nyhetsbrev

Sommeren er her straks. Iallefall håper vi det her nord! Nok et halvår summeres opp og forsegles. På mange måter er takknemligheten ekstra sterk når jeg denne gangen tar sommerferie etter vårens kursserie. En bråstopp sist senhøst medførte en lengre undervisningspause i vinter, der en ganske omfattende rekalibrering måtte til for å gjenfinne en ny balanse. Beskjeden var overtydelig; hvilen måtte gjenfinnes. Den livsviktige hvilen, som er en helt naturlig og nødvendig del av et menneskeliv, men som ofte degraderes, eller simpelthen utsettes. Hvilen- som vi ikke nødvendigvis finner frem til ved å bruke viljen og gjennomføringsevnen vår: «Hvile med kvalitet! Bli skikkelig god på å hvile! Kunne krysse av på lista at i dag har jeg hvilt!»

Min sterke erfaring denne vinteren er tvertimot at hvilen finner oss – når vi tør å gi slipp, når vi å tillater at vi synker helt til bunns, når vi gir opp, og faller fra hverandre.

Det har virkelig vært et interessant halvår. Mellomrommet har fasilitert en utforskning av et dypere tyngdepunkt, og samtidig gitt meg muligheten til å se nærmere på en hel mengde forestillinger og sannheter som subtilt har fått lov til å begynne å sementere seg. Det er underlig å – igjen – oppdage kraften i vår svært menneskelige trang til å holde fast, til å sikre fast grunn under føttene.

Og for yogalæreren, som på mange måter har tenkt at hun er utlært i hvile (- hun som til og med lærer andre å hvile!) har månedene i dvalemodus vært en kraftig vekker på at hvilen faktisk er ferskvare.

Da denne erkjennelsen var et faktum, ble den videre utforskningen hva som gir hvile, virkelig hvile. Hvile i det som er livet akkurat nå, hvile i denne tidsalderen vi lever og puster i akkurat nå? Svaret er komplekst, og svaret er dynamisk. Det forandrer seg med oss, og nye rekalibreringer må stadig til. Men i et “topptungt” samfunn, der svarene ofte kommer fra intellektet vårt, har denne vinteren vist meg – igjen- at så mye av det jeg leter etter fins nede i kroppen. Innsikt og retning kommer spontant i det vi senker tyngdepunktet og lar oppmerksomheten dykke ned, inn i den verdenen som er utenfor tankene. Her fins den dype hvilen; i Møtet med kroppen, pusten, jorda – her og nå.

Denne siste uka i juni er Harstad festspillby. For en luksus – daglig inviteres vi inn i rom som gir oss muligheter til å bli berørt og konfrontert, til å forundres og forskrekkes. En av overskriftene for årets Festspill er: vi må snakke sammen. Møtes, ansikt til ansikt – og utveksle. Live, in real time.

Jeg tenker at her ligger det også en dyp hvile. Vi mennesker trenger å høre til, vi trenger å kjenne at vi har vår plass i de relasjonelle sammenhengene. Samtidig tenker jeg at for å virkelig Møtes med hverandre, må vi først nødvendigvis Møtes med oss selv. Dette aspektet har jeg fått erfare med en ny tydelighet gjennom denne yogavåren; det er så livsviktig for oss mennesker å Møtes, både med oss selv og med hverandre. I yogarommet deler vi pust og bevegelse, det er vårt språk. Ordløst, men allikevel høyst reelt. Vi får lov til å være på vår egen tur, men samtidig kan vi kjenne en støtte og et fellesskap i det at de andre i ringen akkurat denne kvelden også har valgt å være på sin tur. Og selv om vi er på hver vår tur ferdes vi sammen innover i kroppen, ned i pusten – vi har reisefølge.

I andre enden av økta ruller vi sammen mattene våre, og går hjem til hver våre liv. Vender blikket utover igjen – men ser kanskje verden fra et litt annet sted. Kroppen vekkes opp av dvalen og nummenheten, og vi kan kanskje møte livet med litt større årvåkenhet, sensitvitet og tilkobling.

