nyhetsbrev

Etter noen helt fantastiske måneder i babybobla titter jeg igjen hodet ut i verden. Det våres, tulipanløkene er på full fart opp langs solveggen i hagen vår- og jeg kjenner igjen stor lyst og inspirasjon på å vende blikket utover; ta del igjen!

Etter å ha undervist yoga i snart et tiår (jubileum sommeren 2017!) har det også slått meg hvor viktig det er med disse lengre pausene fra undervisningen. I mellomrommene skjer det mye viktig arbeid; ny forståelse, nye erkjennelser og nye dybder i egenpraksisen. Fordypelsen innover er helt nødvendig for det vi kan gi og skape utover – det er i rytmen mellom innpust og utpust at utvikling og vekst får de beste forutsetningene!

Da jeg ble mamma for 2.gang i fjor høst sendte en yogaelev meg denne vakre hilsenen: Nyt denne magiske tiden når verden for en stund står stille.

TID er jo et skikkelig pussig konsept. Og det er sant; verden står for noen øyeblikk stille i møte med «svingdøra» inn og ut av livet; i nærkontakt med fødsel og død. Det som rammer inn våre korte liv, som gir dybde og klangbunn til alle hverdagene mellom disse stasjonene.

Denne gangen har jeg igjen kjent hvilken stor gave det er å få lov til å hoppe av den lineære tida for en stund. Gå inn i spedbarnets Væren, som jo på ett vis er tidløs. For yogalæreren som hver uke snakker om tilstedeværelse fins det knapt noen bedre læremester.

Lyrikeren Pablo Neruda sier også noe om å stoppe den lineære tiden – og hva som kan skje når vi «ikke er så opptatt av alltid å gå fremover». Stillhet og retrett fra utenomverdenen er ikke nødvendigvis synonymt med stillstand og stagnasjon. Det gjelder å finne den gode rytmen i vekselspillet mellom innpust og utpust, bevegelse og hvile, dvale og ny blomstring.

NÅ TELLER VI TIL TOLV

Nå teller vi til tolv

og alle er stille

for en gangs skyld på jorden,

la oss ikke snakke et språk;

la oss stoppe opp litt,

og ikke bevege oss så mye.

Det vil være et sjeldent øyeblikk

uten mas, uten motorer;

vi vil alle være sammen

i en plutselig underlighet.

Fiskerne i det kalde havet

vil ikke skade hvaler

og mannen som samler salt

vil ikke se på sine såre hender.

De som planlegger grønne kriger,

kriger med gass, kriger med ild,

seiere uten overlevende,

vil kle seg i rene klær

og gå med sine brødre

i skyggen, uten å gjøre noe.

Hva jeg ønsker må ikke forveksles

med fullstendig uvirksomhet.

Det handler om livet…

Hvis vi ikke var så opptatt

av alltid å gå framover,

og for en gangs skyld gjør ingenting,

kanskje en enorm stillhet

vil avbryte tristheten

over aldri å forstå oss selv

og over å true oss selv med døden.

Kanskje jorden kan lære oss,

som når alt virker dødt

og senere viser seg å leve.

Nå teller jeg til tolv

og du er stille mens jeg går.

Pablo Neruda

Så kom sensommeren – så fantastisk med disse varme, lange dagene vi har fått i gave. God bensin å ta med seg inn mot høst og mørketid!

Forrige uke kom jeg hjem til den nordnorske sensommeren etter en 7-dagers stille retreat. I år som i fjor fikk jeg ryddet plass i sommerkalenderen til 1 ukes avkobling – og PÅkobling – inn i nærvær, stillhet, natur – og en sjelden anledning til fordypelse av praksisen over flere døgn. Med veksling mellom sittende og gående meditasjon, samt noe yogaprakis ble det ei virkelig nærende, om enn også krevende uke.

Det er forunderlig å kjenne hvordan hjernens konstante søken etter stimuli og ny input fra verdenen på utsida gradvis slipper taket, hvordan jakten på adspredelser sakte men sikkert avtar.

Hvordan nervesystemet får sin etterlengtede, dype hvile.

Hvor usannsynlig spesielt det er å dele tid og rom med mennesker uten å måtte forholde seg direkte til dem gjennom ord og øyekontakt. En helt annen måte å relatere til hverandre enn det hverdagen består av.

