Det var dag 4 av årets månedslange sommeropphold i Slovakia. De siste 18 årene, med unntak av et par covid-somre, har dette vært en fast del av årsrytmen vår og også en del av «dealen» i det tokulturelle familielivet vårt; høsten, vinteren og våren i nord, sommerferien med base Bratislava. 

Selv om Slovakia gjennom disse årene også er blitt heime for meg, strevde jeg litt med å gå inn for landing denne gangen. Fullstendig klar over, særlig erfart fra et foreldreperpektiv, at friksjon både kan og sannsynligvis må påregnes i de ulike overgangene livet nødvendigvis består av. I forhold til akkurat denne overgangen, fra hverdagen i Harstad til ferielivet i Sentraleuropa, har jeg etterhvert lært meg at vi ikke må legge for mange rigide planer for feriedag 1 og 2, kanskje ikke for dag 3 heller – at kroppene må og skal få lande, i sin tid – reorientere seg og etterhvert finne sin plass i denne nye verdenen av andre lukter, smaker, lyder – en annen luft, et helt annet landskap. For alle livets overganger og skiftninger kan det være til stor hjelp å minne seg selv på at selv om hodet kan ankomme i rekordfart, og ofte til og med ligge mange hakk foran skjema, er den fysiske materien seigere; kroppen og nervesystemet trenger tid. 

Feriedag 4, og vi bestemte oss for en fjeltur til Sitno, den høyeste av toppene som omkranser den gamle gullgruvebyen Banska Stiavnica, midt i hjertet av Slovakia. Jeg kjente tydelig at å gå ville være bra for meg denne dagen – kanskje det kunne hjelpe landingen min? 

Så godt å få vandre blant trærne, som med sine store bladverk ga svalende skygge denne varme julidagen. Trær har de i denne delen av Europa, på en måte vi ikke har i det arktiske nord. Og treet er et tilbakevendende og sentralt bilde i min undervisning – måten det er rotfestet, på den lille flekken på jorda som er dets plass. Fra sine røtter strekker det seg mot himmelen, med en naturlig, iboende integritet i sin oppreisthet. En integritet treet deler med alt annet som lever og puster i naturen, det har sin umistelig og urokkelige plass i den store helheten i kraft av at det simpelthen Er. 
Treet står der, og blir stående. Gjennom sol og regn, gjennom døgnets gang og årstidenes skiftninger. Solid, plantet, og samtidig ikke rigid. Gir etter, lar seg bevege med de omskiftelige luftstrømmene, for så å gjenfinne sin senterakse, igjen og igjen. Helt til det en dag kanskje må gi etter for høststormens brå kast, og veltes overende. Uten protester og innsigelser faller det mot jorda. «Fra jord er du kommet, til jord skal du bli». Utpust og stillstand. Før neste innpust, i sin tid: dersom treet får bli liggende vil det nå gi næring til nye begynnelser, til sopper og en hel verden av mikroorganismer – selve grunnlaget for det som kanskje en dag skal bli et nytt tre: «Fra jorden skal du igjen gjennoppstå». 

Plutselig sto det der foran meg; et stort, ruvende tre – en skikkelig kjempe, sammenlignet med de trærne vi hadde sett så langt den dagen. Jeg stoppet opp, gikk nærmere. Og så helt nært denne rotfestede, levende, solide treskapningen. Lente meg inntil, lot armene forsøke å favne rundt den massive stammen, vel vitende om at det ville være umulig for meg å nå helt rundt.  

Å gi opp min egen oppreisthet, for en liten stund. Å få lene meg mot treets veldige stamme, kjenne dets iboende, naturlige oppreisthet. På en dag der mine egne røtter ikke føltes spesielt solide, var det som om treet ordløst inviterte meg inn i øyeblikket av bare her, bare nå: Lån mine røtter. 

Mens jeg sto der, i samhørigheten med treet, skjønte jeg at jeg igjen ble bedt om å finne frem til et JA til det som faktisk var, her og nå. Et ja til at hodet, kroppen og nervesystemet var litt i limbo – hadde forlatt den kjente verdenen hjemme, og ennå ikke hadde landet helt og fullt i denne andre verdenen.
Between worlds. Kan jeg puste, også her? Kan jeg gi opp forestillingene og ideene og at noe skulle vært annerledes akkurat nå: bedre, mer solid, mer på plass? Kan jeg bytte bort fremtid og fortid mot dette ene øyeblikket, og bare det? Gi slipp på tidslinja slik at jeg kan kjenne at det stedet jeg er på, akkurat her og akkurat nå, kanskje kan være Heime, om så bare for en kort stund? 

Røttene slippes nedover, skuldrene gir etter.
Magen mykner og kjeven løsner.
Utpust. 

Jeg gikk videre, sammen med de andre. Litt mer forankret, med et litt lavere tyngdepunkt. Ryggen ørlite rakere, med en litt annen oppreisthet. Ferierytmen kom sigende i de påfølgende dagene. Jeg kunne kjenne røttene mine, igjen. 

(..et par uker senere i ferien, etter å ha vandret på en anne sti, blant noen andre trær, delte jeg en refleksjon rundt spor, røtter, tilhørighet og den sammenhengen vi står i – fikk du ikke lest den finner du den på fb her og påinstagram her.) 

Nå går jeg inn i en ny undervisningshøst, inn i nye praksisrom. Der vi sammen kan få øve oss på å slippe røttene nedover, senke tyngdepunktet. Som veileder og lærer er en av de viktigste oppgavene min både i møte med enkeltmennesker og grupper å holde rommet. Ja, jeg deler kunnskap og innsikter, inviterer til nye fokus kroppslig og på andre plan, leder vei inn i øvelser og stillhet. Og, underliggende for alt som skjer i undervisningsrommet, ligger den «trådløse overføringen» av min forankring; gjennom årene med praksis har rotsystemet mitt fått vokse seg tykkere og mer solid. Her og Nå er blitt så mye mer heime, som en fysisk, erfart virkelighet; i kroppen, hjertet og nervesystemet. Dersom du kommer inn i sirkelen på en dag der dine røtter ikke kjennes helt solide ligger det derfor alltid en åpen invitasjon: 
Lån mine røtter. 

Jeg inviterer og fasiliterer, og så erfarer jeg så sterkt at det er en vanvittig kraft og synergieffekt i at vi Møtes til praksis, Sammen. Med en delt intensjon om å øve oss på å lande, gi slipp, senke farta, alene og ilag. La røttene våre fylle ut sin plass, vokse seg sterkere og tykkere, slik at vi kan ta denne forankringen med oss ut av praksirommet, inn i livene som leves av matta. Stå stadig stødigere og sterkere i vår egen akse. Og kanskje kunne låne røttene våre til noen av de vi møter på vår vei – når og der det måtte trengs, i det Hans Børli omtaler som “denne vår verden av husville og heimløse”. Som en av mine egne lærere sier: “We´re in this Together:” Det er jammen Sant. Og fint.