Blog Image

nyhetsbrev

Sensommer og adspredelse

nyhetsbrev Posted on 24 Aug, 2015 10:46:04

Så kom sensommeren – så fantastisk med disse varme, lange dagene vi har fått i gave. God bensin å ta med seg inn mot høst og mørketid!

Forrige uke kom jeg hjem til den nordnorske sensommeren etter en 7-dagers stille retreat. I år som i fjor fikk jeg ryddet plass i sommerkalenderen til 1 ukes avkobling – og PÅkobling – inn i nærvær, stillhet, natur – og en sjelden anledning til fordypelse av praksisen over flere døgn. Med veksling mellom sittende og gående meditasjon, samt noe yogaprakis ble det ei virkelig nærende, om enn også krevende uke.

Det er forunderlig å kjenne hvordan hjernens konstante søken etter stimuli og ny input fra verdenen på utsida gradvis slipper taket, hvordan jakten på adspredelser sakte men sikkert avtar.

Hvordan nervesystemet får sin etterlengtede, dype hvile.

Hvor usannsynlig spesielt det er å dele tid og rom med mennesker uten å måtte forholde seg direkte til dem gjennom ord og øyekontakt. En helt annen måte å relatere til hverandre enn det hverdagen består av.

Og veldig spesielt i år å ha med en liten copilot inn i Stillheten – både tror og vet at vedkommende må ha hatt en utrolig god uke, med så masse gode vibrasjoner og intensjoner i lufta!

Dette diktet delte en av lærerene underveis i retreatuken, det sier noe om det som trer frem som krystallklare, høyst menneskelige mekanismer i løpet av de første døgnene i stillheten;

ADSPREDELSEN

Hele tiden denne adspredelsen
hele tiden gripe ut etter noe
for å unngå det som er
noe å spise, drikke
en røyk
sjekke mailen
sende en ny?
lese nyheter
Facebook
ringe en venn
være interessert…
være noen
for noen

Bare bli kvitt denne uro
denne tomhet
for all del ikke gå inn i denne uro –

Det finnes ingen vei utenom;
en dag
må du synke ned i tomheten
i uroen, angsten
en dag må du gi opp
slippe taket
gi deg hen…

Et eller annet sted der nede
vet du at du finnes
slik du var

Dypt der nede
fins den røde tråden;
den ble bundet rundt den lille armen din
før du gikk ut
i adspredelsen

Gi slipp –
den fins der
ennå!

Christian Egge

— Så er det godt å være tilbake i hverdagene igjen, de som jo utgjør størstedelen av livet og som er den viktigste arenaen for nærværspraksisen. Og allikevel tydelig merke at dette girskiftet er noe jeg tar med meg videre. Inn i de korte samtalene med de andre foreldrene når vi leverere ungene våre i barnehagen, i et blikk og noen få ord med kassadama på Coop, over gjerdet til de nye naboene som flyttet inn i august. Inn i møtet med kroppen på yogamatta, med tankene og pusten på meditasjonsputa – her hjemme i min egenpraksis.

Jeg faller mer og mer til ro med at det er dette som er praksisen; at vi fortsetter å vandre litt ut i adspredelsen, for så å finne veien hjem igjen, på nytt. Poeten T.S Eliot sier det slik:

“We shall not cease from exploration, and the end of all our exploring will be to arrive where we started and know the place for the first time.”



Alle årets Øyeblikk

nyhetsbrev Posted on 02 Jan, 2015 19:27:30

Januar – igjen! For min del kjenner jeg på: Nye begynnelser, nye innpust – ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt. Og samtidig dette; en dyp takknemlighet for alle de Øyeblikkene som til sammen utgjorde det året som nå er forseglet og avsluttet. Mange av disse er øyeblikk i yogarommet og på yogamatta – tusen takk til alle jeg har fått dele yogatid med i året som gikk!