Og veldig spesielt i år å ha med en liten copilot inn i Stillheten – både tror og vet at vedkommende må ha hatt en utrolig god uke, med så masse gode vibrasjoner og intensjoner i lufta!

Dette diktet delte en av lærerene underveis i retreatuken, det sier noe om det som trer frem som krystallklare, høyst menneskelige mekanismer i løpet av de første døgnene i stillheten;

ADSPREDELSEN

Hele tiden denne adspredelsen
hele tiden gripe ut etter noe
for å unngå det som er
noe å spise, drikke
en røyk
sjekke mailen
sende en ny?
lese nyheter
Facebook
ringe en venn
være interessert…
være noen
for noen

Bare bli kvitt denne uro
denne tomhet
for all del ikke gå inn i denne uro –

Det finnes ingen vei utenom;
en dag
må du synke ned i tomheten
i uroen, angsten
en dag må du gi opp
slippe taket
gi deg hen…

Et eller annet sted der nede
vet du at du finnes
slik du var

Dypt der nede
fins den røde tråden;
den ble bundet rundt den lille armen din
før du gikk ut
i adspredelsen

Gi slipp –
den fins der
ennå!

Christian Egge

— Så er det godt å være tilbake i hverdagene igjen, de som jo utgjør størstedelen av livet og som er den viktigste arenaen for nærværspraksisen. Og allikevel tydelig merke at dette girskiftet er noe jeg tar med meg videre. Inn i de korte samtalene med de andre foreldrene når vi leverere ungene våre i barnehagen, i et blikk og noen få ord med kassadama på Coop, over gjerdet til de nye naboene som flyttet inn i august. Inn i møtet med kroppen på yogamatta, med tankene og pusten på meditasjonsputa – her hjemme i min egenpraksis.

Jeg faller mer og mer til ro med at det er dette som er praksisen; at vi fortsetter å vandre litt ut i adspredelsen, for så å finne veien hjem igjen, på nytt. Poeten T.S Eliot sier det slik:

“We shall not cease from exploration, and the end of all our exploring will be to arrive where we started and know the place for the first time.”

Januar – igjen! For min del kjenner jeg på: Nye begynnelser, nye innpust – ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt. Og samtidig dette; en dyp takknemlighet for alle de Øyeblikkene som til sammen utgjorde det året som nå er forseglet og avsluttet. Mange av disse er øyeblikk i yogarommet og på yogamatta – tusen takk til alle jeg har fått dele yogatid med i året som gikk!

Mange øyeblikk står ut når en gjør sitt personlige årsoppgjør – og det er mange jeg ved årets slutt har trukket frem igjen til forgrunnen av bevisstheten. Dvelt ved, kanskje smilt ved tanken på – eller kanskje kjent en vemodig klang i brystet ved.

Et av dem er dette; på en liten flekk på jorda, på en fotballbane utafor en stor treningshall, går 230 mennesker sin langsomme gående meditasjon. 10 steg i mikorfart forover, snu langsomt, 10 steg i mikrofart tilbake. Gjenta.

Hvert menneske går i sin egen bane, i sitt eget snegletempo. Jeg er en av dem. Sett utenfra ser vi sikkert ut som halvvåkne zombier. Det er dansk midtsommer, vinden beveger de lange, gulgrønne stråene på enga rett nedenfor, sola står lavt over horisonten, bølgene slår inn over stranda lengst nede i synsfeltet. Den ukelange retreaten er halvveis, og akkurat nå er vi midtveis i 2 døgn i fullstendig stillhet.

I stillheten blir alle de indre stemmene så tydelige – monologen i hodet trer frem i all sin velde, i hele sitt spekter – i alle nyanser mellom herlighet og gru. Disse indre samtalene jeg fører med meg selv, som jeg i en hektisk hverdag vet ER der, og som jeg i min daglige meditasjonsøkt logger inn på og observerer, for en kort stund av døgnet. Nå er det bare dem og meg. Vel, ikke bare. Sola er der, vinden er der, bølgene er der. Og disse 229 andre menneskene som også går sin gående meditasjon, med sine indre monologer. Som også strever, som forsøker, som innimellom lykkes – og som av og til går på trynet.

