FRUKTBAR STILLE
Det finst ei stille
som fråværet av bier i januar
Lyden av det
som ikkje tek plass
Songen av det
som aldri vert sagt
Det finst ein pause
når folk snakkar saman
fem hundre millisekund
før neste replikk
Det finst noko uhøyrleg
som omgir steinane
ute på det frosne jordet
og det utstoppa ekornet
bak glaset i skapet i gangen
i den store skulebygningen
Det finst ein stad
der alle desse lydlause stundene
er samla
til ei øyredøyvande
fruktbar stille
som ventar på oss
– Helge Torvund
Jeg stakk avgårde etter romjulsfrokosten, fra heimhuset og oppover fjellet, tok den ruta kroppen kan utenat – opptråkket i celleminnet gjennom talløse turen i barndomsår, ungdomstid og inn i voksenlivet. Vindstille, grantrær tunge av snø, å få lage min egen løype, landskapet badet i et sinnsykt vakkert fargespill av mørketidslys som skiftet nyanse fra minutt til minutt.
På toppen pustet jeg ut, tok av fellene under skiene, klar til nedkjøring. Sto en stund til. Og enda en stund til. Og kjente at her slutter ordene, men dette vet jeg;
Hjertet Synger i Takknemlighet. Over denne store Stillheten, som åpner seg innover og utover simultant – en øredøvende, fruktbar stillhet, breddfull av pulserende Liv.
Å få lov til å Være, i Livet, på denne måten – Heime på jorda, Heime i denne stillheten. Hele kroppen, hele hjertet, all min tilstedeværelse og kraft er Her, i dette øyeblikket.
Reisen for å komme hit har vært lang. Det tar akkurat den tida det tar, å kjenne at Her og Nå er blitt Heime. Og det er ingen statisk prosess, vi får smaksprøver, vi får øve oss, miste veien av syne, gjenfinne en ny dedikasjon. Puste gjennom lag av uforløste spenninger, la kroppen gjennomluftes og mykne, gå opp nye nevrologiske spor slik at hver eneste celle etterhvert får invitasjonen;
Velkommen Heim.
Hit til dette som er livet akkurat nå, i akkurat denne kroppen, i akkurat dette hjertet.
Inn i dette nye året kjenner jeg forventning og glede over å få gå inn i nok et kapittel av mitt eget liv – og også nok et kapittel av mitt virke som lærer, veiviser og medvandrer inn i dette landskapet av å få finne veien Heim, mer og mer.
Jeg kjenner resonans i ordene til den irske forfatteren og poeten John O´Donohue;
“We desperately need to make clearances in our entangled lives to let our souls breathe.”
Hvor vi finner mellomrommene er mindre viktig – at vi finner dem er livsviktig. Inn i dette nye året vet jeg at jeg vil fortsette å finne dem på meditasjonsputa hver morgen, på matta i fysisk praksis, i skogen og på fjellet til fots og på ski, i øyeblikk i familielivet, i poesi og ved pianoet – i sang og i stillhet.
Hver eneste undervisingsøkt jeg gir er først og fremst en invitasjon inn i et mellomrom. En liten øy av Nåtid. Vil du møte meg Her, der hvor tida sakker farta? Da er du varmt velkommen inn i de ulike undervisningsrommene mine denne vinteren.
Til slutt. God vandring inn i et nytt år, inn i livet slik det Er for deg, i hele sitt spekter. Måtte 2024 bli året der vi alle finner mer og mer veien Heim. Godt Nytt År!