Mange øyeblikk står ut når en gjør sitt personlige årsoppgjør – og det er mange jeg ved årets slutt har trukket frem igjen til forgrunnen av bevisstheten. Dvelt ved, kanskje smilt ved tanken på – eller kanskje kjent en vemodig klang i brystet ved.

Et av dem er dette; på en liten flekk på jorda, på en fotballbane utafor en stor treningshall, går 230 mennesker sin langsomme gående meditasjon. 10 steg i mikorfart forover, snu langsomt, 10 steg i mikrofart tilbake. Gjenta.

Hvert menneske går i sin egen bane, i sitt eget snegletempo. Jeg er en av dem. Sett utenfra ser vi sikkert ut som halvvåkne zombier. Det er dansk midtsommer, vinden beveger de lange, gulgrønne stråene på enga rett nedenfor, sola står lavt over horisonten, bølgene slår inn over stranda lengst nede i synsfeltet. Den ukelange retreaten er halvveis, og akkurat nå er vi midtveis i 2 døgn i fullstendig stillhet.

I stillheten blir alle de indre stemmene så tydelige – monologen i hodet trer frem i all sin velde, i hele sitt spekter – i alle nyanser mellom herlighet og gru. Disse indre samtalene jeg fører med meg selv, som jeg i en hektisk hverdag vet ER der, og som jeg i min daglige meditasjonsøkt logger inn på og observerer, for en kort stund av døgnet. Nå er det bare dem og meg. Vel, ikke bare. Sola er der, vinden er der, bølgene er der. Og disse 229 andre menneskene som også går sin gående meditasjon, med sine indre monologer. Som også strever, som forsøker, som innimellom lykkes – og som av og til går på trynet.

Retreaten har for meg til nå innheholdt hele tanke- og følelsesregisteret; glede, frustrasjon, takknemlighet, kjedsomhet, dyp ro, lykke, utålmodighet, irritasjon, inspirasjon. Læringen og den dype erfaringen handler om å SE skiftningene, og gi slipp på motstanden mot at alt går over i noe annet – hele tiden. Og samtidig erfare det i meg som SER alt dette, fra øyeblikk til øyeblikk.

Og; i akkurat dette øyeblikket – på fotballbanen – kjenner jeg en dyp tilhørighet. Til livet, til jorda føttene mine varsomt trår på akkurat nå, til solas syklus og pustens rytme – og til menneskene som beveger seg rundt meg. De 229 mer eller mindre fremmede som er i min umiddelbare nærhet, og alle de andre som trår sine steg på jorda – som forsøker, som prøver – som lykkes innimellom, som av og til snubler og faller.

I det daglige livet “ute i felten” er det ikke alltid vi kjenner denne tilhørigheten. Øyeblikket på fotballbanen viser meg så tydelig at den evige, indre monologen ofte består av vurdering og analyse – og at jeg gjennom denne kartleggingen forsøker å plassere meg selv i forhold til menneskene rundt meg; over, under, eller ved siden av. Slik skaper jeg en illusjon av kontroll og oversikt – men også en avstand til livet, til situasjonene som utgjør min hverdag, til menneskene jeg møter. I et øyeblikk SER jeg alt dette, og forsøker å gi rom til alt som foregår. Og ved å gir rom, mykner noe i meg. Og fremfor å være over, under eller ved siden av er jeg plutselig forbundet. Jeg hører til.

Ved årets slutt minner dette Øyeblikket meg på at min dedikasjon også gjelder for det kommende året; jeg ønsker å fortsatt ha en daglig praksis som kan hjelpe meg til å kultivere frem mer og mer av denne følelsen av dyp tilhørighet. Noen ganger er den helt i vannskorpa, andre ganger er den mye vanskeligere å nå. Men den er der, og viktigere; jeg lever med en dyp visshet om at den er innen rekkevidde.

Derfor: nye begynnelser, nye innpust, ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt – også i 2015. Rulle ut yogamatta, ta plassen min på meditasjonsputa. SOM jeg gleder meg til fortsettelsen, til å erfare alle de øyeblikkene som skal utgjøre dette neste kapittelet.

