nyhetsbrev

Det nye året er her, med sine nye begynnelser og nye kapitler. Dagene fra i fjor skrives inn i historien, den historien som gjør at vi befinner oss akkurat der vi er – i dag. Overgangene mellom det som er historie og de nye begynnelsene kan være utfordrende. Det er dypt menneskelig at noe i oss vil holde fast i det som har vært, som regel i et forsøk på å beholde en viss form for kontroll og oversikt, både over oss selv og verden rundt oss.

Samtidig vet vi dypest sett at livet ikke funker slik – det eneste vi jo vet sikkert er at alt er i forandring, hvert øyeblikk. Yogapraksisen har lært meg uendelig mye om å slippe, og på den måten gi større rom for det som faktisk ER – her og nå. Og praksisen har virkelig omsatt dette fra å være mentale konsepter til å bli erfaringer og levd liv; noe som ligger som en klangbunn, både i hverdagene og festdagene. I det livet som leves på yogamatta, men kanskje vel så viktig; i det livet som leves av matta.

Dette aspektet er (forhåpentligvis) noe man aldri blir helt utlært i, og for meg er det spennende å sette dette på agendaen også inn i 2017. Tematikken har vært en del av min prosess de siste 15 årene, og som yogalærer deler jeg ukentlig erfaringene mine med de jeg møter på matta. Mange av ordene er forslitte og noen ganger føles de oppbrukt – men livet er så genialt innrettet. Når du trodde du hadde alt på stell, og var på vei til å bli ørlite grann nummen, får du plutselig en i rett i fleisen. Og derfra våkner en ny aktualitet, en ny erfaring, en ny forståelse. Vi blir klokere. Og trenger ikke så mange rett i fleisen lengre, bare kanskje en lett klaps på kinnet for å våkne opp av søvngjengertilstanden; Se. Lytte. Ta plassen vår midt i det Livet som faktisk er vårt å leve.

Å slippe handler også om å tillate seg å hvile tilbake – i oss selv, i livet, i kroppen. I vår fremoverlente kultur er dette enn så lenge fortsatt litt motstrøms, og på mange måter ganske radikalt. Men sårt tiltrengt, i en verden full av støy, eksponering, prestasjon, rastløshet – og den evige jakten etter bekreftelse og anerkjennelse. Også i yogaverdenen kan denne fremoverlentheten gjøre seg gjeldende; selv om vi er aldri så bevisst vårt ego og vår trang til prestasjon kan vi kan allikevel fort miste oss selv i vår iver etter å komme dypere og lengre – til å avansere inn i stillinger som hodet ønsker og vil, men som kroppen kanskje ikke nødvendigvis er klar for. Yogalegenden Vanda Scaravelli sier det slik; «Do not sacrifice the body for the glory of the pose». Dersom vi presser oss videre før kroppen er klar ligger det en aggressivitet og hardhet mot oss selv til grunn for praksisen, som jeg tenker før eller siden vil slå tilbake og gjøre at vi tvinges til å forsøke en ny tilnærming. En tilnærming med mer respekt og med større aksept for der vi – og kroppen – er, akkurat her og nå.

Kulturelt sett er motsvaret til fremoverlentheten der, både i yogaverdenen og i det kollektive feltet vi alle er en del av. Dypest sett tror jeg vi alle lengter etter autentisitet – noe som har kjerne, noe som føles genuint og sant. Og min erfaring er at å øve opp evnen til både det å slippe og det å hvile tilbake fasiliterer kobling og kontakt til en slik autentisitet i oss selv. I yogapraksisen innebærer det å virkelig LYTTE til kroppen og til oss selv, og ta den informasjonen vi da sitter med på alvor – og til etterretning.

