LOST
Stand still. The trees ahead and bushes beside you
are not lost. Wherever you are is called Here,
and you must treat it as a powerful stranger,
must ask permission to know it and be known.
The forest breathes. Listen. It answers,
I have made this place around you.
If you leave it, you may come back again, saying Here.
No two trees are the same to Raven.
No two branches are the same to Wren.
If what a tree or a bush does is lost on you,
You are surely lost. Stand still. The forest knows
Where you are. You must let it find you.
– David Wagoner
Jeg våknet opp til mykt sommerregn i dag, etter dager og netter med sol, sol og mer sol. Sommer på Ordentlig, i nord! At slike dager ikke er noe selvfølge gjør at vi kanskje kan ta imot dem med enda større takknemlighet og årvåkenhet, når de først blir gitt.
Men i morges, dette myke regnet. Stille og mildt. Som forteller meg at de uteprosjektene jeg hadde planlagt i dag, simpelthen må vente. At den fremdriftsplanen hodet mitt hadde laget seg, må revideres. At ting kommer til å ta litt lengre tid. Og at det kommer til å gå bra, allikevel. Det er som om regnet sier; Pust ut nå. Stå stille. Kjenn på dette mellomrommet av stillstand og hvile. Bare være, for en liten stund.
Regnet ga seg og stien min tok imot meg, slik den alltid gjør. Jeg kommer som jeg Er, og får vandre inn i det landskapet som alltid bare Er. Som ikke stiller spørsmål, som ikke vurderer, som ikke har noen mening om hvorvidt jeg har prestert nok i dag, som ikke ber meg om å være noe annet enn akkurat den jeg Er, der jeg er, med alt det som rører seg i meg i dag.
I mitt tidligere liv handlet turene i naturen ofte om å nå en bestemt destinasjon, komme seg til toppen. For så å kunne stoppe opp, nyte utsikten, og kanskje ei brødskive. En velfortjent pause, før nedstigningen. Nå beveger jeg meg på en annen måte, både på stien min og i livet mitt. Jeg stopper opp mange ganger, underveis. Ikke nødvendigvis på utsiktspunktene, men som oftest midt mellom trærne, omgitt av skogens katedral. Venter, lytter, ser. Lukker øynene og puster inn. Lukter det som er, akkurat nå. Puster ut.
Stoppet gjør at jeg merker hvor lett det er å være delvis bortreist, bortkommet, her jeg går på stien. Med hodet fullt av tanker, trouble shooting, fremdriftsplaner for alle livets små og store pågående prosjekt, alle de løse trådene jeg holder i til enhver tid.
At jeg velger å la bena stoppe opp gir meg muligheten til å bli Gjenfunnet. Føttene kan få gro sine røtter nedover, på den lille flekken av jorda jeg står på akkurat nå. Ikke på vei fra A til B, men simpelthen bare Her. Nå. Som om ingenting kommer senere.
Regnet hjalp meg i dag, ga meg et nødvendig fartssenking. Og uavhengig av regn eller sol har øvelse over mange år gjort at jeg oftere og oftere velger stoppet. Kjenner at det gir ro, og kraft. Og at stoppet tar med mer og mer av det som er hele mitt menneske inn i det som faktisk er livet mitt, akkurat nå. Som om ingenting kommer senere.
De neste ukene blir det undervisningspause og ferie. Men på den den andre siden av sommeren kjenner jeg allerede en stor glede over igjen å kunne invitere til nye rom for pust, bevegelse, tilstedeværelse, lading og ladning.
Men nå ligger sommeren ligger foran oss. Måtte disse dagene og ukene gi mange muligheter til å bli Gjenfunnet. Til å få være, først og fremst. Som om ingenting kommer etterpå. Her, Nå.
