“We have a tendency to think in terms of doing and not in terms of being. We think that when we are not doing anything, we are wasting our time.
But that is not true. Our time is first of all to be.
To be what? To be alive, to be peaceful, to be joyful, to be loving. And that is what the world needs most.”
– Thich Nhat Hahn
Sommerens Væretid går over i høstens Gjøretid, idet vi her i huset nå såvidt er igang med den første uken av hverdagslivet; skole, jobb, ettermiddagsaktiviteter, helgeplaner, avtaler, klokkestyrt tid.
Det er noe med disse overgangene i livet – min erfaring er at de krever litt ekstra tilstedeværelse, og gjerne litt ekstra selvomsorg. Girskiftene er ikke nødvendigvis friksjonsfrie, hverken individuelt eller kollektivt.
Bildet viser et Øyeblikk av væretid på en av årets aller siste siste feriedager – en lavterskeltur i min barndoms bakgård, sammen med gode venner det var altfor lenge siden vi hadde sett. Vi slo leir ved vannet, de som ville kunne bade før bålet ble tent og fiskekakene og pølsene ble grillet. Alt i sin tid, uten å måtte se på klokka. Først og fremst få Være, sammen, tilbakelent mot solveggen, i samtale og stillhet, i latteren og alvoret.
Så kom mandagen, med vekkerklokka på 06.45 for hele husholdningen. Fra kjøkkenet hørte jeg ungene synge ilag på badet, kunne merke både letthet og forventning i dem, idet de plutselig var på full fart inn i sine neste kapitler av livet; 3. klasse, 6.klasse.
Da huset ble stille gikk jeg til meditasjonsputa. I ferieukene har mine daglige morgenmeditasjoner vært mer sporadiske – jeg har heller tatt mellomrom av stillhet på andre tider i døgnet, alt etter familieflyten. Nå var jeg glad for å være tilbake i rytmen av mine arbeidsdager – stillheten kommer først, og legger et slags grunnlag for alt som skal skje videre i dagen min. Og det å stoppe opp, og være villig til å avstå fra alle ytre impulser i 20 minutter gjør at jeg får kikke, lytte og kjenne innover, uten å skulle endre eller forberede. Simpelthen få lov til, etter beste evne, å Være, med det som faktisk Er.
Denne dagen kunne jeg merke at det lå en tyngde i meg. Jeg har vært her mange ganger før, ved dette veiskillet inn i hverdagen igjen, der ferien skal forsegles og lukkes. Av erfaring vet jeg at det rører på ting, i dypet og mer overfladisk. Nå stoppet jeg opp og pustet. Lenge nok til at tårene fant veien gjennom meg, og jeg kunne merke hva som var hos meg;
Sorg. Et bittersøtt vemod over at ferien var over, at det lange strekket av væretid sammen med ungene, oss voksne imellom, i de lommene av egentid jeg fikk, var over, for denne gang. Og jeg innså at jeg virkelig hadde elsket, Elsket denne sommerferien. Mange sammenfallende komponenter gjorde at det ble akkurat slik dette året; at ungene er større og mer selvstendige, og at organiseringen og logistikken dermed er mye lettere enn da vi hadde småbarn og skulle ha familieferie. At vi fant en god rytme dette året i forholdet mellom reise og forflytning og hvile- og hjemmedager. At vi har lært noe om å ikke legge for mye innhold og ambisjon inn i hver dag – rom rundt de tingene vi skal gjøre er essensielt. Utpust og innpust i forhold til familietid, tosomhet oss voksne imellom, og alenetid. At været var fantastisk, overalt hvor vi var dette året. At vi er velsignet med så mange fine folk rundt oss, at tid ble gitt til samvær og samtaler. At kroppen min ville, at kreftene var der, stort sett alle dagene.