Min kloke mann har lært meg mange ting, blant annet viktigheten av å legge inn mellomrom i vår families hverdagsaktiviteter; det å sette seg ned etter en avsluttet arbeidsoppgave eller aktivitet, og ta noen øyeblikk – hvile litt tilbake – før vi gyver løs på neste punkt på lista. En typisk av-matta-praksis. På matta er konseptet sterkt tilstede i både egenpraksisen og undervisningen min. Etter en øvelse: kjenne etter hva som ER i kroppen akkurat nå. Hvile litt tilbake, det trenger ikke alltid å være noe en dveler med i så mange pust nødvendigvis – men sørge for å opprette en form for kobling, om så bare i noen få sekunder. Og derfra, bevege oss videre inn i neste bevegelse. Dette er en verdifull investering også i forhold til det motoriske nervesystemet; ny koorrdinasjon trenger litt t i d for å kodes ordentlig inn. Derfra kan nye bevegelsesmuligheter implementeres til å bli en del av kroppens motoriske repertoar – til å bli den vi nå ER, idet vi beveger oss videre i våre liv.

Bevegelse, klaps på kinnet, hvile tilbake, slippe, ny autentisitet, bevegelse videre. Sånn går nu dagan – som vi sier her nord. Og jammen er jeg glad for å møte det nye året og disse nye dagan, for å få muligheten til å utforske nye hvelv etter hvelv, både i form av nye oppdagelser i yogastillinger, og som deltager på den evigvarende læringsarenaen livet «ute i felten» er.

Så, 2017; det skal bli spennnede å se hva du kommer med! Det fins alltid nye lag, ennå uutforskede nyanser, større dybde – og bredde – når en manøvrerer i dette landskapet. Heldigvis blir vi aldri ferdige, og noe av øvelsen er å hvile tilbake inn i nettopp dette også, i tillit til at også det «er som det skal være.»

Romanske buer

Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett

i halvmørket.

Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk.

Noen lysflammer blafret.

En engel uten ansikt omfavnet meg

og hvisket gjennom hele kroppen:

«Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!

Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.

Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.»

Jeg var blind av tårer

og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen

sammen med Mr. og Mrs. Jones, Herr Tanaka

og Signora Sabatini

og inni dem alle åpnet seg hvelv etter hvelv uendelig.

Tomas Tanströmer

Etter noen helt fantastiske måneder i babybobla titter jeg igjen hodet ut i verden. Det våres, tulipanløkene er på full fart opp langs solveggen i hagen vår- og jeg kjenner igjen stor lyst og inspirasjon på å vende blikket utover; ta del igjen!

Etter å ha undervist yoga i snart et tiår (jubileum sommeren 2017!) har det også slått meg hvor viktig det er med disse lengre pausene fra undervisningen. I mellomrommene skjer det mye viktig arbeid; ny forståelse, nye erkjennelser og nye dybder i egenpraksisen. Fordypelsen innover er helt nødvendig for det vi kan gi og skape utover – det er i rytmen mellom innpust og utpust at utvikling og vekst får de beste forutsetningene!

Da jeg ble mamma for 2.gang i fjor høst sendte en yogaelev meg denne vakre hilsenen: Nyt denne magiske tiden når verden for en stund står stille.

TID er jo et skikkelig pussig konsept. Og det er sant; verden står for noen øyeblikk stille i møte med «svingdøra» inn og ut av livet; i nærkontakt med fødsel og død. Det som rammer inn våre korte liv, som gir dybde og klangbunn til alle hverdagene mellom disse stasjonene.

Denne gangen har jeg igjen kjent hvilken stor gave det er å få lov til å hoppe av den lineære tida for en stund. Gå inn i spedbarnets Væren, som jo på ett vis er tidløs. For yogalæreren som hver uke snakker om tilstedeværelse fins det knapt noen bedre læremester.

Lyrikeren Pablo Neruda sier også noe om å stoppe den lineære tiden – og hva som kan skje når vi «ikke er så opptatt av alltid å gå fremover». Stillhet og retrett fra utenomverdenen er ikke nødvendigvis synonymt med stillstand og stagnasjon. Det gjelder å finne den gode rytmen i vekselspillet mellom innpust og utpust, bevegelse og hvile, dvale og ny blomstring.

