Clearing
Do not try to save
the whole world
or do anything grandiose.
Instead, create
a clearing
in the dense forest
of your life
and wait there
patiently,
until the song
that is yours alone to sing
falls into your own cupped hands
and you recognize and greet it.
Only then will you know
how to give yourself to this world
so worthy of rescue.
– Martha Postlethwaite
Det er underlige tider i verden. Midt i det som foregår rundt oss nå kjenner jeg mer enn noen gang på viktigheten av å beholde forbindelsen og forankringen til det som er sant, godt og vakkert – hver eneste dag, så godt som det går.
Selv så glad jeg er i ordene, blir jeg av og til matt av dem også. Jeg tror vi trenger mer stillhet, både alene og ilag. Jeg tror vi trenger å komme til en sanselig samling, alene og ilag. Jeg tror vi trenger å senke tyngdepunktet, alene og ilag. Møtes med oss selv og med hverandre i verdenen av pust og kropp, fristilt fra verbal utveksling, for en stund. Derfra kan vi kanskje finne ordene på en annen måte, på en måte som skaper samhørighet og forståelse, dialog og respekt? Overfor oss selv, i den indre monologen. Og deretter overfor verden, i hele det relasjonelle feltet, både på mikro- og makroplan.
På mange måter er derfor både bevegelsesespraksisen og meditasjonspraksisen fredsarbeid. En måte å skape lysninger i den tette skogen av livene våre slik at vi kan falle ned i vår væren. Derfra kan den sangen som er vår finne sin vei, nedenfra og opp. Sangen har mange former og utrykk, alt avhengig av hvor vi er i oss selv og hva dette øyeblikket inviterer oss til, kaller på. Av og til er den helt ordløs og innovervendt, vi blir bedt om å ta på vår egen maske før vi hjelper de rundt oss. Vente, tålmodig og tomhendt, øve oss på å synke ned i jordas omfavnelse, bli holdt. Av og til skal sverdet tas frem, i form av ord eller aksjon – ikke for å skape splid men for å stå opp, stå ved og skjære gjennom; bringe inn tydelighet og retning. Av og til skal sangen synges i form av den enkle handlingen det er å rekke ut ei hånd, fra oss selv til oss selv, eller til det mennesket som står foran oss, akkurat her og nå;
Jeg ser deg, jeg er sammen med deg, vi hører til her, ilag.
Verden trenger vår stillhet og vår sang, vår ømhet og vår klarhet, mer enn noen gang. Og vi som enkeltindivider trenger vår egen stillhet og vår egen sang, vår egen ømhet og vår egen klarhet, kanskje også mer enn noen gang. Min erfaring er at det er et nødvendig innoverarbeid som må til før vi kan vende vår energi og vår oppmerksomhet utover, til den verden som så sårt trenger at vi kommer den til unnsetning. Ikke enten eller, altså, men både og.
Dette øyeblikket inviterer oss igjen og igjen inn det som kan bli en lysning, midt i den tette skogen av det som er vårt liv. Hvis jeg er villig til å senke farta og kanskje til og med stoppe helt opp, kan jeg plugge inn i det kraftfeltet som heter Her & Nå. Og få tilgang til både dyp hvile, stillhet og ro, men også ny energi, og mot til å ta fatt, igjen. Ett steg av gangen. Ett pust av gangen. Med den sangen som er vår å synge. Til oss selv, for oss selv, og derfra til verden og menneskene i den. Alle våre stemmer trengs nå.
(Foto: Februar, nysnø og stillhet – en lysning på stien)
