nyhetsbrev

“Tell me, what is it you plan to do with your one wild and precious life?”
– Mary Oliver
 

Sist mandag mens jeg vandret på stien min, den dagen høsten ble til vinter, kjente jeg med ett impulsen til å legge meg ned blant de siste gule bladene. Jeg hadde fulgt med på disse bladene de siste ukene, sett hvordan de hadde sluppet taket og landet på jorda, ett for ett. Sett hvordan de hadde funnet sin nye plass i den store Helheten, nå som del av et fargerikt teppe som bredte seg ut over jorda – for en kort stund. 

Så lå jeg plutselig der, rett ut på rygg, midt mellom alle bladene. Jeg kjente på en barnlig glede – er dette lov, som voksent, godt opplært menneske, å gå av stien, legge seg rett ned på bakken en helt vanlig mandags formiddag? Så fikk jeg lyst til å fange Øyeblikket, forevige denne uventede gleden. Tok frem telefonen fra lomma, stilte inn kamera. Blikket rettet fremover, sjekket at jeg var på plass i den lille rammen. Så husket jeg med ett hvordan vi i yogarommet den siste uka har utforsket blikket – fra å fokusere rett fremfor oss, med hendene ved siden av øynene som skylapper som stenger for sidesynet, til å åpne hendene gradvis, slippe blikket utover, åpne for at vidsynet kan ta inn rommet rundt oss på en helt annen måte. 

Jeg pustet ut. Løftet blikket, utvidet synsfeltet forbi den lille rammen inni telefonen – tok inn himmelen over meg, landskapet rundt meg, de nakne grenene, en fugl som fløy forbi. Den første snøen som stille dalte ned mot meg, fant veien ned på kinnene mine, i håret mitt. 

Jeg kjente kroppen mot jorda. Kjente hvordan vidsynet hjalp meg med pusten min – med ett tok jeg inn så mye mer luft. Kunne romme mer av livet, og samtidig kjenne at det store rommet rundt meg rommet meg på en annen måte enn bare for et øyeblikk siden. 

Snøen smeltet på kinnet mitt. Jeg kjente plutselig at jeg lå der og smilte. 

Å få være til, for en liten stund, som pust og kropp mot jorda, med blikket åpent, uten retning og agenda. Gjeninnstallert og gjenfunnet, som del av den store helheten. Å få ta imot både snøflakene og livet ellers som det kommer til meg, i sin egen tid. 

Jeg lukket øynene og kjente at jeg pustet helt ut. Ble liggende enda en stund. Og så reiste jeg meg, plukket ut løvet fra håret mitt, fant stien igjen, fortsatte videre på min vei. Inn i resten av dagen, inn i det som lå foran meg av oppgaver og krav. Med en gjenfunnet mykhet i blikket, påminnet om at jeg når som helst og hvor som helst kan åpne opp for pust og rom og litt mer av det som er bare her, bare nå. 

Vi er human beings, og også human doings. Laget for målrettethet og fremdrift, og også for vidsyn og retningsløshet. Begge deler trengs og har sin plass. Jeg kan stille inn blikket, fokusere på den eller det som er rett foran meg, følge tidslinja og se til at oppgaven beveger seg i rett retning, til rett tid. Og så både kan og må jeg tidvis gi slipp på mitt fokus og min fremdrift; åpne blikket, ta inn hele omfanget av omgivelsene mine, hvile inn i bare Her, bare Nå. Falle tilbake i mottakermodus; La livet komme til meg.

Min erfaring både fra eget liv og fra undervisningsrommet forteller meg at en av de essensielle nøklene til den evinnelige balansen ligger her, i vekselvirkningen mellom retning og retningsløshet, fremdrift og hvile, innpust og utpust. Balansen er individuell og dynamisk – hver dag er en ny utforskning. 

Hva trengs i ditt liv, akkurat her og nå? Hvordan er rytmen i din vekselvirkning, akkurat i dette øyeblikket? 

——————————————————————–

Bli med inn i utforskningen av skylappene nå om du vil, akkurat der du sitter, enten ved å følge instruksjonen under eller følge min guiding i denne 5 minutter lange videoen her: 

– Ta hendene opp og hold dem som skylapper pekende rett forover, ved siden av øynene dine. Se forover, inn i det feltet som hendene dine har valgt ut.
Merk pusten, kjenn fokuset.
– Hvis du vil kan du nå dreie hodet til venstre og høyre, og merke hvordan skylappene hjelper deg å velge ut en ny bit av omgivelsene du kan fokusere på. 
– Fra hodet i midtstilling åpner du nå gradvis skylappene, og lar øynene dine ta inn mer og mer av det feltet som nå åpner seg. Se om du kan la blikket breie seg utover til å se helt ut i periferien til hver side. 
– Merk pusten, mykne blikket, la øynene ta imot synsinntrykkene og tenk at omgivelsene kommer til deg, mer enn at du trenger å gå ut å jage dem. 
– Lek noen ganger med å folde inn skylappene, for så å åpne dem. Kjenn på vekselvirkningen mellom fokus og det åpne blikket. Kan du ha med deg pusten din hele veien? 
– Lukk øynene, slipp hendene ned. Hvile øyemusklene, følg utpusten din helt ut av kroppen. Vær her i noen pust, merk setet mot stolen du sitter på, føttene dine på gulvet. 
– Åpne øynene igjen, ta inn rommet rundt deg. Se om du kanskje kan ta med deg en ny mykhet i blikket inn i resten av dagen din. 