NÅ TELLER VI TIL TOLV

Nå teller vi til tolv

og alle er stille

for en gangs skyld på jorden,

la oss ikke snakke et språk;

la oss stoppe opp litt,

og ikke bevege oss så mye.

Det vil være et sjeldent øyeblikk

uten mas, uten motorer;

vi vil alle være sammen

i en plutselig underlighet.

Fiskerne i det kalde havet

vil ikke skade hvaler

og mannen som samler salt

vil ikke se på sine såre hender.

De som planlegger grønne kriger,

kriger med gass, kriger med ild,

seiere uten overlevende,

vil kle seg i rene klær

og gå med sine brødre

i skyggen, uten å gjøre noe.

Hva jeg ønsker må ikke forveksles

med fullstendig uvirksomhet.

Det handler om livet…

Hvis vi ikke var så opptatt

av alltid å gå framover,

og for en gangs skyld gjør ingenting,

kanskje en enorm stillhet

vil avbryte tristheten

over aldri å forstå oss selv

og over å true oss selv med døden.

Kanskje jorden kan lære oss,

som når alt virker dødt

og senere viser seg å leve.

Nå teller jeg til tolv

og du er stille mens jeg går.

Pablo Neruda

Så kom sensommeren – så fantastisk med disse varme, lange dagene vi har fått i gave. God bensin å ta med seg inn mot høst og mørketid!

Forrige uke kom jeg hjem til den nordnorske sensommeren etter en 7-dagers stille retreat. I år som i fjor fikk jeg ryddet plass i sommerkalenderen til 1 ukes avkobling – og PÅkobling – inn i nærvær, stillhet, natur – og en sjelden anledning til fordypelse av praksisen over flere døgn. Med veksling mellom sittende og gående meditasjon, samt noe yogaprakis ble det ei virkelig nærende, om enn også krevende uke.

Det er forunderlig å kjenne hvordan hjernens konstante søken etter stimuli og ny input fra verdenen på utsida gradvis slipper taket, hvordan jakten på adspredelser sakte men sikkert avtar.

Hvordan nervesystemet får sin etterlengtede, dype hvile.

Hvor usannsynlig spesielt det er å dele tid og rom med mennesker uten å måtte forholde seg direkte til dem gjennom ord og øyekontakt. En helt annen måte å relatere til hverandre enn det hverdagen består av.

Og veldig spesielt i år å ha med en liten copilot inn i Stillheten – både tror og vet at vedkommende må ha hatt en utrolig god uke, med så masse gode vibrasjoner og intensjoner i lufta!

Dette diktet delte en av lærerene underveis i retreatuken, det sier noe om det som trer frem som krystallklare, høyst menneskelige mekanismer i løpet av de første døgnene i stillheten;

ADSPREDELSEN

Hele tiden denne adspredelsen
hele tiden gripe ut etter noe
for å unngå det som er
noe å spise, drikke
en røyk
sjekke mailen
sende en ny?
lese nyheter
Facebook
ringe en venn
være interessert…
være noen
for noen

Bare bli kvitt denne uro
denne tomhet
for all del ikke gå inn i denne uro –

Det finnes ingen vei utenom;
en dag
må du synke ned i tomheten
i uroen, angsten
en dag må du gi opp
slippe taket
gi deg hen…

Et eller annet sted der nede
vet du at du finnes
slik du var

Dypt der nede
fins den røde tråden;
den ble bundet rundt den lille armen din
før du gikk ut
i adspredelsen

Gi slipp –
den fins der
ennå!