Godt nytt år!


—-utsikt fra fotballbanen på Fuglsøcentret, Mols bjerge



Watch- Witness -Wonder

nyhetsbrev Posted on 20 Jun, 2014 10:11:38

Nå er det ferietid – for de fleste av oss gir det etterlengtet tid for hvile og væren – som igjen kan generere nye innsikter og inspirasjon for en ny høst og vinter.

Selv innleder jeg nå sommeren med 1 ukes retreat, årets store gave til meg selv. TID til å lytte, dykke ned og falle innover. Og disse ordene har jeg med meg inn i denne neste uka:

Watch – Witness – Wonder

I hverdagsmodusen vår handler det ofte om kjapp prosessering av det som skjer rundt oss, og handling utfra hva situasjonen krever av oss. Vi SER omverdenen, og agerer i den.

Når vi lager oss mellomrom – på yogamatta, eller i andre former – kan vi flytte oppmerksomheten bakover i bevisstheten. Vi begynner å obeservere, oss selv og verden rundt oss – være VITNE til det som ER, akkurat nå. Pusten senkes, sansene åpnes.

Utfra stedet av selvobservasjon gis det så rom for UNDRINGEN; den vakre, og av og til vanskelige verdenen vi er i og hører til i, oss selv, pusten, kroppen. Spørsmål som ikke nødvendigvis får noe definert svar. Men følelsen av å kanskje noen ganger være i forbindelse – med alt det vi forstår, og alt det vi ikke helt kan gripe med vår bevissthet.

Vi trenger ikke nødvendigvis å reise på 1 ukes retreat for å komme ned i wonder-modus. Vi kan sjekke inn med oss selv kontinuerlig, gjennom vår hverdag og gjennom det som nå fremover er våre feriedager. Lage oss noen små hverdagsretreater. Sette deg i hagen din noen få minutter daglig – uten annen agenda enn denne:

Watch – Witness – Wonder

Observere ungene dine. Eller foreldrene dine. Eller de andre menneskene som er rundt deg, akkurat nå. Se gresset gro, kjenne sola i ansiktet, snuse inn valmuene. Puste, være.

Noen ganger trenger vi å SE. Andre ganger trenger vi å observere, være vitne til. Og innimellom trenger vi undringen. Det å kunne bevege seg sømløst mellom disse lagene av bevissthet, gir en opplevelse av bevegelsefrihet i livet. Og et tyngdepunkt som alltid er tilgjengelig. Selv i vår hverdagsmodus med kjappe avgjørelser og tidvis hektisk agenda fins det alltid et backdrop; ned i undringen, forbindelsen og den dype koblingen.

Med ønske om gode hverdager og feriedager denne sommeren – gjennom både det du ser, er vitne til og undrer deg over. God tur!



Værskifter og gjenklang

nyhetsbrev Posted on 18 Mar, 2014 20:03:08

FRYD og glede over sola og snøen disse dagene her i nord! Jeg kjenner en jubel langt inni cellene over at vi nå – igjen – går mot lysere tider.

Iallefall kjennes det slik i dag. Så vet jeg samtidig at det fins dager med strålende sol fra skyfri himmel der det kjennes langt mindre gnistrende å være meg. Og, som alle som bor nord for polarsirkelen vet; været kan skifte på et øyeblikk. Det gjelder de indre værskiftningene, vel så mye som de ytre.

På yogamatta øver vi oss på å akseptere og omfavne det som er, her og nå – uansett hva det er. Vi forsøker å ikke ta stilling, øver oss på å avstå fra vurderingen, analysen, problematiseringen.

Jeg tenker at dette arbeidet dypest sett handler om et ønske om å være i fred med oss selv – og med verden rundt oss. Og at den tida vi investerer med disse intensjonene som overskrift vil påvirke de vi forholder oss og står i forbindelse til, nært og fjernt.

