Kan steder forandre oss? Endre vår livsvei, åpne opp nye horisonter og nye Rom, både innover og utover?
Min erfaring er at slik kan det være. Og Nyksund, det lille, nedlagte fiskeværet på yttersida av Vesterålen, er et slikt sted for meg. I mars 2005 dukket det opp et hus til leie der, helt i enden av grusveien på Nyksundøya. Jeg visste at jeg måtte gripe muligheten. Og det lå også et lite håp her og en slags plan;
To måneder ytterst i havgapet burde være god medisin, og så kunne jeg kanskje bli frisk nok til reise tilbake og fortsette der jeg slapp?
Kroppen hadde sagt stopp halvannet år før, da jeg en septemberdag i 2003 våknet opp og kjente meg svimmel. Jeg hadde ikke tid til å være syk. Knapt 23 år, i full gang med hovedfagsstudier i klaver på Musikkhøgskolen, på full fart inn i voksenlivet med klar retning og drivkraft – dagene i hovedstaden var krevende, utfordrende og innholdsrike.
Svimmelheten som ankom den septemberdagen viste seg etterhvert å ha noen følgesvenner; utmattelse, til tider intens uvelhet, tyngde i hodet og kroppen, økt sensitivitet for lys og lyd. Det tok nesten et år før diagnosen ble satt; Kronisk utmattelsessyndrom. Helsevesenet hadde ikke så mange forslag til behandling på den tida. Hvile og aktivitetstilpasning. Tid og ro. Jeg lette andre steder etter noe som kunne få meg på beina igjen, tilbake i marsjfart. Og jeg sørget, over at alt fortsatte uten meg. Jeg lengtet etter å få tilbake mitt gamle liv. Jeg telte dager og uker. Jeg vekslet mellom håp og håpløshet; lyttet etter signaler fra kroppen om bedring og tilfrisking, ble skuffet gang på gang idet de dårlige dagene meldte seg, igjen. Å skulle komme tilbake til et krevende hovedfagsstudium virket mer og mer fjernt.
Hvorfor Nyksund? En septemberdag i 2004, heime på ferie i Vesterålen, fulgte jeg grusveien helt ut til den ytterste yttersida. Til det som skulle bli mitt første ordentlige møte med yoga – med pust og kropp og jord. I løpet av 2 timer på yogamatta opplevde jeg en radikal forandring i kroppen, en tilførsel av energi og kraft som ikke lignet på noe jeg hadde opplevd det siste året, og samtidig en dyp ro, som gjorde meg svært nysgjerrig; Her fins det noe! Her er det noe jeg er nødt til å utforske videre.
Derfor Nyksund. Det var noe med praksisen jeg ble introdusert for, og den sterke tilstedeværelsen til Irene, hun som skulle bli min første yogalærer. Og så var det dette landskapet som rammet inn timene på matta; her var det så stor himmel, her kunne jeg puste. Med bølgene og med den endeløse horisonten. Kontrasten til Oslolivet og den lille hybelen på Majorstua ble så tydelig; Jeg kjente at her kunne jeg få være. Være i storheten i naturen, hvile i en vidstrakthet som ga både plass og rom til alt kunne få være akkurat slik det var; kroppen, livet, min plass, alle åpne spørsmål. Forbi definisjoner, rammer, tidsplaner. Lande inn i det stedet midt mellom håp og håpløshet som alltid venter på oss; Her.