Christian Egge

— Så er det godt å være tilbake i hverdagene igjen, de som jo utgjør størstedelen av livet og som er den viktigste arenaen for nærværspraksisen. Og allikevel tydelig merke at dette girskiftet er noe jeg tar med meg videre. Inn i de korte samtalene med de andre foreldrene når vi leverere ungene våre i barnehagen, i et blikk og noen få ord med kassadama på Coop, over gjerdet til de nye naboene som flyttet inn i august. Inn i møtet med kroppen på yogamatta, med tankene og pusten på meditasjonsputa – her hjemme i min egenpraksis.

Jeg faller mer og mer til ro med at det er dette som er praksisen; at vi fortsetter å vandre litt ut i adspredelsen, for så å finne veien hjem igjen, på nytt. Poeten T.S Eliot sier det slik:

“We shall not cease from exploration, and the end of all our exploring will be to arrive where we started and know the place for the first time.”

Januar – igjen! For min del kjenner jeg på: Nye begynnelser, nye innpust – ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt. Og samtidig dette; en dyp takknemlighet for alle de Øyeblikkene som til sammen utgjorde det året som nå er forseglet og avsluttet. Mange av disse er øyeblikk i yogarommet og på yogamatta – tusen takk til alle jeg har fått dele yogatid med i året som gikk!

Mange øyeblikk står ut når en gjør sitt personlige årsoppgjør – og det er mange jeg ved årets slutt har trukket frem igjen til forgrunnen av bevisstheten. Dvelt ved, kanskje smilt ved tanken på – eller kanskje kjent en vemodig klang i brystet ved.

Et av dem er dette; på en liten flekk på jorda, på en fotballbane utafor en stor treningshall, går 230 mennesker sin langsomme gående meditasjon. 10 steg i mikorfart forover, snu langsomt, 10 steg i mikrofart tilbake. Gjenta.

Hvert menneske går i sin egen bane, i sitt eget snegletempo. Jeg er en av dem. Sett utenfra ser vi sikkert ut som halvvåkne zombier. Det er dansk midtsommer, vinden beveger de lange, gulgrønne stråene på enga rett nedenfor, sola står lavt over horisonten, bølgene slår inn over stranda lengst nede i synsfeltet. Den ukelange retreaten er halvveis, og akkurat nå er vi midtveis i 2 døgn i fullstendig stillhet.

I stillheten blir alle de indre stemmene så tydelige – monologen i hodet trer frem i all sin velde, i hele sitt spekter – i alle nyanser mellom herlighet og gru. Disse indre samtalene jeg fører med meg selv, som jeg i en hektisk hverdag vet ER der, og som jeg i min daglige meditasjonsøkt logger inn på og observerer, for en kort stund av døgnet. Nå er det bare dem og meg. Vel, ikke bare. Sola er der, vinden er der, bølgene er der. Og disse 229 andre menneskene som også går sin gående meditasjon, med sine indre monologer. Som også strever, som forsøker, som innimellom lykkes – og som av og til går på trynet.

Retreaten har for meg til nå innheholdt hele tanke- og følelsesregisteret; glede, frustrasjon, takknemlighet, kjedsomhet, dyp ro, lykke, utålmodighet, irritasjon, inspirasjon. Læringen og den dype erfaringen handler om å SE skiftningene, og gi slipp på motstanden mot at alt går over i noe annet – hele tiden. Og samtidig erfare det i meg som SER alt dette, fra øyeblikk til øyeblikk.

Og; i akkurat dette øyeblikket – på fotballbanen – kjenner jeg en dyp tilhørighet. Til livet, til jorda føttene mine varsomt trår på akkurat nå, til solas syklus og pustens rytme – og til menneskene som beveger seg rundt meg. De 229 mer eller mindre fremmede som er i min umiddelbare nærhet, og alle de andre som trår sine steg på jorda – som forsøker, som prøver – som lykkes innimellom, som av og til snubler og faller.