Dette sa teologiprofessor Jakob Jervell noe om i et av de siste intervjuene han gjorde før han nylig døde, 88 år gammel. Han fikk spørsmål om hva han nå visste som han gjerne skulle visst da han var ung. Og svarte følgende:

“At vi alle er en del av hverandres liv. Det er et slags forhold mellom mennesker som vi aldri tenker på. Vi reflekterer veldig lite over forskjellen mellom individ og person. Et individ er lukket. Det er seg selv nok. En person betyr “den som noe klinger gjennom”. (…) Vi er avhengige av hverandre. Det er noe av det vesentligste jeg har lært, og det vanskeligste.”

Så er spørsmålet, i dag: hva klinger gjennom meg? Tilfører jeg mer aggresjon, friksjon og disharmoni til omverdenen, eller skaper jeg mer ro, harmoni og forbindelse i meg selv – og i verden?

Jeg tenker at vi – og verden – sårt trenger mer av det siste. Og at dette starter på mikroplanet. Gjennom alle de hverdagene som utgjør et liv. Gjennom alle de relasjonene, tette og mer distansert, som utgjør den sammenhengen vi er og beveger oss i.

Jeg utfordrer meg selv og oss alle til å fortsette å sjekke inn, lage oss landingsplasser i vår hverdag disse ukene frem mot vår og sommer. Både de hverdagene der alt gnistrer innabords, og de hverdagene hvor det er lavt skydekke og uro i lufta. Undersøke, med stor raushet og aksept, hva som klinger gjennom meg – i dag, akkurat her og nå.

We can make our minds
so like still water
that beings gather
about us,
that they may see
their own images,
and so live for a moment
with a clearer,
perhaps even with
a fiercer life
because of our quiet

William Butler Yeats



Ved Begynnelsen

inspirasjon fra yogarommet Posted on 12 Nov, 2013 19:23:50

Her i nord går vi nå inn i det som for mange er selve YogaTida i året. De korte dagene inviterer oss til mer oppmerksomhet inn i den verdenen som er på innsida. Novembermørket fasiliterer rom og tid til å lytte og kjenne; hvordan er det egentlig å være meg?

Selv nyter jeg den litt mer langsomme pulsen etter en ganske hektisk og sosial sommer og høst. Samtidig kjenner jeg i mitt eget liv på gleden over å for alvor vende antennene ut i omverdenen igjen – inspirert til å dele mer fra det stedet jeg befinner meg nå!

Forrige uke fikk jeg gleden av å dele min yoga med 98 mennesker i ett og samme rom. Stedet var Fornebu, og anledningen var NFONs Nærværsdag.

Sterk synergieffekt når nesten 100 mennesker er oppmerksomt tilstede – samtidig! Og utrolig flott å stå foran disse menneskene og vite at hver og en hadde valgt . Valgt å sette av tid og energi til en hel dag der intensjonen om å være nærværende sto som øverste overskrift. Være nær seg selv, kroppen, livet, de andre menneskene i rommet.

Jeg fikk også være deltager på NFONs skandinaviske konferanse med tema “Mindfulness i arbeidsliv og ledelse”. Inspirerende å oppleve at nærværstrening og bevissthetsarbeid ikke lenger er noe fremmed – selv ikke i the corporate world.

Jeg sitter igjen med mange ting etter disse dagene. Bl.a. dette; oppmerksomt nærvær er en grunnkompetanse som er relevant for alle mennesker – på alle arenaer vi ferdes på. Og: oppmerksomt nærvær er og vil alltid forbli selve fundamentet for den yogaen jeg utøver og underviser i.

Og igjen er jeg blitt påminnet om dette: Evnen til å være tilstede er ingen fiksert ferdighet, ingen statisk kompetanse vi kan tilegne oss for så å si oss ferdige med. Og det er jammen gode nyheter! Ved å miste oss selv, åpnes muligheten for å finne oss selv igjen – være nær oss selv.

Igjen – og igjen. Og igjen.