————————————————————————

Det du risikerer ved å bli tryggere på å åpne skylappene regelmessig? At den uventede Gleden kan ankomme, ut av ingenting, simpelthen fordi du Er, og livet Er. Du trenger ikke løvbade på en helt vanlig mandag (selv om det kan anbefales..!). Den uventede Gleden er ikke avhengig av tid, sted og ytre rammer, den kan komme til oss simpelthen ved at vi mykner blikket og for en liten stund gir oss hen, fullt og helt, så godt som det går, til dette lille, store utsnittet av tidslinjen som kalles Her. Som setter oss i forbindelse med det store bildet, den store helheten, som kanskje kan åpne for at rommet både i oss og rundt oss kan bli ørlite større, strekkes i kantene, kanskje til og med sprenge de rammene vi trodde var nødvendige, de vi holdt så godt fast i. 

Det du får, over tid? Den gjenfunnede mykheten i blikket gjør at veien til å slippe oss inn i det store vidsynet blir kortere og kortere – helt til vi kanskje ikke lenger trenger å velge, men kan bevege oss langs tidslinja og inn i de oppgaver livet gir oss med større rom, forankring og vidsyn, med stadig mer av hele oss med på turen. Det må være noe av meningen med å være her, i dette ene, utemmede og dyrebare livet som er vårt å leve? 

(Sitatet av Mary Oliver er fra et av hennes mest kjente dikt “The Summer Day”.  Du finner hele diktet her.) 

Det var dag 4 av årets månedslange sommeropphold i Slovakia. De siste 18 årene, med unntak av et par covid-somre, har dette vært en fast del av årsrytmen vår og også en del av «dealen» i det tokulturelle familielivet vårt; høsten, vinteren og våren i nord, sommerferien med base Bratislava. 

Selv om Slovakia gjennom disse årene også er blitt heime for meg, strevde jeg litt med å gå inn for landing denne gangen. Fullstendig klar over, særlig erfart fra et foreldreperpektiv, at friksjon både kan og sannsynligvis må påregnes i de ulike overgangene livet nødvendigvis består av. I forhold til akkurat denne overgangen, fra hverdagen i Harstad til ferielivet i Sentraleuropa, har jeg etterhvert lært meg at vi ikke må legge for mange rigide planer for feriedag 1 og 2, kanskje ikke for dag 3 heller – at kroppene må og skal få lande, i sin tid – reorientere seg og etterhvert finne sin plass i denne nye verdenen av andre lukter, smaker, lyder – en annen luft, et helt annet landskap. For alle livets overganger og skiftninger kan det være til stor hjelp å minne seg selv på at selv om hodet kan ankomme i rekordfart, og ofte til og med ligge mange hakk foran skjema, er den fysiske materien seigere; kroppen og nervesystemet trenger tid. 

Feriedag 4, og vi bestemte oss for en fjeltur til Sitno, den høyeste av toppene som omkranser den gamle gullgruvebyen Banska Stiavnica, midt i hjertet av Slovakia. Jeg kjente tydelig at å gå ville være bra for meg denne dagen – kanskje det kunne hjelpe landingen min? 

Så godt å få vandre blant trærne, som med sine store bladverk ga svalende skygge denne varme julidagen. Trær har de i denne delen av Europa, på en måte vi ikke har i det arktiske nord. Og treet er et tilbakevendende og sentralt bilde i min undervisning – måten det er rotfestet, på den lille flekken på jorda som er dets plass. Fra sine røtter strekker det seg mot himmelen, med en naturlig, iboende integritet i sin oppreisthet. En integritet treet deler med alt annet som lever og puster i naturen, det har sin umistelig og urokkelige plass i den store helheten i kraft av at det simpelthen Er. 
Treet står der, og blir stående. Gjennom sol og regn, gjennom døgnets gang og årstidenes skiftninger. Solid, plantet, og samtidig ikke rigid. Gir etter, lar seg bevege med de omskiftelige luftstrømmene, for så å gjenfinne sin senterakse, igjen og igjen. Helt til det en dag kanskje må gi etter for høststormens brå kast, og veltes overende. Uten protester og innsigelser faller det mot jorda. «Fra jord er du kommet, til jord skal du bli». Utpust og stillstand. Før neste innpust, i sin tid: dersom treet får bli liggende vil det nå gi næring til nye begynnelser, til sopper og en hel verden av mikroorganismer – selve grunnlaget for det som kanskje en dag skal bli et nytt tre: «Fra jorden skal du igjen gjennoppstå». 

Plutselig sto det der foran meg; et stort, ruvende tre – en skikkelig kjempe, sammenlignet med de trærne vi hadde sett så langt den dagen. Jeg stoppet opp, gikk nærmere. Og så helt nært denne rotfestede, levende, solide treskapningen. Lente meg inntil, lot armene forsøke å favne rundt den massive stammen, vel vitende om at det ville være umulig for meg å nå helt rundt.  

Å gi opp min egen oppreisthet, for en liten stund. Å få lene meg mot treets veldige stamme, kjenne dets iboende, naturlige oppreisthet. På en dag der mine egne røtter ikke føltes spesielt solide, var det som om treet ordløst inviterte meg inn i øyeblikket av bare her, bare nå: Lån mine røtter. 

Mens jeg sto der, i samhørigheten med treet, skjønte jeg at jeg igjen ble bedt om å finne frem til et JA til det som faktisk var, her og nå. Et ja til at hodet, kroppen og nervesystemet var litt i limbo – hadde forlatt den kjente verdenen hjemme, og ennå ikke hadde landet helt og fullt i denne andre verdenen.
Between worlds. Kan jeg puste, også her? Kan jeg gi opp forestillingene og ideene og at noe skulle vært annerledes akkurat nå: bedre, mer solid, mer på plass? Kan jeg bytte bort fremtid og fortid mot dette ene øyeblikket, og bare det? Gi slipp på tidslinja slik at jeg kan kjenne at det stedet jeg er på, akkurat her og akkurat nå, kanskje kan være Heime, om så bare for en kort stund? 