Retreaten har for meg til nå innheholdt hele tanke- og følelsesregisteret; glede, frustrasjon, takknemlighet, kjedsomhet, dyp ro, lykke, utålmodighet, irritasjon, inspirasjon. Læringen og den dype erfaringen handler om å SE skiftningene, og gi slipp på motstanden mot at alt går over i noe annet – hele tiden. Og samtidig erfare det i meg som SER alt dette, fra øyeblikk til øyeblikk.

Og; i akkurat dette øyeblikket – på fotballbanen – kjenner jeg en dyp tilhørighet. Til livet, til jorda føttene mine varsomt trår på akkurat nå, til solas syklus og pustens rytme – og til menneskene som beveger seg rundt meg. De 229 mer eller mindre fremmede som er i min umiddelbare nærhet, og alle de andre som trår sine steg på jorda – som forsøker, som prøver – som lykkes innimellom, som av og til snubler og faller.

I det daglige livet “ute i felten” er det ikke alltid vi kjenner denne tilhørigheten. Øyeblikket på fotballbanen viser meg så tydelig at den evige, indre monologen ofte består av vurdering og analyse – og at jeg gjennom denne kartleggingen forsøker å plassere meg selv i forhold til menneskene rundt meg; over, under, eller ved siden av. Slik skaper jeg en illusjon av kontroll og oversikt – men også en avstand til livet, til situasjonene som utgjør min hverdag, til menneskene jeg møter. I et øyeblikk SER jeg alt dette, og forsøker å gi rom til alt som foregår. Og ved å gir rom, mykner noe i meg. Og fremfor å være over, under eller ved siden av er jeg plutselig forbundet. Jeg hører til.

Ved årets slutt minner dette Øyeblikket meg på at min dedikasjon også gjelder for det kommende året; jeg ønsker å fortsatt ha en daglig praksis som kan hjelpe meg til å kultivere frem mer og mer av denne følelsen av dyp tilhørighet. Noen ganger er den helt i vannskorpa, andre ganger er den mye vanskeligere å nå. Men den er der, og viktigere; jeg lever med en dyp visshet om at den er innen rekkevidde.

Derfor: nye begynnelser, nye innpust, ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt – også i 2015. Rulle ut yogamatta, ta plassen min på meditasjonsputa. SOM jeg gleder meg til fortsettelsen, til å erfare alle de øyeblikkene som skal utgjøre dette neste kapittelet.

Godt nytt år!

—-utsikt fra fotballbanen på Fuglsøcentret, Mols bjerge

Nå er det ferietid – for de fleste av oss gir det etterlengtet tid for hvile og væren – som igjen kan generere nye innsikter og inspirasjon for en ny høst og vinter.

Selv innleder jeg nå sommeren med 1 ukes retreat, årets store gave til meg selv. TID til å lytte, dykke ned og falle innover. Og disse ordene har jeg med meg inn i denne neste uka:

Watch – Witness – Wonder

I hverdagsmodusen vår handler det ofte om kjapp prosessering av det som skjer rundt oss, og handling utfra hva situasjonen krever av oss. Vi SER omverdenen, og agerer i den.

Når vi lager oss mellomrom – på yogamatta, eller i andre former – kan vi flytte oppmerksomheten bakover i bevisstheten. Vi begynner å obeservere, oss selv og verden rundt oss – være VITNE til det som ER, akkurat nå. Pusten senkes, sansene åpnes.

Utfra stedet av selvobservasjon gis det så rom for UNDRINGEN; den vakre, og av og til vanskelige verdenen vi er i og hører til i, oss selv, pusten, kroppen. Spørsmål som ikke nødvendigvis får noe definert svar. Men følelsen av å kanskje noen ganger være i forbindelse – med alt det vi forstår, og alt det vi ikke helt kan gripe med vår bevissthet.

Vi trenger ikke nødvendigvis å reise på 1 ukes retreat for å komme ned i wonder-modus. Vi kan sjekke inn med oss selv kontinuerlig, gjennom vår hverdag og gjennom det som nå fremover er våre feriedager. Lage oss noen små hverdagsretreater. Sette deg i hagen din noen få minutter daglig – uten annen agenda enn denne:

Watch – Witness – Wonder

Observere ungene dine. Eller foreldrene dine. Eller de andre menneskene som er rundt deg, akkurat nå. Se gresset gro, kjenne sola i ansiktet, snuse inn valmuene. Puste, være.