Hver gang jeg evner å velge nærværet, står jeg ved begynnelsen til meg selv. Noen ganger er det godt å stå der. Men ikke alltid. Det kan være direkte ukomfortabelt, vanskelig og skummelt å stå der, ved begynnelsen til meg selv. Allikevel kjenner jeg at det tross alt er et ganske fantastisk sted å befinne seg. Og jeg kjenner en takknemlighet over at flere av oss vil til dette stedet! Synergieffekten er faktisk til å ta og føle på – her vi står ved Begynnelsen.

PUSTEØVELSE


Hvis du kommer langt nok ut

får du se solen bare som en gnist

i et sluknende bål

hvis du kommer langt nok ut.


Hvis du kommer langt nok ut

får du se hele Melkeveiens hjul

rulle bort på veier av natt

hvis du kommer langt nok ut.


Hvis du kommer langt nok ut

får du se Universet selv,

alle lysår-milliardenes summer av tid,

bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt

som juninattens stjerne

hvis du kommer langt nok ut.


Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen


– til deg selv.

Rolf Jacobsen



Innsjekking

nyhetsbrev Posted on 03 Sep, 2013 14:15:47

Når de store tingene blir sagt – og lyttet til – med en autentisitet utfra hvor vi er i livene våre akkurat nå, skjer det en transformasjon. De store ordene går da fra å være klisjéer vi betrakter på kjølig avstand til høyaktuell, sanselig ferskvare.

Nylig hadde jeg en slik ferskvareopplevelse. Sammenhengen var et foredag som handlet om foreldre og barn, og temaet var Relasjon. Foredragsholderen snakket om hvor viktig det er å opprette forbindelse mellom deg som forelder og barnet ditt før du gir instruksjon, kommando, rettleding. Og hvor lett det er, i vår travelhet, å hoppe over denne lille, subtile “innsjekkinga”. Svært ofte tar vi oss ikke tid til å se, lytte og kjenne hvor barnet vårt befinner seg akkurat nå. Vi går rett på kommandoen, og undrer oss så over at vår agenda noen ganger (eller oftere!) møtes med protester og trass.

Hovedpoenget i foredraget var at dersom forbindelsen er der, tas budskapet imot på en helt annen måte. Som foreldre er det derfor essensielt “to connect before you direct”. Et enkelt prinsipp, som tidvis er svært utfordrende å etterleve.

Det slo meg med en gang at dette prinsippet på langt nær gjelder eksklusivt for forholdet foreldre-barn, men er gydlig for alle relasjoner – også relasjonen til oss selv. Og at “connect before you direct” er en interessant overskrift å ta med seg på yogamatta.

På det første yogakurset jeg deltok på brukte læreren alltid de første 10 minuttene av timen til avspenning og såkalt “innpusting”. I liggende stilling skulle vi la kroppen gradvis få lov til å spenne av, og samtidig kjenne at pusten ble dypere og friere. Før kroppen skulle tas med inn i de ulike mer eller mindre ekstreme posisjonene, skulle vi samle oppmerksomheten og rette blikket innover – skape forbindelse med og til oss selv.

Da jeg som helt fersk yogaelev skulle gjennomføre mine første økter på egenhånd hjemme på stuegulvet, hoppet jeg ofte over den innledende “innpustinga” og gikk rett på yogastillingene. Jeg var utålmodig etter å komme til poenget, få ordentlig utbytte av den tida jeg hadde satt av til yoga. Gradvis skjønte jeg imidlertid at jeg gikk glipp av selve essensen i yogaen dersom jeg sløyfet “innsjekkinga”. Uten å opprette forbindelsen først, ble opplevelsen endimensjonal og teknisk, kjemisk fri for de magiske øyeblikkene jeg kunne oppleve under yogatimene hos læreren min. Det ble “directing without connecting”.

I ordboka mi står forbindelse beskrevet slik; kontakt, berøring, samband, sammenheng. Satt inn i et yogisk perspektiv betyr det at idet jeg setter meg på matta tar jeg meg først tid til å lytte innover. Tar kontakt med pusten slik den er i dag, berører kroppens spenninger med oppmerksomheten min. Kjenner på sammenhengen av følelser som rosterer, tanker som kjører i ring. Bruker pusten, og lar alt i meg mykne gradvis. Muskler, ledd, organer, vev, tanker, følelser.