Med den nye årvåkenheten, sensitivteten og tilkoblingen som min vinterdvale har fasilitert, går jeg nå sommeren i møte. Sommeren som vi alle har ventet på, og som vi lengter etter. Så er det interessant å snu perspektivet, legge merke til hvordan alt venter på oss. Og kanskje begynne å ta inn omfanget av dette, og til og med kanskje erkjenne at slik kan det være, hvert eneste øyeblikk av våre liv. At alt faktisk venter på oss – hele tiden. Hvis vi våger å slippe oss ned i dypet av stillheten, kommer verden oss i møte. Et ganske radikalt perspektivskifte i denne tidsalderen der det som gir stjerner i boka er vår kapasitet til å skape våre liv, få ting til å skje, realisere oss selv, være proaktiv.

Istedet inviterer hvilen oss inn i mottagermodus. Jeg får lov til å lene meg ørlite tilbake, og la hele spekteret av inntrykk komme til meg. Derfra kan jeg så agere, skape, igangsette, kommunisere, delta. Med hvilen som grunntone.

EVERYTHING IS WAITING FOR YOU

Your great mistake is to act the drama

as if you were alone. As if life

were a progressive and cunning crime

with no witness to the tiny hidden

transgressions. To feel abandoned is to deny

the intimacy of your surroundings. Surely,

even you, at times, have felt the grand array;

the swelling presence, and the chorus, crowding

out your solo voice. You must note

the way the soap dish enables you,

or the window latch grants you freedom.

Alertness is the hidden discipline of familiarity.

The stairs are your mentor of things

to come, the doors have always been there

to frighten you and invite you,

and the tiny speaker in the phone

is your dream-ladder to divinity.

Put down the weight of your aloneness and ease into the

conversation. The kettle is singing

even as it pours you a drink, the cooking pots

have left their arrogant aloofness and

seen the good in you at last. All the birds

and creatures of the world are unutterably

themselves. Everything is waiting for you.

David Whyte

Her i nord går vi nå inn i det som for mange er selve YogaTida i året. De korte dagene inviterer oss til mer oppmerksomhet inn i den verdenen som er på innsida. Novembermørket fasiliterer rom og tid til å lytte og kjenne; hvordan er det egentlig å være meg?

Selv nyter jeg den litt mer langsomme pulsen etter en ganske hektisk og sosial sommer og høst. Samtidig kjenner jeg i mitt eget liv på gleden over å for alvor vende antennene ut i omverdenen igjen – inspirert til å dele mer fra det stedet jeg befinner meg nå!

Forrige uke fikk jeg gleden av å dele min yoga med 98 mennesker i ett og samme rom. Stedet var Fornebu, og anledningen var NFONs Nærværsdag.

Sterk synergieffekt når nesten 100 mennesker er oppmerksomt tilstede – samtidig! Og utrolig flott å stå foran disse menneskene og vite at hver og en hadde valgt . Valgt å sette av tid og energi til en hel dag der intensjonen om å være nærværende sto som øverste overskrift. Være nær seg selv, kroppen, livet, de andre menneskene i rommet.

Jeg fikk også være deltager på NFONs skandinaviske konferanse med tema “Mindfulness i arbeidsliv og ledelse”. Inspirerende å oppleve at nærværstrening og bevissthetsarbeid ikke lenger er noe fremmed – selv ikke i the corporate world.

Jeg sitter igjen med mange ting etter disse dagene. Bl.a. dette; oppmerksomt nærvær er en grunnkompetanse som er relevant for alle mennesker – på alle arenaer vi ferdes på. Og: oppmerksomt nærvær er og vil alltid forbli selve fundamentet for den yogaen jeg utøver og underviser i.

Og igjen er jeg blitt påminnet om dette: Evnen til å være tilstede er ingen fiksert ferdighet, ingen statisk kompetanse vi kan tilegne oss for så å si oss ferdige med. Og det er jammen gode nyheter! Ved å miste oss selv, åpnes muligheten for å finne oss selv igjen – være nær oss selv.

Igjen – og igjen. Og igjen.