Noen ganger trenger vi å SE. Andre ganger trenger vi å observere, være vitne til. Og innimellom trenger vi undringen. Det å kunne bevege seg sømløst mellom disse lagene av bevissthet, gir en opplevelse av bevegelsefrihet i livet. Og et tyngdepunkt som alltid er tilgjengelig. Selv i vår hverdagsmodus med kjappe avgjørelser og tidvis hektisk agenda fins det alltid et backdrop; ned i undringen, forbindelsen og den dype koblingen.

Med ønske om gode hverdager og feriedager denne sommeren – gjennom både det du ser, er vitne til og undrer deg over. God tur!

FRYD og glede over sola og snøen disse dagene her i nord! Jeg kjenner en jubel langt inni cellene over at vi nå – igjen – går mot lysere tider.

Iallefall kjennes det slik i dag. Så vet jeg samtidig at det fins dager med strålende sol fra skyfri himmel der det kjennes langt mindre gnistrende å være meg. Og, som alle som bor nord for polarsirkelen vet; været kan skifte på et øyeblikk. Det gjelder de indre værskiftningene, vel så mye som de ytre.

På yogamatta øver vi oss på å akseptere og omfavne det som er, her og nå – uansett hva det er. Vi forsøker å ikke ta stilling, øver oss på å avstå fra vurderingen, analysen, problematiseringen.

Jeg tenker at dette arbeidet dypest sett handler om et ønske om å være i fred med oss selv – og med verden rundt oss. Og at den tida vi investerer med disse intensjonene som overskrift vil påvirke de vi forholder oss og står i forbindelse til, nært og fjernt.

Dette sa teologiprofessor Jakob Jervell noe om i et av de siste intervjuene han gjorde før han nylig døde, 88 år gammel. Han fikk spørsmål om hva han nå visste som han gjerne skulle visst da han var ung. Og svarte følgende:

“At vi alle er en del av hverandres liv. Det er et slags forhold mellom mennesker som vi aldri tenker på. Vi reflekterer veldig lite over forskjellen mellom individ og person. Et individ er lukket. Det er seg selv nok. En person betyr “den som noe klinger gjennom”. (…) Vi er avhengige av hverandre. Det er noe av det vesentligste jeg har lært, og det vanskeligste.”

Så er spørsmålet, i dag: hva klinger gjennom meg? Tilfører jeg mer aggresjon, friksjon og disharmoni til omverdenen, eller skaper jeg mer ro, harmoni og forbindelse i meg selv – og i verden?

Jeg tenker at vi – og verden – sårt trenger mer av det siste. Og at dette starter på mikroplanet. Gjennom alle de hverdagene som utgjør et liv. Gjennom alle de relasjonene, tette og mer distansert, som utgjør den sammenhengen vi er og beveger oss i.

Jeg utfordrer meg selv og oss alle til å fortsette å sjekke inn, lage oss landingsplasser i vår hverdag disse ukene frem mot vår og sommer. Både de hverdagene der alt gnistrer innabords, og de hverdagene hvor det er lavt skydekke og uro i lufta. Undersøke, med stor raushet og aksept, hva som klinger gjennom meg – i dag, akkurat her og nå.

We can make our minds
so like still water
that beings gather
about us,
that they may see
their own images,
and so live for a moment
with a clearer,
perhaps even with
a fiercer life
because of our quiet

William Butler Yeats

Når de store tingene blir sagt – og lyttet til – med en autentisitet utfra hvor vi er i livene våre akkurat nå, skjer det en transformasjon. De store ordene går da fra å være klisjéer vi betrakter på kjølig avstand til høyaktuell, sanselig ferskvare.

Nylig hadde jeg en slik ferskvareopplevelse. Sammenhengen var et foredag som handlet om foreldre og barn, og temaet var Relasjon. Foredragsholderen snakket om hvor viktig det er å opprette forbindelse mellom deg som forelder og barnet ditt før du gir instruksjon, kommando, rettleding. Og hvor lett det er, i vår travelhet, å hoppe over denne lille, subtile “innsjekkinga”. Svært ofte tar vi oss ikke tid til å se, lytte og kjenne hvor barnet vårt befinner seg akkurat nå. Vi går rett på kommandoen, og undrer oss så over at vår agenda noen ganger (eller oftere!) møtes med protester og trass.