Røttene slippes nedover, skuldrene gir etter.
Magen mykner og kjeven løsner.
Utpust. 

Jeg gikk videre, sammen med de andre. Litt mer forankret, med et litt lavere tyngdepunkt. Ryggen ørlite rakere, med en litt annen oppreisthet. Ferierytmen kom sigende i de påfølgende dagene. Jeg kunne kjenne røttene mine, igjen. 

(..et par uker senere i ferien, etter å ha vandret på en anne sti, blant noen andre trær, delte jeg en refleksjon rundt spor, røtter, tilhørighet og den sammenhengen vi står i – fikk du ikke lest den finner du den på fb her og påinstagram her.) 

Nå går jeg inn i en ny undervisningshøst, inn i nye praksisrom. Der vi sammen kan få øve oss på å slippe røttene nedover, senke tyngdepunktet. Som veileder og lærer er en av de viktigste oppgavene min både i møte med enkeltmennesker og grupper å holde rommet. Ja, jeg deler kunnskap og innsikter, inviterer til nye fokus kroppslig og på andre plan, leder vei inn i øvelser og stillhet. Og, underliggende for alt som skjer i undervisningsrommet, ligger den «trådløse overføringen» av min forankring; gjennom årene med praksis har rotsystemet mitt fått vokse seg tykkere og mer solid. Her og Nå er blitt så mye mer heime, som en fysisk, erfart virkelighet; i kroppen, hjertet og nervesystemet. Dersom du kommer inn i sirkelen på en dag der dine røtter ikke kjennes helt solide ligger det derfor alltid en åpen invitasjon: 
Lån mine røtter. 

Jeg inviterer og fasiliterer, og så erfarer jeg så sterkt at det er en vanvittig kraft og synergieffekt i at vi Møtes til praksis, Sammen. Med en delt intensjon om å øve oss på å lande, gi slipp, senke farta, alene og ilag. La røttene våre fylle ut sin plass, vokse seg sterkere og tykkere, slik at vi kan ta denne forankringen med oss ut av praksirommet, inn i livene som leves av matta. Stå stadig stødigere og sterkere i vår egen akse. Og kanskje kunne låne røttene våre til noen av de vi møter på vår vei – når og der det måtte trengs, i det Hans Børli omtaler som “denne vår verden av husville og heimløse”. Som en av mine egne lærere sier: “We´re in this Together:” Det er jammen Sant. Og fint.  

Kan steder forandre oss? Endre vår livsvei, åpne opp nye horisonter og nye Rom, både innover og utover? 

Min erfaring er at slik kan det være. Og Nyksund, det lille, nedlagte fiskeværet på yttersida av Vesterålen, er et slikt sted for meg. I mars 2005 dukket det opp et hus til leie der, helt i enden av grusveien på Nyksundøya. Jeg visste at jeg måtte gripe muligheten. Og det lå også et lite håp her og en slags plan;
To måneder ytterst i havgapet burde være god medisin, og så kunne jeg kanskje bli frisk nok til reise tilbake og fortsette der jeg slapp? 

Kroppen hadde sagt stopp halvannet år før, da jeg en septemberdag i 2003 våknet opp og kjente meg svimmel. Jeg hadde ikke tid til å være syk. Knapt 23 år, i full gang med hovedfagsstudier i klaver på Musikkhøgskolen, på full fart inn i voksenlivet med klar retning og drivkraft – dagene i hovedstaden var krevende, utfordrende og innholdsrike. 

Svimmelheten som ankom den septemberdagen viste seg etterhvert å ha noen følgesvenner; utmattelse, til tider intens uvelhet, tyngde i hodet og kroppen, økt sensitivitet for lys og lyd. Det tok nesten et år før diagnosen ble satt; Kronisk utmattelsessyndrom. Helsevesenet hadde ikke så mange forslag til behandling på den tida. Hvile og aktivitetstilpasning. Tid og ro. Jeg lette andre steder etter noe som kunne få meg på beina igjen, tilbake i marsjfart. Og jeg sørget, over at alt fortsatte uten meg. Jeg lengtet etter å få tilbake mitt gamle liv. Jeg telte dager og uker. Jeg vekslet mellom håp og håpløshet; lyttet etter signaler fra kroppen om bedring og tilfrisking, ble skuffet gang på gang idet de dårlige dagene meldte seg, igjen. Å skulle komme tilbake til et krevende hovedfagsstudium virket mer og mer fjernt.

Hvorfor Nyksund? En septemberdag i 2004, heime på ferie i Vesterålen, fulgte jeg grusveien helt ut til den ytterste yttersida. Til det som skulle bli mitt første ordentlige møte med yoga – med pust og kropp og jord. I løpet av 2 timer på yogamatta opplevde jeg en radikal forandring i kroppen, en tilførsel av energi og kraft som ikke lignet på noe jeg hadde opplevd det siste året, og samtidig en dyp ro, som gjorde meg svært nysgjerrig; Her fins det noe! Her er det noe jeg er nødt til å utforske videre.

Derfor Nyksund. Det var noe med praksisen jeg ble introdusert for, og den sterke tilstedeværelsen til Irene, hun som skulle bli min første yogalærer. Og så var det dette landskapet som rammet inn timene på matta; her var det så stor himmel, her kunne jeg puste. Med bølgene og med den endeløse horisonten. Kontrasten til Oslolivet og den lille hybelen på Majorstua ble så tydelig; Jeg kjente at her kunne jeg få være. Være i storheten i naturen, hvile i en vidstrakthet som ga både plass og rom til alt kunne få være akkurat slik det var; kroppen, livet, min plass, alle åpne spørsmål. Forbi definisjoner, rammer, tidsplaner. Lande inn i det stedet midt mellom håp og håpløshet som alltid venter på oss; Her. 