Hver gang jeg evner å velge nærværet, står jeg ved begynnelsen til meg selv. Noen ganger er det godt å stå der. Men ikke alltid. Det kan være direkte ukomfortabelt, vanskelig og skummelt å stå der, ved begynnelsen til meg selv. Allikevel kjenner jeg at det tross alt er et ganske fantastisk sted å befinne seg. Og jeg kjenner en takknemlighet over at flere av oss vil til dette stedet! Synergieffekten er faktisk til å ta og føle på – her vi står ved Begynnelsen.

PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut

får du se solen bare som en gnist

i et sluknende bål

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se hele Melkeveiens hjul

rulle bort på veier av natt

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se Universet selv,

alle lysår-milliardenes summer av tid,

bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt

som juninattens stjerne

hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.

Rolf Jacobsen

Jeg er dypt inspirert etter å ha hatt første retreat i Nyksund igjen etter permisjonen min. I og med at jeg ikke lengre har dagliglivet mitt der, ser og kjenner jeg hva Nyksund gjør og fasiliterer på en helt annen måte enn da jeg var fastboende. Under den store himmelen, ved det åpne havet gis det rom til å løfte blikket, gjenfinne perspektivet; tenke, kjenne og leve stort.

Som jeg skrev om i “et tilsynelatende ordinært liv” forsøker jeg å holde denne høye himmelen over livet mitt også i mitt nye nabolag, i mitt nye dagligliv. Men; helgen i Nyksund ble en påminnelse for meg om at det å ta seg selv ut av sin vante sammenheng med jevne mellomrom er uendelig verdifullt. Avstanden gir nytt perspektiv. Den gir klarhet, oversikt, innsikt – og ny giv til å ta fatt. Ved å ta meg ut av sammenhengen, finner jeg veien inn til meg selv.

I hvedagen forsøker jeg daglig å ta meg selv ut av min vante sammenheng ved å rulle ut yogamatta. En liten retreat med meg selv, hver eneste dag. Tid på yogamatta gir oss mulighet til å huske hvem vi er – egentlig. Gjør at vi kan kjenne etter hvor vi er – egentlig. Lytte innover etter hva som trengs, hvor vi er på vei, hva – og hvem- som er viktigst, akkurat nå. Alt dette som ligger i oss, til enhver tid, men som i hverdagens hektiske rytme ikke alltid evner å tre tydelig og artikulert frem i bevisstheten vår.

Vi mennesker er lag på lag. Og alle disse lagene eksisterer samtidig, til enhver tid. Når vi velger et møte med oss selv på yogamatta eller meditasjonsputa handler det også om å velge å dykke ned i de lagene som ligger under overflaten. Ned til den dype pusten, til en kobling med her & nå. Ned til et sted der livet er på sitt enkleste, men samtidig på sitt mest kraftfulle og sammensatte.

Det handler om dette utpustet. Pausen. Og dette innpustet. Her – og Nå.

Å dykke ned handler også om mot og anstrengelse. Det aller enkleste er nemlig å utsette, la det være, vente på en mer optimal anledning. Vi er mestere i å unngå Møtet, vi har all verdens strategier for å slippe å forholde oss, slippe å dykke ned. Innen yogafilosofien snakker vi om at en stor del av lidelsen i verden handler om ønsket om å være et annet sted enn her og nå. Yogapraksisen handler derfor om å øve opp villigheten til å ikke forlate – og om motet til å være nærværende. Og det paradoksale er; denne anstrengelsen handler oftest om å slippe. Sette deg ned med deg selv for så å slippe tankene, bekymringene, kavet, agendaen. Følge utpustet med bevisstheten hele veien ut av kroppen, for så å hvile inn i pausen – mellomrommet – før neste innpust. Når vi slipper, slutter å kjempe imot det som er her og nå, kan vi dykke ned i de dypere lagene av oss selv. Der er himmelen litt større, horisonten litt videre. Pusten får plass, og vi får hvile inn i en dyp grunntone av ro og kobling.

Jeg har fått en påminnelse om hvor viktig retreatene er i mitt liv. Både de som tar meg ytterst ut til havgapet, og de som finner sted hjemme på stuegulvet. Jeg tar fatt – igjen. Og igjen.