Så kjente jeg også at underliggende for alt dette er min egen kapasiteten til å Være. Og at evnen til å synke innover og nedover i væren har vokst og modnet i meg, og er nå helt, helt annerledes enn i mitt yngre liv – og til og med ganske annerledes sammenlignet med sommeren i fjor. Jeg er i mye større grad Hjemme, i meg selv og hos meg selv, uansett hvor jeg befinner meg, uansett tid og ytre omstendigheter. Det kjennes som om dette er smaken av Frihet?
Det tar tid å komme hjem, helt hjem. Kanskje også en dedikasjon, en villighet. Og noen veivisere og medvandrere underveis. Jeg sier ofte at jeg har vært heldig; lite visste jeg, da utmattelsen ble kastet på meg over natta i september for 20 år siden, at det var min nye Læremester som hadde ankommet. Innover og nedover, sa min nye lærer. Bare være, akkurat her. Ingesteder å gå, ingenting å rekke.
I går morges, etter tårene og stillheten, beveget jeg meg i inn i dagen min.
Hodet sa;
Du har en lang to-do-liste, kroppen er klar og kreftene er der – du må ta fatt nå med en gang, og det haster!
Livet sa;
Lufta i dag er så myk fra sommerregnet, alt er så stille. Stien din venter på deg, det samme gjør det blikkstille havet. Og kantarellene.
Jeg pustet ut. Og bestemte meg for å gå inn i dagen, med varsomhet og litt ekstra ømhet. Jeg lagde hjemmekontor på gulvet i vinterhagen og åpnet døra på vidt gap slik at jeg fikk puste inn den usannsynlig mettede sensommerlufta. Jeg åpnet macen, svarte på noen eposter, lagde et fb-arrangement, begynte på designet til dette nyhetsbrevet. Avtalte øving med solisten til det bryllupet jeg hadde sagt ja til å spille i kommende helg.
Etter en god og lang arbeidsøkt, med flere puste- og strekkepauser underveis (gulvsittende kontorarbeid inviterer og insisterer på disse pausene på en helt annen måte en hvis vi sitter på stol, bare prøv selv..!) lukket jeg macen, lot beina finne stien og også få gå av stien, der kantarellene viste seg for meg. Havet ventet på meg, ingen i bukta foruten skarven som satt på pålen sin ute i vannet. Jeg svømte utover, kjente hvor liten jeg er, under den store himmelen og i det store havet – og samtidig hvordan jeg hører til, i dette store bildet. Jeg avsluttet badet med det som har blitt et nytt rituale; jeg tar noen pust før jeg går helt opp på land, setter meg i huksittende slik at bare skuldrene og hodet er over vannet, og med kroppen vendt utover mot havet og fjellene lar jeg håndflatene møtes inn mot hverandre, foran hjertet. Er Her, i et øyeblikk at Takknemlighet. En takknemlighet for alt, slik det har vært, og er. For reisen som har ført meg hele den lange veien hjem. For å få lov til å være i bevegelse og vekst, underveis i dette forunderlige, tidvis fantastiske, tidvis dypt frustrerende menneskelivet.
Her sitter jeg nå, på dag 2 av hjemmekontoret i vinterhagen, med åpen dør ut til hagen også i dag, og undrer meg, både på vegne av meg selv og det store kollektivet; Må det være enten eller, på vei inn i hverdagen – være eller gjøre? Kan det være både og, i en mer sømløs sammenheng?
Dette er mitt pågående forskningsprosjekt – også inn i høsten som nå ligger foran oss. Dette er også det jeg ønsker og vil dele videre gjennom mine undervisningsrom – både i grupper og 1 til 1; at vi kan bo oss mer og mer inn i kroppen, få oppleve at vi er stadig mer Heime, i oss selv og i det som er livet vårt. Livet i hele sitt spekter; ferie og væretid, hverdag og gjøretid. Sorg, uro og mørke. Lys, letthet og glede. Få være, Her, i og med alt, slik det faktisk Er.
Nå gleder jeg meg stort til å åpne høstens undervisningsrom, både i form av grupper og med de jeg skal få jobbe med 1 til 1. Være og gjøre, gjøre og være, i en stadig mer uhindret flyt.