I det daglige livet “ute i felten” er det ikke alltid vi kjenner denne tilhørigheten. Øyeblikket på fotballbanen viser meg så tydelig at den evige, indre monologen ofte består av vurdering og analyse – og at jeg gjennom denne kartleggingen forsøker å plassere meg selv i forhold til menneskene rundt meg; over, under, eller ved siden av. Slik skaper jeg en illusjon av kontroll og oversikt – men også en avstand til livet, til situasjonene som utgjør min hverdag, til menneskene jeg møter. I et øyeblikk SER jeg alt dette, og forsøker å gi rom til alt som foregår. Og ved å gir rom, mykner noe i meg. Og fremfor å være over, under eller ved siden av er jeg plutselig forbundet. Jeg hører til.

Ved årets slutt minner dette Øyeblikket meg på at min dedikasjon også gjelder for det kommende året; jeg ønsker å fortsatt ha en daglig praksis som kan hjelpe meg til å kultivere frem mer og mer av denne følelsen av dyp tilhørighet. Noen ganger er den helt i vannskorpa, andre ganger er den mye vanskeligere å nå. Men den er der, og viktigere; jeg lever med en dyp visshet om at den er innen rekkevidde.

Derfor: nye begynnelser, nye innpust, ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt – også i 2015. Rulle ut yogamatta, ta plassen min på meditasjonsputa. SOM jeg gleder meg til fortsettelsen, til å erfare alle de øyeblikkene som skal utgjøre dette neste kapittelet.

Godt nytt år!

—-utsikt fra fotballbanen på Fuglsøcentret, Mols bjerge

Nå er det ferietid – for de fleste av oss gir det etterlengtet tid for hvile og væren – som igjen kan generere nye innsikter og inspirasjon for en ny høst og vinter.

Selv innleder jeg nå sommeren med 1 ukes retreat, årets store gave til meg selv. TID til å lytte, dykke ned og falle innover. Og disse ordene har jeg med meg inn i denne neste uka:

Watch – Witness – Wonder

I hverdagsmodusen vår handler det ofte om kjapp prosessering av det som skjer rundt oss, og handling utfra hva situasjonen krever av oss. Vi SER omverdenen, og agerer i den.

Når vi lager oss mellomrom – på yogamatta, eller i andre former – kan vi flytte oppmerksomheten bakover i bevisstheten. Vi begynner å obeservere, oss selv og verden rundt oss – være VITNE til det som ER, akkurat nå. Pusten senkes, sansene åpnes.

Utfra stedet av selvobservasjon gis det så rom for UNDRINGEN; den vakre, og av og til vanskelige verdenen vi er i og hører til i, oss selv, pusten, kroppen. Spørsmål som ikke nødvendigvis får noe definert svar. Men følelsen av å kanskje noen ganger være i forbindelse – med alt det vi forstår, og alt det vi ikke helt kan gripe med vår bevissthet.

Vi trenger ikke nødvendigvis å reise på 1 ukes retreat for å komme ned i wonder-modus. Vi kan sjekke inn med oss selv kontinuerlig, gjennom vår hverdag og gjennom det som nå fremover er våre feriedager. Lage oss noen små hverdagsretreater. Sette deg i hagen din noen få minutter daglig – uten annen agenda enn denne:

Watch – Witness – Wonder

Observere ungene dine. Eller foreldrene dine. Eller de andre menneskene som er rundt deg, akkurat nå. Se gresset gro, kjenne sola i ansiktet, snuse inn valmuene. Puste, være.

Noen ganger trenger vi å SE. Andre ganger trenger vi å observere, være vitne til. Og innimellom trenger vi undringen. Det å kunne bevege seg sømløst mellom disse lagene av bevissthet, gir en opplevelse av bevegelsefrihet i livet. Og et tyngdepunkt som alltid er tilgjengelig. Selv i vår hverdagsmodus med kjappe avgjørelser og tidvis hektisk agenda fins det alltid et backdrop; ned i undringen, forbindelsen og den dype koblingen.

Med ønske om gode hverdager og feriedager denne sommeren – gjennom både det du ser, er vitne til og undrer deg over. God tur!