Kom bort fra larmen,

kom til de rolige markene

der de store skyene beveger seg,

og der,

mellom oss og stjernene,

er det bare stillhet:

og der i stillheten,

la oss lytte

til stemmen som taler

inne i oss

Jerome K. Jerome

Denne uka havnet jeg i en interessant dialog med en av yogagruppene mine. Bakgrunnen for samtalen var at jeg i vårsemesteret har begynt å gi en konkret hjemmelekse for hver uke; et eksperiment for å inspirere til mer yoga i hverdagen. En enkel yogaøvelse, en pusteteknikk, eller en kort yogasekvens. Noen har erfart at det er godt og lett å få gjort hjemmeleksa, men mange kjenner at det er mer utfordrende og vanskelig.

Dialogen vår denne mandagskvelden handlet om motstand. For mange av oss vet så uendelig godt hva som er bra for oss, hva som gjør oss glade og balanserte i kroppen, klare og sterke i hodet og varme og rolige i hjertet. Likevel gjør vi det i mange tilfeller ikke. Vi velger det bort – og velger dermed inn noe annet istedet. Noe enklere – noe mer behagelig?

I mitt eget liv møter jeg stadig vekk på mister Motstand – og som alt annet som dukker opp på dørstokken min forsker jeg på hvordan jeg kan ønske han best mulig velkommen. En av mine kloke yogamentorers viktigste læresetninger er: “the problem is never the problem”. Så: motstand dukker opp, snikende inn fra blindsida eller mer rett i fleisen. Istedetfor å trekke meg, rømme, eller plutselig komme på at “jo jeg skulle jo ha vasket badet, og ihvertfall må jeg få ryddet i roteskuffa i skrivebordet”, prøver jeg denne 3-trinnsteknikken:

1. Ta 1 skritt tilbake

2. Gi meg selv 1 langt innpust, og 1 langt utpust

3. Spørre meg selv : “hva skjer inni meg akkurat nå?”

“The problem is never the problem” – motstand er bare toppen av isfjellet. Hva ligger under overflaten? Det er her det virkelige forskningsprosjektet begynner. Svaret er ikke på forhånd gitt. Viktige stikkord for meg har vært flukt og distraksjon. Motstanden dukker ofte opp fordi det er noe jeg vegrer meg for å se, kjenne på, gå inn i. Hva dette noe er kan være mange ting; oppgaver på to-do-lista som jeg gruer meg til, relasjoner til mennesker som er utfordrende akkurat nå, fysiske vondter eller slitenhet. Skreller jeg av enda et lag finner jeg følelsen i bunn: smerte, sinne, sorg, ensomhet, uro.

Jeg tar enda et skritt tilbake, gir meg selv nok et langt innpust, og utpust – og spør meg selv, igjen: “Hva skjer inni meg akkurat nå?“

Fluktmulighetene er endeløse, distraksjonene fins overalt. Dette er en av de største kollektive utfordringene av vår tidsalder. Men istedetfor å plukke opp telefonen, åpne macen eller begynne støvtørkingsprosjektet i bokhylla, ER jeg. Lyttende. Holder hjertet mitt ømt og varsomt i hendene mine. Alle på telefonlista mi lever fortsatt sine liv i den andre enden, cyberverden går sin gang inni macen min og støvet blir enda en millimeter tykkere over bøkene mine. Men jeg har stoppet tida, og satt verden utafor på vent.

Yoga handler om verden på innsida. Om å møte oss selv – med motstanden, dersom den er på besøk i dag. Allikevel velge å sette oss ned, i vårt eget selskap. Stole på at for hver gang vi velger Møtet – istedefor flukten, distraksjonen – så bygger vi styrke og tillit til oss selv, til vår handlekraft – og til livet. Og den virkelig gode nyheten er at veien hjem til oss selv blir kortere, for hver gang vi går opp stien.

Utforsk 3-trinnsteknikken neste gang mr.Motstand banker på. Og en annen stilig ting å forsøke er å rulle ut yogamatta, og gjøre noen yogaøvelser der du bevisst arbeider med å holde stillingene lenge. Gi TID for at du kan kjenne det umiddelbare møtet med motstanden – så utforske om du kan bevege deg gjennom den, og deretter begynne å leke med om den kan transformeres. Alt innenfor den samme yogaøvelsen. Hva (og hvem?) som kommer ut på den andre sida er et åpent spørsmål. Og svaret er kanskje ikke heller nødvendigvis poenget – eller målet.

