Det nye året er igang. Dersom jeg tenker tilbake til årets start sist januar, er hverdagen ganske forandret.

Da bestod den ukentlige kabalen av mye egentid, passe dose jobb og forpliktelser, stor grad av frihet i de daglige rutinene. Alt rammet inn av utsikten til storhavet fra stuevinduet. Nå er dagene fylt av tett oppfølging av et nytt, lite familiemedlem, altoppslukende hverdagsrutiner og en dramatisk innskrenkelse av egentiden. Fortsatt har vi nydelig havutsikt fra stuevinduet, men storhavet er byttet ut med roligere farvann innaskjærs.

Sett utenfra lever jeg et mer tilsynelatende ordinært liv nå enn for et år siden. Forandringene i løpet av det året som har gått har vært en interessant reise, og jeg har samtidig fått testet om en av mine skråsikre sannheter holder vann. På mine yogakurs har jeg nemlig til stadighet messet om at det er mulig å leve et tilsynelatende ordinært liv, men med et ekstraordinært nærvær. Jeg har snakket om at denne måten å leve på ikke handler om de ytre forutsetningene og omstendighetene, men den indre oppmerksomheten – og valgene vi gjør derfra.

Er det virkelig slik? Kanskje har noen av mine lyttende kursdeltagere tenkt sitt. At dette ekstraordinære nærværet nok finnes lett tilgjengelig for den som har et hav av egentid, stor grad av frihet – og som lever sitt liv på en utpost utafor allfarvei, skjermet fra utenomverdenes kjas og mas. Men er dette ekstraordinære nærværet virkelig innen rekkevidde for den som lever et hektisk familieliv og prøver å få hverdagen til å gå opp ved å sjonglere familie, jobb, fridtidsaktiviteter og sårt tiltrengt egentid?

Jeg tør påstå – med større sikkerhet enn noen gang – at svaret er Ja. Er det én ting dette året har minnet meg om, så er det at ekstraordinære fins overalt – og i alt. Skatter ligger skjult i de mest ordinære, hverdagslige situasjoner. Det handler om øyet som ser, øret som lytter, hjertet som kjenner. Og det handler om vår villighet til å leve livet vårt med oppmerksomheten skjerpet, i tilkobling til det øyeblikket vi faktisk står i sentrum av akkurat nå.

Det handler om intensjon, disiplin – og om valg.

Valget om å være tilstede der du er – med din udelte oppmerksomhet. Velge på nytt, hver eneste dag. La det dype nærværet i deg danne grunntonen du agerer ut fra – på dine hverdagsarenaer, med dine hverdagsmennesker, i ditt hverdagsliv.

I distraksjonenes og informasjonsstrømmens tid kreves det displin for ikke å miste fokus og gå seg bort i detaljer. Stadig huske på hvorfor vi velger slik vi gjør. Her kommer praksisen inn, og den kommer vi fortsatt ikke utenom.

Med flere krav og forpliktelser i mitt eget liv har jeg erfart at tida på meditasjonsputa eller yogamatta er mer nødvendig enn noen gang. Jeg innrømmer ærlig at jeg ikke får – eller evner å lage meg – tilgang på disse rommene like ofte som før. Det er dermed blitt enda tydeligere for meg at disse møtene med meg selv er livsviktige mellomrom; i stillheten, i pusten, i yogabevegelsene ligger det alltid utømmelige energireservoar og potensialer for ny klarhet og oversikt. Og jeg får trent “oppmerksomhetsmuskelen” min, som i likhet med hvilken som helst annen muskel må den trenes for å holde seg spenstig og sterk. Disiplinen til å trene gjør at valget om å være tilstede er lettere tilgjengelig der jeg tilbringer mesteparten av livet mitt; av matta, i hverdagslivets aktiviteter.

Når det gjelder intensjonen, ligger det ved årets start en gyllen anledning til å sette noen nye overskrifter for hva som egentlig betyr noe for oss. Tørre å ta de store ordene i bruk; hva vil jeg med mitt liv? I hverdagen kan vi sette oss daglige overskrifter; hva vil jeg med denne dagen? Hva – og hvem – er viktigst for meg, akkurat i dag? Displinen og valgene gir gjennomføringskraft til den overordnede intensjonen, og gjør at de store ordene kan bli til konkrete hverdagshandlinger.

Et lite tilbakeblikk helt til slutt: For oss her nord sto ekstraordinære øyeblikk i kø i dagene rundt fjorårets vintersolverv. Årets korteste dager gav oss gnistrende, nærmest insisterende lys – umulig å forholde seg likegyldig til. Nå er det nye året her, og allerede merker jeg værets skiftninger, både i meg selv – og over horisonten der ute. Men jeg vil prøve å huske og holde fast ved dette gnistrende, insisterende desemberlyset. Holde kontakten med min intensjon om å fortsette å bevege meg gjennom dagliglivet med udelt oppmerksomhet; lytte, kjenne og se etter det ekstraordinære i det ordinære.



This is the true joy in life, the being used for a

purpose recognized by yourself as a mighty one;

the being a force of nature instead of a feverish little

clod of ailments and grievances complaining that the

world will not devote itself to making you happy.


I am of the opinion that my life belongs to the

community and as long as I live, it is my privilege to

do for it whatever I can.


I want to be thoroughly used up when I die, for the

harder I work the more I live. I rejoice in life for

its own sake. Life is no brief candle to me. It is a

sort of splendid torch which I have got hold of for

the moment, and I want to make it burn as brightly as

possible before handing it on to future generations.


George Bernard Shaw