Det som skulle være et to måneder langt rekonvalesensopphold i Nyksund ble til syv og et halvt år som fastboende. I nyhetsbrevet fra januar skrev jeg: «Det tar akkurat den tida det tar, å kjenne at Her og Nå er blitt Heime». Kanskje er det nettopp omveiene, sidesporene, og de gangene livet tar oss rett ut i grøfta som blir de avgjørende øyeblikkene og periodene for å finne denne veien mer og mer hjem? Kanskje er det når vi blir tvunget til å stoppe og gi slipp på våre planer at helt ny vekst og modning, nedover og innover, faktisk kan skje? At vår iboende mykhet da kan begynne å finne veien gjennom lagene av vilje, bestemthet og kontroll? Da veien fremover mot en karriere som klassisk pianist lukket seg, åpnet det seg et annet Rom. Uten at jeg var klar over det bar jeg nok allerede på lengsel, i dypet av kroppen og sjelen, mot det Helge Torvund i sin monolog «Alvorleg Frisk» spør seg;
 

«Er det slik at det kan koma eit meir levande
og samanhengande liv inn i livet?»
 

Reisen innover og nedover hadde begynt – mot et mer sammenhengende og levende liv. Av og til ser jeg meg tilbake, fra her jeg sitter nå; ser 24-åringen som går sine langsomme skritt de få høydemetene fra huset ytterst ute på berget, opp på den lille haugen der horisonten åpner seg. Det lille mennesket i det store bildet; med jorda under føttene, med himmelen over seg, med bølgene brusende rundt og lyngen myk, med åpen horisont foran seg. I retrospekt er det lett å se at det var akkurat her jeg for alvor fikk ta fatt på det som har vært min så mye av min livsvei de siste 20 årene; å lære meg å hvile inn i bare Her, bare Nå, med mer og mer av hele min kroppslige tilstedeværelse. 

Livet jeg holdt fast i, langtidsplanen om å komme tilbake, få fortsette der jeg slapp, måtte gradvis gis slipp på. Ikke uten motstand, og ikke uten tårer. Ikke uten bølger av stor sorg og fortvilelse. I sitt dikt «Godhet» sier poeten Naomi Shihab Nye det slik; 
 

«Før du vet hva godhet virkelig er, må du miste noe,
føle fremtiden oppløses i et øyeblikk som salt oppløses i en suppe.
Det du holdt i din hånd,
det du regnet med og omhyggelig tok vare på,
alt det må du miste (…)». 


Jeg mistet mitt gamle liv. Jeg fikk en uendelig stor gave, og ble også bedt om å ta fatt på en stor oppgave; å finne en villighet til å si Ja, hver eneste dag, etter beste evne, til en skolering i hvordan først og fremst å være, fremfor å gjøre. Praksisen jeg ble introdusert for den septemberdagen i Nyksund for 20 år siden skulle vise seg å bli både livreddende og livsviktig. Yogamatta ble både et fristed og et tilfluktsted; ved å velge å være med kroppen og i pusten kunne jeg kjenne både kraft og ro, også på dager der utmattelsen og de andre følgesvennene var på besøk. Jeg begynte å erfare paradokset av å være alvorlig syk samtidig som jeg kunne kjenne meg alvorlig frisk. 

Gaven jeg fikk? Det har tatt tid å ta imot den, til fulle, Men nå føler jeg at jeg for alvor får smake på den; Å få være Her, med hele min kroppslige tilstedeværelse, i en sanselig opplevelse av livet i sitt full spekter. Med en tillit og ro som en dyp grunntone for alt som skjer – for alt det livet kommer med som er til meg, fra øyeblikk til øyeblikk. 

Så livsviktig det var å få komme til Nyksund. Et fristed og tilfulktssted, på samme måtte som yogamatta var det. Kreftene kom tilbake, sakte men sikkert. I 2012 var tida kommet for å forsegle kapittelet som fastboende, i stor takknemlighet og ydmykhet. Jeg tok fatt på det eksotiske rekkehuslivet i Harstad, sammen med mannen jeg hadde møtt 6 år tidligere og vår nyfødte datter. Jeg trodde jeg var utlært, ferdig med min skolering. Livet hadde andre planer. Et dypdykk inn i Stillheten ventet på meg. Mer om det i et annet nyhetsbrev. 
 

(Foto: Michal på toppen av Nyksundøya – tilbakekomst til den lange, åpne horisonten, mai 2017)

FRUKTBAR STILLE 


Det finst ei stille
som fråværet av bier i januar
Lyden av det 
som ikkje tek plass 
Songen av det 
som aldri vert sagt 
Det finst ein pause
når folk snakkar saman
fem hundre millisekund 
før neste replikk 
Det finst noko uhøyrleg 
som omgir steinane 
ute på det frosne jordet 
og det utstoppa ekornet 
bak glaset i skapet i gangen 
i den store skulebygningen
Det finst ein stad 
der alle desse lydlause stundene
er samla 
til ei øyredøyvande 
fruktbar stille 
som ventar på oss

– Helge Torvund 

Jeg stakk avgårde etter romjulsfrokosten, fra heimhuset og oppover fjellet, tok den ruta kroppen kan utenat – opptråkket i celleminnet gjennom talløse turen i barndomsår, ungdomstid og inn i voksenlivet. Vindstille, grantrær tunge av snø, å få lage min egen løype, landskapet badet i et sinnsykt vakkert fargespill av mørketidslys som skiftet nyanse fra minutt til minutt.