Enough.

These few words are enough.

If not these words, this breath.

If not this breath, this sitting here.

This opening to life

we have refused

again and again

until now.

Until now.

David Whyte

Inspirert og takknemlig etter nok en fantastisk retreat i Nyksund!

Når jeg inviterer til ei hel helg med yoga her ute ved “verdens ende” er det alltid like spennende å se hvem som dukker opp – hvem finner veien helt ut til havgapet denne gangen? Ingen helg blir lik, for rommet skapes og farges av hver enkelt som har tatt Valget om å delta.

Jeg sitter alltid igjen med en følelse av å være uendelig priveligert som får lov til å invitere mennesker ut til Nyksund, inn i yogarommet. Å gjøre rommet klart og legge ut mattene fredag kveld er som å dekke til fest!

En av overskriftene for denne helgen ble hvordan vi kan skape rom og plass i kroppen, og slik sett favne inn hele oss. Alle sidene, hele spekteret. Yogaøvelsene tøyer og strekker oss, utvider spillerommet slik at det blir luft og plass til de ulike valørene – de sterke stemmene (eller musklene?), og de mer hviskende (“du er nå kommet til en muskel som ikke er i bruk?”). Plass og rom til hele kroppen; alt det vi er fornøyd med, som kjennes sterkt og fundamentert – og alt som vi helst skulle forandret, tatt bort, byttet ut.

Evner vi å ønske velkommen hele kroppen, akkurat slik den er idag? Hele oss, akkurat slik vi er i dag? Mennskene har strevd med denne utfordringen til alle tider. Rumis dikt fra 1200-tallet gir like stor gjenklang for oss som lever i det 21.århundre.

Gjestehuset

Å være menneske er å være et gjestehus
Hver morgen en ny ankomst

En glede, en tristhet, en smålighet
en brå bevissthet kommer
som en uventet gjest

Ønsk dem velkommen og ta i mot dem alle!
Selv om de er en flokk av sorger
som kraftfullt feier huset ditt tomt
for møbler,

likevel, behandle hver gjest med respekt
det kan være at han rydder plass i deg
for en ny glede

Den mørke tanken, skammen, ondskapen
møt dem leende i døren
og inviter dem inn

Vær takknemlig for hvem som enn kommer
for hver og en av dem har blitt sendt
som en veiviser fra det fjerne

– Rumi (persisk dikter, 1207 – 1273)

Jorda rører på seg – igjen. Bølgene som slår inn over Japan har vært en inspirasjon for denne ukas yogaklasser. En påminnelse om vår sårbarhet, og vår menneskelighet. I yogarommet er ditt utpust sidemannens neste innpust. Det foregår en konstant utveksling av energi mellom oss. Helt fysisk, og på alle andre plan. Og enten vi liker tanken eller ikke; mellom oss er det en usynlig forbindelse, vi er uløselig knyttet sammen, i kraft av vår menneskelighet. I yogarommet, i livet utafor yogarommet. På et litt større plan er vårt utpust Japans neste innpust.

Å velge perspektiv er en viktig og nyttig egenskap. Vi er alltid oss selv nærmest. I yogarommet oppfordrer jeg ofte til å gå inn i opplevelsen av deg selv, bebo deg selv fra innsiden. Dette perspektivet er nødvendig – til sin tid. Men å være menneske handler også om forbindelsene rundt oss; til menneskene, naturen, jorda. Se oss selv som del av den helheten som omgir oss. Beholde følelsen av å være bebodd på innsida, men samtidig kjenne koblingen til verden rundt oss.

Albert Einstein tenkte store tanker og etterlot seg mer enn relativitetsteorien. I et brev til en fortvilt far som sørger over tapet av datteren sin, skriver han:

“A human being is a part of the whole, called by us “Universe”, a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as something separated from the rest — a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty. Nobody is able to achieve this completely, but the striving for such achievement is in itself a part of the liberation and a foundation for inner security.”