FRYD og glede over sola og snøen disse dagene her i nord! Jeg kjenner en jubel langt inni cellene over at vi nå – igjen – går mot lysere tider.

Iallefall kjennes det slik i dag. Så vet jeg samtidig at det fins dager med strålende sol fra skyfri himmel der det kjennes langt mindre gnistrende å være meg. Og, som alle som bor nord for polarsirkelen vet; været kan skifte på et øyeblikk. Det gjelder de indre værskiftningene, vel så mye som de ytre.

På yogamatta øver vi oss på å akseptere og omfavne det som er, her og nå – uansett hva det er. Vi forsøker å ikke ta stilling, øver oss på å avstå fra vurderingen, analysen, problematiseringen.

Jeg tenker at dette arbeidet dypest sett handler om et ønske om å være i fred med oss selv – og med verden rundt oss. Og at den tida vi investerer med disse intensjonene som overskrift vil påvirke de vi forholder oss og står i forbindelse til, nært og fjernt.

Dette sa teologiprofessor Jakob Jervell noe om i et av de siste intervjuene han gjorde før han nylig døde, 88 år gammel. Han fikk spørsmål om hva han nå visste som han gjerne skulle visst da han var ung. Og svarte følgende:

“At vi alle er en del av hverandres liv. Det er et slags forhold mellom mennesker som vi aldri tenker på. Vi reflekterer veldig lite over forskjellen mellom individ og person. Et individ er lukket. Det er seg selv nok. En person betyr “den som noe klinger gjennom”. (…) Vi er avhengige av hverandre. Det er noe av det vesentligste jeg har lært, og det vanskeligste.”

Så er spørsmålet, i dag: hva klinger gjennom meg? Tilfører jeg mer aggresjon, friksjon og disharmoni til omverdenen, eller skaper jeg mer ro, harmoni og forbindelse i meg selv – og i verden?

Jeg tenker at vi – og verden – sårt trenger mer av det siste. Og at dette starter på mikroplanet. Gjennom alle de hverdagene som utgjør et liv. Gjennom alle de relasjonene, tette og mer distansert, som utgjør den sammenhengen vi er og beveger oss i.

Jeg utfordrer meg selv og oss alle til å fortsette å sjekke inn, lage oss landingsplasser i vår hverdag disse ukene frem mot vår og sommer. Både de hverdagene der alt gnistrer innabords, og de hverdagene hvor det er lavt skydekke og uro i lufta. Undersøke, med stor raushet og aksept, hva som klinger gjennom meg – i dag, akkurat her og nå.

We can make our minds
so like still water
that beings gather
about us,
that they may see
their own images,
and so live for a moment
with a clearer,
perhaps even with
a fiercer life
because of our quiet

William Butler Yeats

Her i nord går vi nå inn i det som for mange er selve YogaTida i året. De korte dagene inviterer oss til mer oppmerksomhet inn i den verdenen som er på innsida. Novembermørket fasiliterer rom og tid til å lytte og kjenne; hvordan er det egentlig å være meg?

Selv nyter jeg den litt mer langsomme pulsen etter en ganske hektisk og sosial sommer og høst. Samtidig kjenner jeg i mitt eget liv på gleden over å for alvor vende antennene ut i omverdenen igjen – inspirert til å dele mer fra det stedet jeg befinner meg nå!

Forrige uke fikk jeg gleden av å dele min yoga med 98 mennesker i ett og samme rom. Stedet var Fornebu, og anledningen var NFONs Nærværsdag.

Sterk synergieffekt når nesten 100 mennesker er oppmerksomt tilstede – samtidig! Og utrolig flott å stå foran disse menneskene og vite at hver og en hadde valgt . Valgt å sette av tid og energi til en hel dag der intensjonen om å være nærværende sto som øverste overskrift. Være nær seg selv, kroppen, livet, de andre menneskene i rommet.

