Disse ordene skrives på vintersolverv, på årets korteste dag. Idet året ebber ut får vi en påminnelse om hvordan mørket har sin plass, i livet, i naturen, og i oss. Kan vi lære oss å hvile i mørket, la det omslutte oss? Kan vi ha tillit til mørket, på samme måte som vi har tillit til lyset?
Mørket bærer i seg en invitasjon til hvile. Og hvilen har sin plass, den hører til i den store rytmen, i naturens syklus, i årstidenes gang, i hver enkelt av oss. Den eksisterer ikke fordi den skal klargjøre oss for å yte, levere, produsere eller prestere – hardere, raskere, høyere, lengre, bedre. Den har simpelthen sin plass, og sin tid – hvilen er til for seg selv. Årets lengste natt kan være en invitasjon inn i det som er selve kjernen av læren om Yin; å stole på de kreftene som trekker oss nedover og innover. Å stole på at mørket også er til for seg selv. En av de enkleste måten å erfare dette på er å gi rom for ett, fullstendig, bevisst utpust; å følge pusten vår helt ut av kroppen, med hele vår oppmerksomhet. For så å kjenne på den stillheten og hvilen som fins i det lille mellomrommet av stillstand, etter at utpustet har forlatt oss.
Fra dette nullpunktet kan det jeg i min undervisning kaller for «fundamentert yang» finne sin vei i oss og gjennom oss. Et nytt innpust kommer til oss, i sin tid. Livet finner nye veier. Kraft, retning og bevegelse blir til, vokser ut av hvilen. Sola snur, lyset finner veien tilbake. I sin tid.
Alt til sin tid. Mørket og lyset, utpustet og innpustet, hvilen og kraften. Selv lærer jeg stadig mer om å ta imot det som blir gitt, og gi rom for det som faktisk Er, til enhver tid. Dette er selve kjernen i den praksisen vi gjør på matta eller på meditasjonsputa; å romme, etter beste evne, det som faktisk er hos oss og i oss, fra øyeblikk til øyeblikk. Lyset og lettheten, gleden og latteren, når de er hos oss. Tyngden og mørket, sorgen og fortvilelsen, når de besøker oss. Alt hører til, har sin plass.
Helge Torvund, psykologen og poeten med det myke blikket og de ømme ordene, har vært med meg inn i høstens yogasirkler. Jeg opplever at mange av hans dikt er invitasjoner inn i yin, inn i en landing i natur og pust, i det helt enkle og helt nære. Diktet «Ein Heim» kan være godt å få hvile inn i når årets lengste natt er her; en liten landingsplass som varsomt tar imot oss idet nullpunktet i årssyklusen er her – som et langt, fullstendig utpust vi kanskje kan gi oss helt og fullstendig hen til.
EIN HEIM
Eg vil at dette diktet skal vere ein heim
Eg vil at dette diktet skal opna ein tung port
Eg vil at dette diktet skal teikna ein stor sirkel
Og eg vil at alle som stig inn i denne sirkelen
skal kjenna seg trygge, kjenna seg heime,
kjenna seg verna og tekne vare på
Eg vil at dette diktet skal stryka alle kinn
Og halda om alle skuldrer som treng det
Eg vil at dette diktet skal ta imot all sorg
all fortviling og avmakt og motløyse
At dette skal vera eit dikt som kan
ta opp i seg alt som er meiningslaust
og løysa det opp i morgonlyset
som er samla i dis og dogg og tårer
Eg vil at dette diktet skal vera ei gåve
til alle hjarte som bankar svarlause i mørkret
Til alle sinn som ikke kan slutta å tvile
og som går rastlause i ring og er utan fred og kvile
Eg vil at dette diktet skal vera som eit fang
Som ein varm venn som held omkring det såraste du er
Eg vil at dette diktet skal vera ein heim
ein stad, ein plass, ei hytte, eit hus, ein katedral
for alt i oss som lyttar og ventar og veit
Eg vil at dette diktet skal seia
Kom! Me er her
i dette ufattelege – saman.
Idet yogaåret 2022 forsegles og lukkes kjenner jeg på stor takknemlighet og stor ydmykhet. For dette erfarer jeg så sterkt i de rommene jeg har fått lede gjennom en ny vinter, vår, sommer, høst og mørketid; Hver enkelts villighet til å møte opp, rulle ut matta, ta sin plass i Her & Nå, igjen og igjen, tilfører noe tilbake til den enkelte, men gir også noe uvurderlig inn i fellesskapet. «Me er Her, i dette ufattelege – Saman». Det er virkelig slik.
Inn i et nytt år, alene og Sammen, måtte dette nye året gi oss Rom – rom for lyset i mørket, og for mørket i lyset.
