirkelen sist søndag, etter 3 lange dager sammen i pust, stillhet og bevegelse, var ydmykhet. Ydmyk over å få lov til å ta min plass i sirkelen, ydmyk over å få være vitne til den landingen og åpningen som skjer i hver enkelt i løpet av ei slik helg, at tilhørigheten til oss selv og til jorda oppleves sterkere, tryggere og dypere.
Så vakre vi Er, i vår landing og i vår åpning! Og så også få kjenne, hvordan denne individuelle landingen og forankringen setter premisset for hvordan vi da kan lande inn i fellesskapet på en annen måte; vi hører til hos hverandre. Jeg kan gjenkjenne meg selv som enda en som hører til på jorda: vi er mange her.
Den samme ydmykheten kjenner jeg når jeg har fått lov til å ta min plass i sirkelen i denne høstens langøkter. I løpet av timene ilag skjer det, gang etter gang; noe i oss får lov til å lande, og derfra kan noe åpne seg, folde seg ut. Slik at når vi ruller sammen mattene og forlater sirkelen, beveger oss videre mot hva det enn er som er det neste som venter på oss i vårt individuelle feltstudium kalt menneskelivet, er det nå med en litt dypere og tryggere følelse av at vi hører til. I forbindelse, med alt som Er.
