nyhetsbrev

SVØMME TIL ØYA

Jeg hadde ikke planlagt å svømme helt ut til øya. Tenkte med meg selv at jeg bare skulle ta en kjapp dukkert i vannet, at jeg snart skulle tilbake til de andre. Men vannet sa Ja til meg. Og i det øyeblikket var det som om armene mine og beina mine husket akkurat hva de er laget for.

Noen ganger står vi i allianse til noe mer dyptliggende og essensielt, en stemme som sier fortsett, fortsett, bare fortsett, selv om det ikke er et kappløp, selv om det ikke fins noen målstrek, ingen premie, ingen tilskuere,

ingenting 

foruten denne stille, sitrende ekstasen
over å få være 
kropp 
i lysende verbform. 

Kjenn hvordan vannet bærer deg, selv når din egen vekt trekker deg ned, hvordan det glitrer så langt som en kvinne kan svømme, 
hvordan du kan kjenne at for hvert tak med dine dryppvåte armer
er det som om innsjøen velsigner deg, igjen og igjen – 
et barn av akkurat Her, akkurat Nå. 

– Rosemerry Wahtola Trommer (min oversettelse)

——————————————————————————

Det er min femte vinter som helårsbader. Det begynte den første covid-sommeren, da vi som familie ikke kunne reise på vårt årlige månedslange sommeropphold i Slovakia, hvor bading inngår som en del av den daglige ferierytmen. Så badet vi allikevel, heime i Harstad og på ferie i Vesterålen. September kom med “Indian Summer” – jeg fortsatte å bade, tok det ofte som en forfriskende avslutning på den timeslange turen min langs stiene i “bakgården” vår på Stangnes.

Uvanlig mild høst gjorde at gradestokken krøp nedover på veldig forsiktig vis, plutselig var det blitt mørketid og jul. Nå var jeg kommet inn i Rytmen, og noe ustoppelig var på gang, slik diktet til Rosemerry beskriver så godt – jeg kunne høre den stemmen i dypet av meg som sa: 

Fortsett, fortsett, bare fortsett, selv om det ikke er et kappløp, selv om det ikke finnes noen målstrek, ingen premie, ingen tilskuere.

Vinteren kom, ble, og gled over i vår og etterhvert en ny sommer. Jeg hadde vært i havet i alle årets uker, som oftest flere ganger hver uke. Jeg skjønte at jeg hadde funnet en ny praksisarena, og ante at denne praksisen var kommet for å bli. 

Slik ble det, slik er det. Og akkurat som både yogapraksisen og -undervisningen ikke er statisk og repetativ, men tvert imot dynamisk, levende og i stadig forandring, opplever jeg at helårsbadingen har funnet nye former og veier i disse årene. Denne siste høsten delte jeg og Michal praksisen på litt mer systematisk vis; vi begynte ukedagene med å ta et felles bad. Det er virkelig noe helt spesielt, å gå rett fra senga, hoppe inn i varmedressen – gå ut i mørket, vandre i stillhet de 5 minuttene det tar å komme ned til havet. Klokka er 6.15, og verden sover ennå. 

Idet vi går ut i havet kjenner jeg ofte på paradokset jeg så ofte opplever både på meditasjonsputa og i bevegelsepraksis på matta; en dyp ro og stillhet som er mettet av livskraft. 

Jeg lar kroppen omsluttes av kulden, bruker pusten aktivt, forsøker å ikke kjempe imot. Å være bare Her, bare Nå, fra øyeblikk til øyeblikk. 

Stillhet. 
Pust.
Hvile. 
Kraft. 

På land igjen, i etterdønningen av kuldesjokket, føler jeg ofte på den stille, sitrende ekstasen over å få være kropp, i lysende verbform. Den følelsen tar vi med oss idet vi går hjem, idet vi setter uendelig pris på det varme huset og den varme dusjen, idet vi vekker unger, drikker kaffe – idet resten av dagen kan begynne, og vi får bevege oss inn i den. 

Jeg sier av og til i undervisningen min at en kan ha et helt fint liv uten å praktisere yoga – det fins så mange ulike mulige veier inn i dette landskapet. Jeg deler heller ikke erfaringene som vinterbader for å forsøke å overbevise noen om at du må starte med helårsbading for å bli et helt og komplett menneske – jeg er sikker på at du kan ha et helt fint liv uten akkurat denne praksisen også. Men å finne dine praksisrom – de arenaene som gjør at du får bli kjent med din egen levende, kroppslige tilstedeværelse, det er noe jeg faktisk unner absolutt alle mennesker. 

Så vil jeg heller spørre, idet vi starter et nytt år;
Hva gjør at du føler deg som kropp, i lysende verbform?
Hvor er dine rom, hvor er dine lommer, hvilke steder gjør at du våkner, når og hvor (og med hvem) kjenner du deg aller mest Levende? 
Hvor finner du hvile og lading, hvor henter du kraft? 

For min egen del aner jeg at det kommer til å bli mange havbad også i 2025. I hvilken form og i hvilken rytme, det får vi se. Helt siden jeg startet for 4,5 år siden har det vært en veldig fin øvelse i det å lytte til om jeg i det hele tatt skal i havet i dag eller ikke. Jeg lytter etter JA-et som kommer nedenfra, som er kroppslig. Hodet blir tatt med på råd, men får ikke overstyre kroppens egen intelligens. Da mørketida slo inn for alvor i begynnelsen av desember modererte jeg og Michal vår rytme; vi kjente begge at det ikke nødvendigvis lenger skulle være hver eneste hverdagsmorgen, men lyttet inn før vi la oss; Skal vi, i morra tidlig? Hvor er kroppene, hvor er energinivået – hvordan er de ytre rammene i forhold til vær og vind (safety first!) – hva nærer oss på best mulig vis akkurat nå; den ekstra timen i senga, eller å møte havet? 

Kanskje kan 2025 bli det året der du kan få øve deg på å lytte til hva din kropp og ditt hjerte forteller deg, og kanskje dermed kunne gi deg selv litt mer av det du trenger og lengter etter. Det trenger ikke være revolusjonært eller radikalt, kanskje er det små stegene de aller viktigste, å faktisk huske på å sjekk inn med pusten og kroppen og hjertet midt i alt som Er, på en helt vanlig onsdag. 

Så er det også noe med den formelle praksisen; den tida vi dedikerer til å rette oppmerksomheten innover, komme til en sanselig samling. I mitt eget liv vet jeg at a erfaring at dersom jeg hopper over morgenpraksisen med å sitte i stillhet, der jeg får øve meg på å hvile innover og nedover i min væren, vil det merkes gjennom resten av den dagen. Hopper jeg over flere dager på rad får det virkelig konsekvenser; kortere lunte overfor partner og barn, mer urolig og travlere i hodet, ikke forankret på den måten jeg vet jeg kan være når jeg gir meg selv det jeg trenger. Det er som om livet krymper, umerkelig, blir litt trangere og litt gråere. 

Derfor velger jeg matta, derfor velger jeg meditasjonsputa. Igjen og igjen. Som to av mine helt nødvendige, livgivende ladestasjoner. 

Inn i det nye året er mine undervisningsrom fortsatt en invitasjon inn i vår fulle, kroppslige og levende tilstedeværelse, inn i dyp hvile og erfaringer av våkenhet i hjertet og kroppen som lysende verb. Døren er åpen hvis og når du kjenner at tida og lysta er der – det ville være en Glede for meg å få gå litt av veien sammen med deg, inn i de dagene som er våre å få gå inn i, alene og ilag.