Investerer jeg disse få minuttene vil kroppen ta imot den videre instruksjonen på en helt annen måte. Et fundament av tillit er etablert. Derfra kan jeg gå inn i de tekniske detaljene om hvilke ledd som skal gjøre hva, hvilke muskler jeg er ute etter å aktivere, hvilke som skal spenne av, hvor pusten skal flyte inn. Og med forbindelsen intakt, vil kroppen underveis gi meg tilbakemelding på hvor den er akkurat i dag. Dermed kan jeg justere der det trengs; strekke meg litt lenger der det er åpning for det, gi etter og mykne der det er nødvendig.

Innen yoga er senterkraft en litt annen måte å snakke om “connect before you direct”. I yogaundervisningen min er senterkraften både et rent fysiologisk fenomen; balansen mellom indre stabilitet og ytre mobilitet. Samtidig tenker jeg senterkraften som den bevisstheten og koblingen vi har til vårt eget senter, det som er selve kjernen vår. Det som handler om hvem jeg er, dypest sett.

I fysiologien handler senterkraften om hvordan den dype kjernemuskulaturen initierer alle bevegelser vi gjør. Den lille, dype aktiveringen, som så inviterer de ytre muskellagene til å bevege kroppen inn i de ulike yogastillingene. Fundamentet av stabilitet frigjør mobiltet – gir retning og flyt til ledd og muskler. Connecting before directing.

De samme prinsippene gjelder for bevisstheten om mitt eget senter. Den dype koblingen innover aktiveres som et stødig fundament. Så vendes oppmerksomheten utover – i bevegelse, i møter med andre, i arbeidsoppgaver, inn i neste punkt på to-do-lista. I alle relasjoner kan vi lettere kjenne den andres senterkraft når vi er koblet til vår egen. Når forbindelsen er etablert, kan vi så utforske hvor vi skal bevege oss – sammen, eller hver for oss.

“Connect before you direct” har vært et interessant hverdagsmantra å ha med seg den siste tiden, både på og av yogamatta. En påminnelse om at jeg ønsker å leve et liv der jeg hver dag kjenner forbindelsen – til meg selv, til livet mitt, til kroppen min, og til de jeg lever sammen med – akkurat her og nå.



Noen ganger må man helt ut for å finne veien innerst inn

inspirasjon fra yogarommet Posted on 12 Feb, 2013 20:58:39

Jeg er dypt inspirert etter å ha hatt første retreat i Nyksund igjen etter permisjonen min. I og med at jeg ikke lengre har dagliglivet mitt der, ser og kjenner jeg hva Nyksund gjør og fasiliterer på en helt annen måte enn da jeg var fastboende. Under den store himmelen, ved det åpne havet gis det rom til å løfte blikket, gjenfinne perspektivet; tenke, kjenne og leve stort.

Som jeg skrev om i “et tilsynelatende ordinært liv” forsøker jeg å holde denne høye himmelen over livet mitt også i mitt nye nabolag, i mitt nye dagligliv. Men; helgen i Nyksund ble en påminnelse for meg om at det å ta seg selv ut av sin vante sammenheng med jevne mellomrom er uendelig verdifullt. Avstanden gir nytt perspektiv. Den gir klarhet, oversikt, innsikt – og ny giv til å ta fatt. Ved å ta meg ut av sammenhengen, finner jeg veien inn til meg selv.

I hvedagen forsøker jeg daglig å ta meg selv ut av min vante sammenheng ved å rulle ut yogamatta. En liten retreat med meg selv, hver eneste dag. Tid på yogamatta gir oss mulighet til å huske hvem vi er – egentlig. Gjør at vi kan kjenne etter hvor vi er – egentlig. Lytte innover etter hva som trengs, hvor vi er på vei, hva – og hvem- som er viktigst, akkurat nå. Alt dette som ligger i oss, til enhver tid, men som i hverdagens hektiske rytme ikke alltid evner å tre tydelig og artikulert frem i bevisstheten vår.

