Etter noen helt fantastiske måneder i babybobla titter jeg igjen hodet ut i verden. Det våres, tulipanløkene er på full fart opp langs solveggen i hagen vår- og jeg kjenner igjen stor lyst og inspirasjon på å vende blikket utover; ta del igjen!

Etter å ha undervist yoga i snart et tiår (jubileum sommeren 2017!) har det også slått meg hvor viktig det er med disse lengre pausene fra undervisningen. I mellomrommene skjer det mye viktig arbeid; ny forståelse, nye erkjennelser og nye dybder i egenpraksisen. Fordypelsen innover er helt nødvendig for det vi kan gi og skape utover – det er i rytmen mellom innpust og utpust at utvikling og vekst får de beste forutsetningene!

Da jeg ble mamma for 2.gang i fjor høst sendte en yogaelev meg denne vakre hilsenen: Nyt denne magiske tiden når verden for en stund står stille.

TID er jo et skikkelig pussig konsept. Og det er sant; verden står for noen øyeblikk stille i møte med «svingdøra» inn og ut av livet; i nærkontakt med fødsel og død. Det som rammer inn våre korte liv, som gir dybde og klangbunn til alle hverdagene mellom disse stasjonene.

Denne gangen har jeg igjen kjent hvilken stor gave det er å få lov til å hoppe av den lineære tida for en stund. Gå inn i spedbarnets Væren, som jo på ett vis er tidløs. For yogalæreren som hver uke snakker om tilstedeværelse fins det knapt noen bedre læremester.

Lyrikeren Pablo Neruda sier også noe om å stoppe den lineære tiden – og hva som kan skje når vi «ikke er så opptatt av alltid å gå fremover». Stillhet og retrett fra utenomverdenen er ikke nødvendigvis synonymt med stillstand og stagnasjon. Det gjelder å finne den gode rytmen i vekselspillet mellom innpust og utpust, bevegelse og hvile, dvale og ny blomstring.

NÅ TELLER VI TIL TOLV

Nå teller vi til tolv

og alle er stille

for en gangs skyld på jorden,

la oss ikke snakke et språk;

la oss stoppe opp litt,

og ikke bevege oss så mye.


Det vil være et sjeldent øyeblikk

uten mas, uten motorer;

vi vil alle være sammen

i en plutselig underlighet.


Fiskerne i det kalde havet

vil ikke skade hvaler

og mannen som samler salt

vil ikke se på sine såre hender.


De som planlegger grønne kriger,

kriger med gass, kriger med ild,

seiere uten overlevende,

vil kle seg i rene klær

og gå med sine brødre

i skyggen, uten å gjøre noe.


Hva jeg ønsker må ikke forveksles

med fullstendig uvirksomhet.

Det handler om livet…


Hvis vi ikke var så opptatt

av alltid å gå framover,

og for en gangs skyld gjør ingenting,

kanskje en enorm stillhet

vil avbryte tristheten

over aldri å forstå oss selv

og over å true oss selv med døden.


Kanskje jorden kan lære oss,

som når alt virker dødt

og senere viser seg å leve.


Nå teller jeg til tolv

og du er stille mens jeg går.


Pablo Neruda