På toppen pustet jeg ut, tok av fellene under skiene, klar til nedkjøring. Sto en stund til. Og enda en stund til. Og kjente at her slutter ordene, men dette vet jeg;
Hjertet Synger i Takknemlighet. Over denne store Stillheten, som åpner seg innover og utover simultant – en øredøvende, fruktbar stillhet, breddfull av pulserende Liv. 

Å få lov til å Være, i Livet, på denne måten – Heime på jorda, Heime i denne stillheten. Hele kroppen, hele hjertet, all min tilstedeværelse og kraft er Her, i dette øyeblikket.

Reisen for å komme hit har vært lang. Det tar akkurat den tida det tar, å kjenne at Her og Nå er blitt Heime. Og det er ingen statisk prosess, vi får smaksprøver, vi får øve oss, miste veien av syne, gjenfinne en ny dedikasjon. Puste gjennom lag av uforløste spenninger, la kroppen gjennomluftes og mykne, gå opp nye nevrologiske spor slik at hver eneste celle etterhvert får invitasjonen;

Velkommen Heim.
Hit til dette som er livet akkurat nå, i akkurat denne kroppen, i akkurat dette hjertet.

Inn i dette nye året kjenner jeg forventning og glede over å få gå inn i nok et kapittel av mitt eget liv – og også nok et kapittel av mitt virke som lærer, veiviser og medvandrer inn i dette landskapet av å få finne veien Heim, mer og mer.
Jeg kjenner resonans i ordene til den irske forfatteren og poeten John O´Donohue;
 “We desperately need to make clearances in our entangled lives to let our souls breathe.”
 Hvor vi finner mellomrommene er mindre viktig – at vi finner dem er livsviktig. Inn i dette nye året vet jeg at jeg vil fortsette å finne dem på meditasjonsputa hver morgen, på matta i fysisk praksis, i skogen og på fjellet til fots og på ski, i øyeblikk i familielivet, i poesi og ved pianoet – i sang og i stillhet. 

Hver eneste undervisingsøkt jeg gir er først og fremst en invitasjon inn i et mellomrom. En liten øy av Nåtid. Vil du møte meg Her, der hvor tida sakker farta? Da er du varmt velkommen inn i de ulike undervisningsrommene mine denne vinteren. 

Til slutt. God vandring inn i et nytt år, inn i livet slik det Er for deg, i hele sitt spekter. Måtte 2024 bli året der vi alle finner mer og mer veien Heim. Godt Nytt År! 

SNØLØKT

Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg
på veiene i mørket. Hjertet mitt
lyser dimt rødt
på innsiden av ribbeina. Jeg er som
ei vandrende snøløkt
med et stearinlys inni.

– Hans Børli

Jeg oppdaget lykta i treet for noen uker siden nå. Der, midt på det som er både min og mange andres daglige tursti hadde noen valgt å henge opp ei lykt som kunne lyse for oss når vi gikk turen vår, på vei inn i stadig mørkere og kortere dager. Et par uker senere, på den andre adventssøndagen, måtte jeg stoppe opp ved lykta; den hadde fått selskap av røde hjerter som nå dekorerte flere av greinene. Jeg tok meg selv i å smile. Sto der, under lyset og hjertene ei lita stund, før jeg fortsatte på min vei. Opp på det første utsiktspunktet, dreide videre inn i skogen for å gå mot neste lille topp – noen meter innpå stien hang det neste hjertet i et tre. Jeg kom til å tenke på disse ordene av Helge Torvund: 

Lyset
du treng
finst

Verden er et underlig sted disse dagene; det mest grufulle og aller mørkeste fins – jeg har grått mange tårer for jorda og menneskene de siste ukene. Og, midt i dette kjenner jeg samtidig dette så sterkt; lyset fins. Godheten fins, og kan finne sine veier og sitt uttrykk på små og store vis, hvert øyeblikk. At noen valgte å gjøre den lille, nydelige gesten av å henge opp en lykt og noen hjerter i et tre for å lyse opp for oss som vandrer på stien forteller meg noe viktig – midt i de aller mørkeste dagene invitere livet oss på ulike vis til å være vandrende snøløkter; Se rundt oss, lytte til hva livet ber oss om – tørre å åpne opp for å Være, i Forbindelse.

Lyset du treng finst – for 20 år siden fant jeg veien til yogamatta, på leting etter rett medisin for en totalt utmattet kropp. Ganske raskt skjønte jeg at jeg måtte finne tilbake til pusten, finne tilbake til jorda, finne tilbake til kroppen slik at jeg kanskje derfra kunne finne en ny vei videre. Veien ble lengre enn jeg hadde trodd. Så mye måtte slippe for at jeg skulle komme helt ned til nullpunktet. Gradvis fant jeg frem til en annen måte å være her på – en ny forankring, et annet tyngdepunkt – mer romfølelse og aksept, større takhøyde. Mer kraft, mer ro – i kontakt med en dyp stillhet – og etterhvert en opplevelse av å få Være, i og med Livet, på en radikalt annerledes måte. Med jorda under meg og røttene plantet i her og nå. Å få stå i en dyp erfaring av at Jeg Er – derfra kunne snøløkta i brystet etterhvert begynne å lyse, sterkt og klart. 

Kan dette være den Medisinen som trengs, i vår tid? For all uro og konflikt, både på mikro- og makroplan? Jeg opplever at fra min egen forankring i Jeg Er, inviterer praksisen oss over tid ut av monologen om meg og mitt, og inn i dialogen og forbindelsen til alt og alle rundt oss; Du Er, Vi Er. Når jeg står i min egen vertikale akse kan jeg orientere meg på en helt annen måte i det relasjonelle feltet. Om dette ikke er hele svaret for at menneskeheten skal finne veien videre, side ved side, tror jeg svært mye ligger her. 