Vi mennesker er lag på lag. Og alle disse lagene eksisterer samtidig, til enhver tid. Når vi velger et møte med oss selv på yogamatta eller meditasjonsputa handler det også om å velge å dykke ned i de lagene som ligger under overflaten. Ned til den dype pusten, til en kobling med her & nå. Ned til et sted der livet er på sitt enkleste, men samtidig på sitt mest kraftfulle og sammensatte.

Det handler om dette utpustet. Pausen. Og dette innpustet. Her – og Nå.

Å dykke ned handler også om mot og anstrengelse. Det aller enkleste er nemlig å utsette, la det være, vente på en mer optimal anledning. Vi er mestere i å unngå Møtet, vi har all verdens strategier for å slippe å forholde oss, slippe å dykke ned. Innen yogafilosofien snakker vi om at en stor del av lidelsen i verden handler om ønsket om å være et annet sted enn her og nå. Yogapraksisen handler derfor om å øve opp villigheten til å ikke forlate – og om motet til å være nærværende. Og det paradoksale er; denne anstrengelsen handler oftest om å slippe. Sette deg ned med deg selv for så å slippe tankene, bekymringene, kavet, agendaen. Følge utpustet med bevisstheten hele veien ut av kroppen, for så å hvile inn i pausen – mellomrommet – før neste innpust. Når vi slipper, slutter å kjempe imot det som er her og nå, kan vi dykke ned i de dypere lagene av oss selv. Der er himmelen litt større, horisonten litt videre. Pusten får plass, og vi får hvile inn i en dyp grunntone av ro og kobling.

Jeg har fått en påminnelse om hvor viktig retreatene er i mitt liv. Både de som tar meg ytterst ut til havgapet, og de som finner sted hjemme på stuegulvet. Jeg tar fatt – igjen. Og igjen.



Kom bort fra larmen,

kom til de rolige markene

der de store skyene beveger seg,

og der,

mellom oss og stjernene,

er det bare stillhet:

og der i stillheten,

la oss lytte

til stemmen som taler

inne i oss


Jerome K. Jerome



Et tilsynelatende ordinært liv

nyhetsbrev Posted on 09 Jan, 2013 20:06:25

Det nye året er igang. Dersom jeg tenker tilbake til årets start sist januar, er hverdagen ganske forandret.

Da bestod den ukentlige kabalen av mye egentid, passe dose jobb og forpliktelser, stor grad av frihet i de daglige rutinene. Alt rammet inn av utsikten til storhavet fra stuevinduet. Nå er dagene fylt av tett oppfølging av et nytt, lite familiemedlem, altoppslukende hverdagsrutiner og en dramatisk innskrenkelse av egentiden. Fortsatt har vi nydelig havutsikt fra stuevinduet, men storhavet er byttet ut med roligere farvann innaskjærs.

Sett utenfra lever jeg et mer tilsynelatende ordinært liv nå enn for et år siden. Forandringene i løpet av det året som har gått har vært en interessant reise, og jeg har samtidig fått testet om en av mine skråsikre sannheter holder vann. På mine yogakurs har jeg nemlig til stadighet messet om at det er mulig å leve et tilsynelatende ordinært liv, men med et ekstraordinært nærvær. Jeg har snakket om at denne måten å leve på ikke handler om de ytre forutsetningene og omstendighetene, men den indre oppmerksomheten – og valgene vi gjør derfra.

Er det virkelig slik? Kanskje har noen av mine lyttende kursdeltagere tenkt sitt. At dette ekstraordinære nærværet nok finnes lett tilgjengelig for den som har et hav av egentid, stor grad av frihet – og som lever sitt liv på en utpost utafor allfarvei, skjermet fra utenomverdenes kjas og mas. Men er dette ekstraordinære nærværet virkelig innen rekkevidde for den som lever et hektisk familieliv og prøver å få hverdagen til å gå opp ved å sjonglere familie, jobb, fridtidsaktiviteter og sårt tiltrengt egentid?