Hovedpoenget i foredraget var at dersom forbindelsen er der, tas budskapet imot på en helt annen måte. Som foreldre er det derfor essensielt “to connect before you direct”. Et enkelt prinsipp, som tidvis er svært utfordrende å etterleve.

Det slo meg med en gang at dette prinsippet på langt nær gjelder eksklusivt for forholdet foreldre-barn, men er gydlig for alle relasjoner – også relasjonen til oss selv. Og at “connect before you direct” er en interessant overskrift å ta med seg på yogamatta.

På det første yogakurset jeg deltok på brukte læreren alltid de første 10 minuttene av timen til avspenning og såkalt “innpusting”. I liggende stilling skulle vi la kroppen gradvis få lov til å spenne av, og samtidig kjenne at pusten ble dypere og friere. Før kroppen skulle tas med inn i de ulike mer eller mindre ekstreme posisjonene, skulle vi samle oppmerksomheten og rette blikket innover – skape forbindelse med og til oss selv.

Da jeg som helt fersk yogaelev skulle gjennomføre mine første økter på egenhånd hjemme på stuegulvet, hoppet jeg ofte over den innledende “innpustinga” og gikk rett på yogastillingene. Jeg var utålmodig etter å komme til poenget, få ordentlig utbytte av den tida jeg hadde satt av til yoga. Gradvis skjønte jeg imidlertid at jeg gikk glipp av selve essensen i yogaen dersom jeg sløyfet “innsjekkinga”. Uten å opprette forbindelsen først, ble opplevelsen endimensjonal og teknisk, kjemisk fri for de magiske øyeblikkene jeg kunne oppleve under yogatimene hos læreren min. Det ble “directing without connecting”.

I ordboka mi står forbindelse beskrevet slik; kontakt, berøring, samband, sammenheng. Satt inn i et yogisk perspektiv betyr det at idet jeg setter meg på matta tar jeg meg først tid til å lytte innover. Tar kontakt med pusten slik den er i dag, berører kroppens spenninger med oppmerksomheten min. Kjenner på sammenhengen av følelser som rosterer, tanker som kjører i ring. Bruker pusten, og lar alt i meg mykne gradvis. Muskler, ledd, organer, vev, tanker, følelser.

Investerer jeg disse få minuttene vil kroppen ta imot den videre instruksjonen på en helt annen måte. Et fundament av tillit er etablert. Derfra kan jeg gå inn i de tekniske detaljene om hvilke ledd som skal gjøre hva, hvilke muskler jeg er ute etter å aktivere, hvilke som skal spenne av, hvor pusten skal flyte inn. Og med forbindelsen intakt, vil kroppen underveis gi meg tilbakemelding på hvor den er akkurat i dag. Dermed kan jeg justere der det trengs; strekke meg litt lenger der det er åpning for det, gi etter og mykne der det er nødvendig.

Innen yoga er senterkraft en litt annen måte å snakke om “connect before you direct”. I yogaundervisningen min er senterkraften både et rent fysiologisk fenomen; balansen mellom indre stabilitet og ytre mobilitet. Samtidig tenker jeg senterkraften som den bevisstheten og koblingen vi har til vårt eget senter, det som er selve kjernen vår. Det som handler om hvem jeg er, dypest sett.

I fysiologien handler senterkraften om hvordan den dype kjernemuskulaturen initierer alle bevegelser vi gjør. Den lille, dype aktiveringen, som så inviterer de ytre muskellagene til å bevege kroppen inn i de ulike yogastillingene. Fundamentet av stabilitet frigjør mobiltet – gir retning og flyt til ledd og muskler. Connecting before directing.

De samme prinsippene gjelder for bevisstheten om mitt eget senter. Den dype koblingen innover aktiveres som et stødig fundament. Så vendes oppmerksomheten utover – i bevegelse, i møter med andre, i arbeidsoppgaver, inn i neste punkt på to-do-lista. I alle relasjoner kan vi lettere kjenne den andres senterkraft når vi er koblet til vår egen. Når forbindelsen er etablert, kan vi så utforske hvor vi skal bevege oss – sammen, eller hver for oss.

“Connect before you direct” har vært et interessant hverdagsmantra å ha med seg den siste tiden, både på og av yogamatta. En påminnelse om at jeg ønsker å leve et liv der jeg hver dag kjenner forbindelsen – til meg selv, til livet mitt, til kroppen min, og til de jeg lever sammen med – akkurat her og nå.