Fins det håp, midt i mørket? Jeg velger å tro det. Jeg fortsetter å gråte når hjertet brister. Jeg fortsetter å sitte i stillhet hver morgen, både for meg selv og for menneskene og jorda. Og så blir jeg så uendelig glad for alle tydelige stemmer som kan holde begge perspektiv, se helheten og lete etter sammenhengen og Forbindelsen; Jeg Er, Du Er, Vi Er. Den amerikansk-palestinske poeten Naomi Shihab Nye er en slik stemme – på en av mørketidsseriens langøkter delte jeg et av hennes dikt. 
Her er min lille førjulsgave; om du kan sette av et 6 minutter langt mellomrom kan du høre meg lese det til deg her. 

Ved vintersolverv og årets lengste natt holder jeg fast i dette; Snøløktene fins, både de noen henger i treet på stien og de vi bærer med oss innabords, lyset vi trenger fins – ikke alt er gått tapt. 

“We have a tendency to think in terms of doing and not in terms of being. We think that when we are not doing anything, we are wasting our time.

But that is not true. Our time is first of all to be.

To be what? To be alive, to be peaceful, to be joyful, to be loving. And that is what the world needs most.”

– Thich Nhat Hahn
 

Sommerens Væretid går over i høstens Gjøretid, idet vi her i huset nå såvidt er igang med den første uken av hverdagslivet; skole, jobb, ettermiddagsaktiviteter, helgeplaner, avtaler, klokkestyrt tid. 

Det er noe med disse overgangene i livet – min erfaring er at de krever litt ekstra tilstedeværelse, og gjerne litt ekstra selvomsorg. Girskiftene er ikke nødvendigvis friksjonsfrie, hverken individuelt eller kollektivt. 

Bildet viser et Øyeblikk av væretid på en av årets aller siste siste feriedager – en lavterskeltur i min barndoms bakgård, sammen med gode venner det var altfor lenge siden vi hadde sett. Vi slo leir ved vannet, de som ville kunne bade før bålet ble tent og fiskekakene og pølsene ble grillet. Alt i sin tid, uten å måtte se på klokka. Først og fremst få Være, sammen, tilbakelent mot solveggen, i samtale og stillhet, i latteren og alvoret. 

Så kom mandagen, med vekkerklokka på 06.45 for hele husholdningen. Fra kjøkkenet hørte jeg ungene synge ilag på badet, kunne merke både letthet og forventning i dem, idet de plutselig var på full fart inn i sine neste kapitler av livet; 3. klasse, 6.klasse. 

Da huset ble stille gikk jeg til meditasjonsputa. I ferieukene har mine daglige morgenmeditasjoner vært mer sporadiske – jeg har heller tatt mellomrom av stillhet på andre tider i døgnet, alt etter familieflyten. Nå var jeg glad for å være tilbake i rytmen av mine arbeidsdager – stillheten kommer først, og legger et slags grunnlag for alt som skal skje videre i dagen min. Og det å stoppe opp, og være villig til å avstå fra alle ytre impulser i 20 minutter gjør at jeg får kikke, lytte og kjenne innover, uten å skulle endre eller forberede. Simpelthen få lov til, etter beste evne, å Være, med det som faktisk Er. 

Denne dagen kunne jeg merke at det lå en tyngde i meg. Jeg har vært her mange ganger før, ved dette veiskillet inn i hverdagen igjen, der ferien skal forsegles og lukkes. Av erfaring vet jeg at det rører på ting, i dypet og mer overfladisk. Nå stoppet jeg opp og pustet. Lenge nok til at tårene fant veien gjennom meg, og jeg kunne merke hva som var hos meg; 

Sorg. Et bittersøtt vemod over at ferien var over, at det lange strekket av væretid sammen med ungene, oss voksne imellom, i de lommene av egentid jeg fikk, var over, for denne gang. Og jeg innså at jeg virkelig hadde elsket, Elsket denne sommerferien. Mange sammenfallende komponenter gjorde at det ble akkurat slik dette året; at ungene er større og mer selvstendige, og at organiseringen og logistikken dermed er mye lettere enn da vi hadde småbarn og skulle ha familieferie. At vi fant en god rytme dette året i forholdet mellom reise og forflytning og hvile- og hjemmedager. At vi har lært noe om å ikke legge for mye innhold og ambisjon inn i hver dag – rom rundt de tingene vi skal gjøre er essensielt. Utpust og innpust i forhold til familietid, tosomhet oss voksne imellom, og alenetid. At været var fantastisk, overalt hvor vi var dette året. At vi er velsignet med så mange fine folk rundt oss, at tid ble gitt til samvær og samtaler. At kroppen min ville, at kreftene var der, stort sett alle dagene.

Så kjente jeg også at underliggende for alt dette er min egen kapasiteten til å Være. Og at evnen til å synke innover og nedover i væren har vokst og modnet i meg, og er nå helt, helt annerledes enn i mitt yngre liv – og til og med ganske annerledes sammenlignet med sommeren i fjor. Jeg er i mye større grad Hjemme, i meg selv og hos meg selv, uansett hvor jeg befinner meg, uansett tid og ytre omstendigheter. Det kjennes som om dette er smaken av Frihet? 

Det tar tid å komme hjem, helt hjem. Kanskje også en dedikasjon, en villighet. Og noen veivisere og medvandrere underveis. Jeg sier ofte at jeg har vært heldig; lite visste jeg, da utmattelsen ble kastet på meg over natta i september for 20 år siden, at det var min nye Læremester som hadde ankommet. Innover og nedover, sa min nye lærer. Bare være, akkurat her. Ingesteder å gå, ingenting å rekke. 