Det som skulle være et to måneder langt rekonvalesensopphold i Nyksund ble til syv og et halvt år som fastboende. I nyhetsbrevet fra januar skrev jeg: «Det tar akkurat den tida det tar, å kjenne at Her og Nå er blitt Heime». Kanskje er det nettopp omveiene, sidesporene, og de gangene livet tar oss rett ut i grøfta som blir de avgjørende øyeblikkene og periodene for å finne denne veien mer og mer hjem? Kanskje er det når vi blir tvunget til å stoppe og gi slipp på våre planer at helt ny vekst og modning, nedover og innover, faktisk kan skje? At vår iboende mykhet da kan begynne å finne veien gjennom lagene av vilje, bestemthet og kontroll? Da veien fremover mot en karriere som klassisk pianist lukket seg, åpnet det seg et annet Rom. Uten at jeg var klar over det bar jeg nok allerede på lengsel, i dypet av kroppen og sjelen, mot det Helge Torvund i sin monolog «Alvorleg Frisk» spør seg;
«Er det slik at det kan koma eit meir levande
og samanhengande liv inn i livet?»
Reisen innover og nedover hadde begynt – mot et mer sammenhengende og levende liv. Av og til ser jeg meg tilbake, fra her jeg sitter nå; ser 24-åringen som går sine langsomme skritt de få høydemetene fra huset ytterst ute på berget, opp på den lille haugen der horisonten åpner seg. Det lille mennesket i det store bildet; med jorda under føttene, med himmelen over seg, med bølgene brusende rundt og lyngen myk, med åpen horisont foran seg. I retrospekt er det lett å se at det var akkurat her jeg for alvor fikk ta fatt på det som har vært min så mye av min livsvei de siste 20 årene; å lære meg å hvile inn i bare Her, bare Nå, med mer og mer av hele min kroppslige tilstedeværelse.
Livet jeg holdt fast i, langtidsplanen om å komme tilbake, få fortsette der jeg slapp, måtte gradvis gis slipp på. Ikke uten motstand, og ikke uten tårer. Ikke uten bølger av stor sorg og fortvilelse. I sitt dikt «Godhet» sier poeten Naomi Shihab Nye det slik;
«Før du vet hva godhet virkelig er, må du miste noe,
føle fremtiden oppløses i et øyeblikk som salt oppløses i en suppe.
Det du holdt i din hånd,
det du regnet med og omhyggelig tok vare på,
alt det må du miste (…)».
Jeg mistet mitt gamle liv. Jeg fikk en uendelig stor gave, og ble også bedt om å ta fatt på en stor oppgave; å finne en villighet til å si Ja, hver eneste dag, etter beste evne, til en skolering i hvordan først og fremst å være, fremfor å gjøre. Praksisen jeg ble introdusert for den septemberdagen i Nyksund for 20 år siden skulle vise seg å bli både livreddende og livsviktig. Yogamatta ble både et fristed og et tilfluktsted; ved å velge å være med kroppen og i pusten kunne jeg kjenne både kraft og ro, også på dager der utmattelsen og de andre følgesvennene var på besøk. Jeg begynte å erfare paradokset av å være alvorlig syk samtidig som jeg kunne kjenne meg alvorlig frisk.
Gaven jeg fikk? Det har tatt tid å ta imot den, til fulle, Men nå føler jeg at jeg for alvor får smake på den; Å få være Her, med hele min kroppslige tilstedeværelse, i en sanselig opplevelse av livet i sitt full spekter. Med en tillit og ro som en dyp grunntone for alt som skjer – for alt det livet kommer med som er til meg, fra øyeblikk til øyeblikk.
Så livsviktig det var å få komme til Nyksund. Et fristed og tilfulktssted, på samme måtte som yogamatta var det. Kreftene kom tilbake, sakte men sikkert. I 2012 var tida kommet for å forsegle kapittelet som fastboende, i stor takknemlighet og ydmykhet. Jeg tok fatt på det eksotiske rekkehuslivet i Harstad, sammen med mannen jeg hadde møtt 6 år tidligere og vår nyfødte datter. Jeg trodde jeg var utlært, ferdig med min skolering. Livet hadde andre planer. Et dypdykk inn i Stillheten ventet på meg. Mer om det i et annet nyhetsbrev.
(Foto: Michal på toppen av Nyksundøya – tilbakekomst til den lange, åpne horisonten, mai 2017)