Det nye året er igang. Dersom jeg tenker tilbake til årets start sist januar, er hverdagen ganske forandret.

Da bestod den ukentlige kabalen av mye egentid, passe dose jobb og forpliktelser, stor grad av frihet i de daglige rutinene. Alt rammet inn av utsikten til storhavet fra stuevinduet. Nå er dagene fylt av tett oppfølging av et nytt, lite familiemedlem, altoppslukende hverdagsrutiner og en dramatisk innskrenkelse av egentiden. Fortsatt har vi nydelig havutsikt fra stuevinduet, men storhavet er byttet ut med roligere farvann innaskjærs.

Sett utenfra lever jeg et mer tilsynelatende ordinært liv nå enn for et år siden. Forandringene i løpet av det året som har gått har vært en interessant reise, og jeg har samtidig fått testet om en av mine skråsikre sannheter holder vann. På mine yogakurs har jeg nemlig til stadighet messet om at det er mulig å leve et tilsynelatende ordinært liv, men med et ekstraordinært nærvær. Jeg har snakket om at denne måten å leve på ikke handler om de ytre forutsetningene og omstendighetene, men den indre oppmerksomheten – og valgene vi gjør derfra.

Er det virkelig slik? Kanskje har noen av mine lyttende kursdeltagere tenkt sitt. At dette ekstraordinære nærværet nok finnes lett tilgjengelig for den som har et hav av egentid, stor grad av frihet – og som lever sitt liv på en utpost utafor allfarvei, skjermet fra utenomverdenes kjas og mas. Men er dette ekstraordinære nærværet virkelig innen rekkevidde for den som lever et hektisk familieliv og prøver å få hverdagen til å gå opp ved å sjonglere familie, jobb, fridtidsaktiviteter og sårt tiltrengt egentid?

Jeg tør påstå – med større sikkerhet enn noen gang – at svaret er Ja. Er det én ting dette året har minnet meg om, så er det at ekstraordinære fins overalt – og i alt. Skatter ligger skjult i de mest ordinære, hverdagslige situasjoner. Det handler om øyet som ser, øret som lytter, hjertet som kjenner. Og det handler om vår villighet til å leve livet vårt med oppmerksomheten skjerpet, i tilkobling til det øyeblikket vi faktisk står i sentrum av akkurat nå.

Det handler om intensjon, disiplin – og om valg.

Valget om å være tilstede der du er – med din udelte oppmerksomhet. Velge på nytt, hver eneste dag. La det dype nærværet i deg danne grunntonen du agerer ut fra – på dine hverdagsarenaer, med dine hverdagsmennesker, i ditt hverdagsliv.

I distraksjonenes og informasjonsstrømmens tid kreves det displin for ikke å miste fokus og gå seg bort i detaljer. Stadig huske på hvorfor vi velger slik vi gjør. Her kommer praksisen inn, og den kommer vi fortsatt ikke utenom.

Med flere krav og forpliktelser i mitt eget liv har jeg erfart at tida på meditasjonsputa eller yogamatta er mer nødvendig enn noen gang. Jeg innrømmer ærlig at jeg ikke får – eller evner å lage meg – tilgang på disse rommene like ofte som før. Det er dermed blitt enda tydeligere for meg at disse møtene med meg selv er livsviktige mellomrom; i stillheten, i pusten, i yogabevegelsene ligger det alltid utømmelige energireservoar og potensialer for ny klarhet og oversikt. Og jeg får trent “oppmerksomhetsmuskelen” min, som i likhet med hvilken som helst annen muskel må den trenes for å holde seg spenstig og sterk. Disiplinen til å trene gjør at valget om å være tilstede er lettere tilgjengelig der jeg tilbringer mesteparten av livet mitt; av matta, i hverdagslivets aktiviteter.

Når det gjelder intensjonen, ligger det ved årets start en gyllen anledning til å sette noen nye overskrifter for hva som egentlig betyr noe for oss. Tørre å ta de store ordene i bruk; hva vil jeg med mitt liv? I hverdagen kan vi sette oss daglige overskrifter; hva vil jeg med denne dagen? Hva – og hvem – er viktigst for meg, akkurat i dag? Displinen og valgene gir gjennomføringskraft til den overordnede intensjonen, og gjør at de store ordene kan bli til konkrete hverdagshandlinger.