I går morges, etter tårene og stillheten, beveget jeg meg i inn i dagen min. 

Hodet sa; 
Du har en lang to-do-liste, kroppen er klar og kreftene er der – du må ta fatt nå med en gang, og det haster! 

Livet sa; 
Lufta i dag er så myk fra sommerregnet, alt er så stille. Stien din venter på deg, det samme gjør det blikkstille havet. Og kantarellene. 
 

Jeg pustet ut. Og bestemte meg for å gå inn i dagen, med varsomhet og litt ekstra ømhet. Jeg lagde hjemmekontor på gulvet i vinterhagen og åpnet døra på vidt gap slik at jeg fikk puste inn den usannsynlig mettede sensommerlufta. Jeg åpnet macen, svarte på noen eposter, lagde et fb-arrangement, begynte på designet til dette nyhetsbrevet. Avtalte øving med solisten til det bryllupet jeg hadde sagt ja til å spille i kommende helg. 

Etter en god og lang arbeidsøkt, med flere puste- og strekkepauser underveis (gulvsittende kontorarbeid inviterer og insisterer på disse pausene på en helt annen måte en hvis vi sitter på stol, bare prøv selv..!) lukket jeg macen, lot beina finne stien og også få gå av stien, der kantarellene viste seg for meg. Havet ventet på meg, ingen i bukta foruten skarven som satt på pålen sin ute i vannet. Jeg svømte utover, kjente hvor liten jeg er, under den store himmelen og i det store havet – og samtidig hvordan jeg hører til, i dette store bildet. Jeg avsluttet badet med det som har blitt et nytt rituale; jeg tar noen pust før jeg går helt opp på land, setter meg i huksittende slik at bare skuldrene og hodet er over vannet, og med kroppen vendt utover mot havet og fjellene lar jeg håndflatene møtes inn mot hverandre, foran hjertet. Er Her, i et øyeblikk at Takknemlighet. En takknemlighet for alt, slik det har vært, og er. For reisen som har ført meg hele den lange veien hjem. For å få lov til å være i bevegelse og vekst, underveis i dette forunderlige, tidvis fantastiske, tidvis dypt frustrerende menneskelivet. 
 

Her sitter jeg nå, på dag 2 av hjemmekontoret i vinterhagen, med åpen dør ut til hagen også i dag, og undrer meg, både på vegne av meg selv og det store kollektivet; Må det være enten eller, på vei inn i hverdagen – være eller gjøre? Kan det være både og, i en mer sømløs sammenheng? 

Dette er mitt pågående forskningsprosjekt – også inn i høsten som nå ligger foran oss. Dette er også det jeg ønsker og vil dele videre gjennom mine undervisningsrom – både i grupper og 1 til 1; at vi kan bo oss mer og mer inn i kroppen, få oppleve at vi er stadig mer Heime, i oss selv og i det som er livet vårt. Livet i hele sitt spekter; ferie og væretid, hverdag og gjøretid. Sorg, uro og mørke. Lys, letthet og glede. Få være, Her, i og med alt, slik det faktisk Er. 

Nå gleder jeg meg stort til å åpne høstens undervisningsrom, både i form av grupper og med de jeg skal få jobbe med 1 til 1. Være og gjøre, gjøre og være, i en stadig mer uhindret flyt. 

LOST

Stand still. The trees ahead and bushes beside you
are not lost. Wherever you are is called Here,
and you must treat it as a powerful stranger,
must ask permission to know it and be known.
The forest breathes. Listen. It answers,
I have made this place around you.
If you leave it, you may come back again, saying Here.
No two trees are the same to Raven.
No two branches are the same to Wren.
If what a tree or a bush does is lost on you,
You are surely lost. Stand still. The forest knows
Where you are. You must let it find you.

– David Wagoner

Jeg våknet opp til mykt sommerregn i dag, etter dager og netter med sol, sol og mer sol. Sommer på Ordentlig, i nord! At slike dager ikke er noe selvfølge gjør at vi kanskje kan ta imot dem med enda større takknemlighet og årvåkenhet, når de først blir gitt. 

Men i morges, dette myke regnet. Stille og mildt. Som forteller meg at de uteprosjektene jeg hadde planlagt i dag, simpelthen må vente. At den fremdriftsplanen hodet mitt hadde laget seg, må revideres. At ting kommer til å ta litt lengre tid. Og at det kommer til å gå bra, allikevel. Det er som om regnet sier; Pust ut nå. Stå stille. Kjenn på dette mellomrommet av stillstand og hvile. Bare være, for en liten stund. 

Regnet ga seg og stien min tok imot meg, slik den alltid gjør. Jeg kommer som jeg Er, og får vandre inn i det landskapet som alltid bare Er. Som ikke stiller spørsmål, som ikke vurderer, som ikke har noen mening om hvorvidt jeg har prestert nok i dag, som ikke ber meg om å være noe annet enn akkurat den jeg Er, der jeg er, med alt det som rører seg i meg i dag.

I mitt tidligere liv handlet turene i naturen ofte om å nå en bestemt destinasjon, komme seg til toppen. For så å kunne stoppe opp, nyte utsikten, og kanskje ei brødskive. En velfortjent pause, før nedstigningen. Nå beveger jeg meg på en annen måte, både på stien min og i livet mitt. Jeg stopper opp mange ganger, underveis. Ikke nødvendigvis på utsiktspunktene, men som oftest midt mellom trærne, omgitt av skogens katedral. Venter, lytter, ser. Lukker øynene og puster inn. Lukter det som er, akkurat nå. Puster ut. 