Jeg tør påstå – med større sikkerhet enn noen gang – at svaret er Ja. Er det én ting dette året har minnet meg om, så er det at ekstraordinære fins overalt – og i alt. Skatter ligger skjult i de mest ordinære, hverdagslige situasjoner. Det handler om øyet som ser, øret som lytter, hjertet som kjenner. Og det handler om vår villighet til å leve livet vårt med oppmerksomheten skjerpet, i tilkobling til det øyeblikket vi faktisk står i sentrum av akkurat nå.

Det handler om intensjon, disiplin – og om valg.

Valget om å være tilstede der du er – med din udelte oppmerksomhet. Velge på nytt, hver eneste dag. La det dype nærværet i deg danne grunntonen du agerer ut fra – på dine hverdagsarenaer, med dine hverdagsmennesker, i ditt hverdagsliv.

I distraksjonenes og informasjonsstrømmens tid kreves det displin for ikke å miste fokus og gå seg bort i detaljer. Stadig huske på hvorfor vi velger slik vi gjør. Her kommer praksisen inn, og den kommer vi fortsatt ikke utenom.

Med flere krav og forpliktelser i mitt eget liv har jeg erfart at tida på meditasjonsputa eller yogamatta er mer nødvendig enn noen gang. Jeg innrømmer ærlig at jeg ikke får – eller evner å lage meg – tilgang på disse rommene like ofte som før. Det er dermed blitt enda tydeligere for meg at disse møtene med meg selv er livsviktige mellomrom; i stillheten, i pusten, i yogabevegelsene ligger det alltid utømmelige energireservoar og potensialer for ny klarhet og oversikt. Og jeg får trent “oppmerksomhetsmuskelen” min, som i likhet med hvilken som helst annen muskel må den trenes for å holde seg spenstig og sterk. Disiplinen til å trene gjør at valget om å være tilstede er lettere tilgjengelig der jeg tilbringer mesteparten av livet mitt; av matta, i hverdagslivets aktiviteter.

Når det gjelder intensjonen, ligger det ved årets start en gyllen anledning til å sette noen nye overskrifter for hva som egentlig betyr noe for oss. Tørre å ta de store ordene i bruk; hva vil jeg med mitt liv? I hverdagen kan vi sette oss daglige overskrifter; hva vil jeg med denne dagen? Hva – og hvem – er viktigst for meg, akkurat i dag? Displinen og valgene gir gjennomføringskraft til den overordnede intensjonen, og gjør at de store ordene kan bli til konkrete hverdagshandlinger.

Et lite tilbakeblikk helt til slutt: For oss her nord sto ekstraordinære øyeblikk i kø i dagene rundt fjorårets vintersolverv. Årets korteste dager gav oss gnistrende, nærmest insisterende lys – umulig å forholde seg likegyldig til. Nå er det nye året her, og allerede merker jeg værets skiftninger, både i meg selv – og over horisonten der ute. Men jeg vil prøve å huske og holde fast ved dette gnistrende, insisterende desemberlyset. Holde kontakten med min intensjon om å fortsette å bevege meg gjennom dagliglivet med udelt oppmerksomhet; lytte, kjenne og se etter det ekstraordinære i det ordinære.



This is the true joy in life, the being used for a

purpose recognized by yourself as a mighty one;

the being a force of nature instead of a feverish little

clod of ailments and grievances complaining that the

world will not devote itself to making you happy.


I am of the opinion that my life belongs to the

community and as long as I live, it is my privilege to

do for it whatever I can.


I want to be thoroughly used up when I die, for the

harder I work the more I live. I rejoice in life for

its own sake. Life is no brief candle to me. It is a

sort of splendid torch which I have got hold of for

the moment, and I want to make it burn as brightly as

possible before handing it on to future generations.


George Bernard Shaw



« PreviousNext »