Et lite tilbakeblikk helt til slutt: For oss her nord sto ekstraordinære øyeblikk i kø i dagene rundt fjorårets vintersolverv. Årets korteste dager gav oss gnistrende, nærmest insisterende lys – umulig å forholde seg likegyldig til. Nå er det nye året her, og allerede merker jeg værets skiftninger, både i meg selv – og over horisonten der ute. Men jeg vil prøve å huske og holde fast ved dette gnistrende, insisterende desemberlyset. Holde kontakten med min intensjon om å fortsette å bevege meg gjennom dagliglivet med udelt oppmerksomhet; lytte, kjenne og se etter det ekstraordinære i det ordinære.

This is the true joy in life, the being used for a

purpose recognized by yourself as a mighty one;

the being a force of nature instead of a feverish little

clod of ailments and grievances complaining that the

world will not devote itself to making you happy.

I am of the opinion that my life belongs to the

community and as long as I live, it is my privilege to

do for it whatever I can.

I want to be thoroughly used up when I die, for the

harder I work the more I live. I rejoice in life for

its own sake. Life is no brief candle to me. It is a

sort of splendid torch which I have got hold of for

the moment, and I want to make it burn as brightly as

possible before handing it on to future generations.

George Bernard Shaw

Uansett hvor mye vi mennesker ønsker at ting skal forbli som de er – og har vært – vet vi innerst inne at alt forandres, hele tiden. Forandringen kan være smertefull og vemodig, fordi den innebærer at noe skal avsluttes, noe skal slippes tak i. Men så vet vi også dette; ut av alle avslutninger fødes noe nytt – en ny begynnelse, et nytt avsnitt, en ny retning.

De siste månedene av mitt liv har vært en reise i forandringen og forundringens tegn. Livet vokser i magen min – en helt fysisk påminnelse om den enorme livskraften vi alle er del av – og omsluttes av. Om noen få uker avsluttes symbiosen med copiloten, og en virkelig ny begynnelse tar til.

Yogaen har lært meg mye om det å slippe. Hvert utpust er en stadig tilbakevendende påminnelse; uansett om vi liker tanken eller ikke handler nemlig livet om å slippe. For å la stadig nye innpust få plass og rom i oss; nytt liv, nye impulser. Jeg slipper utpusten min i tillit til at det neste innpustet finner veien inn. Nye begynnelser vil åpne seg for meg.

Å la livet skje fremfor å få det til å skje handler mye om å hvile i denne tilliten. Og å kunne hvile inn i den dynamiske flyten livet faktisk er. Dette krever årvåkenhet og bevissthet, for overlevelsesinstinktet vårt handler ofte å sikre oss, prøve å holde fast, kontrollere – og derved skape en frossen og statisk versjon av verden rundt oss. En illusjon av trygghet og komfort som kan føles nødvendig og god der og da, men som er dømt til å skape frustrasjon og lidelse før eller senere. Det krever mot og vilje for å virkelig slippe – uten forbehold, uten sikkerhetsnett. Men belønningen kan være stor.

Karin Boye beskriver disse prosessene uendelig vakkert i sitt dikt “Ja visst gör det ont”. Diktet avsluttes slik:

” Då, når det är värst og inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängstades för färden –

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

som skapar världen. “

Disse ukene frem mot påske er det tid for forsegling og avslutning – for å slippe. Vinterens yogakurs avsluttes, og det som har vært mitt yrkesmessige virke de siste 5 årene avrundes – for nå. Det er masse takknemlighet i denne prosessesen, først og fremst for alle menneskene jeg har fått dele tid med. Og vemod, fordi alt har sin slutt. Jeg puster ut, og slipper taket. Det neste innpustet mitt blir begynnelsen på en helt ny del av reisen, med en liten, helt livsfersk turkamerat som ny følgesvenn herfra.

Å slippe gjør også at vi får lov til å velge på nytt – når tiden er inne. Hva som skjer i andre enden av permisjonen min ligger der som et åpent potensiale. At yogaundervisning vil inngå, i en eller annen form, er jeg helt sikker på.

Jeg gleder meg til å velge yogarommet på nytt – og skape en ny begynnelse når tiden er inne. Et nytt innpust fra et litt annet ståsted, med ny innsikt og nye tanker som grunntone for nye møter på yogamatta.