Stoppet gjør at jeg merker hvor lett det er å være delvis bortreist, bortkommet, her jeg går på stien. Med hodet fullt av tanker, trouble shooting, fremdriftsplaner for alle livets små og store pågående prosjekt, alle de løse trådene jeg holder i til enhver tid.  

At jeg velger å la bena stoppe opp gir meg muligheten til å bli Gjenfunnet. Føttene kan få gro sine røtter nedover, på den lille flekken av jorda jeg står på akkurat nå. Ikke på vei fra A til B, men simpelthen bare Her. Nå. Som om ingenting kommer senere. 

Regnet hjalp meg i dag, ga meg et nødvendig fartssenking. Og uavhengig av regn eller sol har øvelse over mange år gjort at jeg oftere og oftere velger stoppet. Kjenner at det gir ro, og kraft. Og at stoppet tar med mer og mer av det som er hele mitt menneske inn i det som faktisk er livet mitt, akkurat nå. Som om ingenting kommer senere. 

De neste ukene blir det undervisningspause og ferie. Men på den den andre siden av sommeren kjenner jeg allerede en stor glede over igjen å kunne invitere til nye rom for pust, bevegelse, tilstedeværelse, lading og ladning. 

Men nå ligger sommeren ligger foran oss. Måtte disse dagene og ukene gi mange muligheter til å bli Gjenfunnet. Til å få være, først og fremst. Som om ingenting kommer etterpå. Her, Nå. 

Vintersemesteret er allerede såvidt igang, med oppstart av langøktene i Harstad denne uka. Når vi har pause fra noe – mennesker, aktiviteter, steder – for så å få lov til å komme tilbake, oppdager vi av og til hva dette rommet, dette mennesket, dette stedet, virkelig betyr for oss. Avstanden fraværet har gitt lar oss se og oppdage akkurat denne lille fliken av vår verden på nytt. Etter 4 ukers undervisningspause kjente jeg sist tirsdag på hvor dypt meningsfylt det er for meg å få ta min plass i yogarommet. Denne følelsen av mening og dybde eksisterer ikke bare som en tanke eller en mental erkjennelse, den fins i cellene mine, den gjør hjertet mitt våkent og levende. Slik er yogarommet for meg, også i det nye året, også i det nye tiåret. 

Jeg slutter ikke å forundre meg over den alkemiske prosessen yogapraksisen kan fasilitere; ved å vende oppmerksomheten innover, overgi oss til tyngdekraften, slippe til en mer optimal pust i kroppen, utforske bevegelse og stillstand – slik transformeres vi. 

I året som gikk fikk jeg kjenne på denne transformasjonen, igjen og igjen – både i meg selv, men også i rommet. Og mange av dere som har vært med uttrykker, med eller uten ord, at den alkemiske prosessen også skjer i den enkelte som finner sin plass i yogasirkelen. Og det som gjør meg både glad, ydmyk og takknemlig; mange av dere rapporterer at det ikke bare er blaff som oppstår i praksisen på matta der og da, men at det er en følelse av varige endringer over tid; økt kontakt med underlaget også i hverdagen, lettere å finne senteraksen i køen på Kiwi, pusten har mer plass når det er utfordringer og friksjon i de nære relasjonene. Kan det rett og slett være slik at denne praksisen kan gi mer romfølelse til selve livet – i hele sitt spekter? Jeg erfarer det. 

For mange av oss handler det også om en følelse av å komme hjem. Og uten at vi kanskje visste det: ved å komme hjem blir vi også klar over at vi bar på en hjemlengsel. Som overskrift for fjorårets Mørketidsretreat i Nyksund valgte jeg nettopp «Hjemlengsel og Hjemkomst». I tillegg til å jobbe med optimal pust, nøytral skjelettstabling, fraskyv og kraft ble poesien av Mary Oliver, Rainer Maria Rilke og David Whyte veivisere gjennom landskapet av lengsel og hjemkomst helgen igjennom.  Sistnevnte setter i diktet «House of Belonging» ord på denne lange reisen det er å komme frem til stedet i oss av dyp tilhørighet. 

THE HOUSE OF BELONGING

I awoke
this morning
in the gold light
turning this way
and that

thinking for
a moment
it was one
day
like any other.

But
the veil had gone
from my
darkened heart
and
I thought

it must have been the quiet
candlelight
that filled my room,

it must have been
the first
easy rhythm
with which I breathed
myself to sleep,

it must have been
the prayer I said
speaking to the otherness
of the night.

And
I thought
this is the good day
you could
meet your love,

this is the gray day
someone close
to you could die.

This is the day
you realize
how easily the thread
is broken
between this world
and the next

and I found myself
sitting up
in the quiet pathway
of light,

the tawny
close-grained cedar
burning round
me like fire
and all the angels of this housely
heaven ascending
through the first
roof of light
the sun has made.

This is the bright home
in which I live,
this is where
I ask
my friends
to come,
this is where I want
to love all the things
it has taken me so long
to learn to love.

This is the temple
of my adult aloneness
and I belong
to that aloneness
as I belong to my life.

There is no house
like the house of belonging.

– David Whyte

Hva jeg ønsker for oss alle inn i dette nye året, og tiåret? At vi mer og mer må finne vår plass, lande inn i vår egen akse. Kjenne at vi hører til – i kroppen , i pusten, i oss selv. Med føttene på jorda, med himmelen over oss. Få lande inn i vår plass, i den store sammenhengen vi lever, puster og er til i. Og de dagene denne kontakten føles fjern og uhåndgripelig; være rause med oss selv og med hverandre. Tillate oss å begynne på nytt. Og så, derfra å kanskje ta små steg mot igjen å nærme oss det som er her og nå; pusten, kroppen, jorda, himmelen, oss selv, hverandre.