I dag kjenner jeg en ydmykhet for å igjen våkne opp til en ny dag, på en fredelig flekk av jorda. Takknemlighet for å få lov til å gå mine skritt over denne uendelige vakre, blå planeten. Akkurat her, akkurat nå. Sammen med alle de andre menneskene som går sine skritt over jorda.

Hvor mange ganger har vi tenkt at nå – NÅ! – skjønner jeg, vet jeg, har jeg oversikt og kontroll på Livet mitt? For så å oppleve at alt vi trodde vi visste, skjønte, følte – faller fra hverandre.

De første ukene av det nye året har inneholdt hele spekteret for meg. Det er morsomt med ord. Noen ganger flyter de forbi oss, rører ved overflaten, men stikker ikke dypt nok til at vi føler oss beveget av dem – dyttet eller flyttet på. Andre ganger kan de samme ordene skape en stor resonnans, en saftig og øredøvende gjenklang i oss — vi føler oss sett, møtt, tilkoblet.

Pema Chödröns lille bok har vært med meg de siste ukene, og disse ordene klinger for meg i dag, skjørt og sant:

WHEN THINGS FALL APART

Things falling apart is a kind of testing and also a kind of healing. We think that the point is to pass the test or to overcome the problem, but the truth is that things don´t really get solved. They come together and they fall apart. Then they come together again and fall apart again. It´s just like that. The healing comes from letting there be room for all of this to happen: room for grief, for relief, for misery, for joy.

Vi ruller ut yogamatta, for igjen å la ting falle fra hverandre, strekke oss mot nye høyder, ydmykt plukke vekk alt vi trodde vi visste: om oss selv, om verden rundt oss – og om styrken i den innerste, tverrgående magemuskelen.. (det viser seg av en eller annen merkelig grunn at den ofte er MYE sterkere enn vi tror..!)

Så avslutter vi igjen økta med å legge oss ned i avspenning; spenne av inn i hele det spekteret som er oss: alt det som vet, er stødig og solid – og alt det som vakler, mister fotfestet, ikke vet. Og vi forsegler oss selv akkurat slik vi er, der og da. Med eller uten 2 streker under svaret.

Å være en myk trafikant gjennom livet er og blir en forunderlig ferd. Måtte det aldri bli så stødig og sikkert i oss at vi ikke gir rom for å vakle, snuble og til og med falle fra hverandre. Og slik finne veien hjem til oss selv – igjen og igjen.

God Søndag!

Stormen slo inn over kysten sist mandag – hustak og fotballmål føyk, folk satt værfast på gal side av brua. På den lokale nettavisen opplyste de om at alle måtte “huske å bardunere fast løse gjenstander på eiendommen”.
Jeg tenker at vi av og til glemmer at vi selv er slike “løse gjenstander”, og trenger å bardunere oss fast når hverdagsstormene kommer.

Det har skjedd mye med språket vårt de siste årene, ord som før var diffuse og forbehold spesielt innvidde er nå blitt del av dagligtalen Ett eksempel er jording.

Og jording er nøkkelen til suksess – både på matta og i livet. Det er som å plugge inn stikkontakten og la kroppen lades. Alt fungerer mye bedre med kontakten plugget inn! (..Kanskje har du erfart dette med elektriske apparater også..?).

Vi tilbringer mye av livet vårt i hodene våre. Jording handler om å flytte oppmerksomheten ned i kroppen, kjenne på hvordan det er å leve livet derfra. Yoga er en fin måte å øve opp bedre bakkekontakt.

Utforsk jordinga di på en enkel måte:

– Stå med parallelle føtter, hoftebreddes avstand.
– Bøy litt i knærne, og kjenn 3 punkter under fotsålene dine: senter av hælen, stortåballen og lilletåballen (ikke putene under selve tærne).
– Løft tærne dine!
– Trykk ned gjennom de 3 punktene, fremdeles med bøyde knær. Kjenn om du kan ha “lik ladning” under begge fotsålene. Skyv fra, og langsomt rett ut knærne.
– Sett tærne ned.
– Pust inn, kjenn på bakkekontakten.

GJenta gjerne flere ganger, og bruk teknikken når du kjenner at hodet “går avgårde med deg”. Jording skaper ro – og gjenoppretter summetone ned i kroppen.

God utforskning! 🙂