Jeg fikk også være deltager på NFONs skandinaviske konferanse med tema “Mindfulness i arbeidsliv og ledelse”. Inspirerende å oppleve at nærværstrening og bevissthetsarbeid ikke lenger er noe fremmed – selv ikke i the corporate world.

Jeg sitter igjen med mange ting etter disse dagene. Bl.a. dette; oppmerksomt nærvær er en grunnkompetanse som er relevant for alle mennesker – på alle arenaer vi ferdes på. Og: oppmerksomt nærvær er og vil alltid forbli selve fundamentet for den yogaen jeg utøver og underviser i.

Og igjen er jeg blitt påminnet om dette: Evnen til å være tilstede er ingen fiksert ferdighet, ingen statisk kompetanse vi kan tilegne oss for så å si oss ferdige med. Og det er jammen gode nyheter! Ved å miste oss selv, åpnes muligheten for å finne oss selv igjen – være nær oss selv.

Igjen – og igjen. Og igjen.

Hver gang jeg evner å velge nærværet, står jeg ved begynnelsen til meg selv. Noen ganger er det godt å stå der. Men ikke alltid. Det kan være direkte ukomfortabelt, vanskelig og skummelt å stå der, ved begynnelsen til meg selv. Allikevel kjenner jeg at det tross alt er et ganske fantastisk sted å befinne seg. Og jeg kjenner en takknemlighet over at flere av oss vil til dette stedet! Synergieffekten er faktisk til å ta og føle på – her vi står ved Begynnelsen.

PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut

får du se solen bare som en gnist

i et sluknende bål

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se hele Melkeveiens hjul

rulle bort på veier av natt

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se Universet selv,

alle lysår-milliardenes summer av tid,

bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt

som juninattens stjerne

hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.

Rolf Jacobsen

Når de store tingene blir sagt – og lyttet til – med en autentisitet utfra hvor vi er i livene våre akkurat nå, skjer det en transformasjon. De store ordene går da fra å være klisjéer vi betrakter på kjølig avstand til høyaktuell, sanselig ferskvare.

Nylig hadde jeg en slik ferskvareopplevelse. Sammenhengen var et foredag som handlet om foreldre og barn, og temaet var Relasjon. Foredragsholderen snakket om hvor viktig det er å opprette forbindelse mellom deg som forelder og barnet ditt før du gir instruksjon, kommando, rettleding. Og hvor lett det er, i vår travelhet, å hoppe over denne lille, subtile “innsjekkinga”. Svært ofte tar vi oss ikke tid til å se, lytte og kjenne hvor barnet vårt befinner seg akkurat nå. Vi går rett på kommandoen, og undrer oss så over at vår agenda noen ganger (eller oftere!) møtes med protester og trass.

Hovedpoenget i foredraget var at dersom forbindelsen er der, tas budskapet imot på en helt annen måte. Som foreldre er det derfor essensielt “to connect before you direct”. Et enkelt prinsipp, som tidvis er svært utfordrende å etterleve.

Det slo meg med en gang at dette prinsippet på langt nær gjelder eksklusivt for forholdet foreldre-barn, men er gydlig for alle relasjoner – også relasjonen til oss selv. Og at “connect before you direct” er en interessant overskrift å ta med seg på yogamatta.

På det første yogakurset jeg deltok på brukte læreren alltid de første 10 minuttene av timen til avspenning og såkalt “innpusting”. I liggende stilling skulle vi la kroppen gradvis få lov til å spenne av, og samtidig kjenne at pusten ble dypere og friere. Før kroppen skulle tas med inn i de ulike mer eller mindre ekstreme posisjonene, skulle vi samle oppmerksomheten og rette blikket innover – skape forbindelse med og til oss selv.

Da jeg som helt fersk yogaelev skulle gjennomføre mine første økter på egenhånd hjemme på stuegulvet, hoppet jeg ofte over den innledende “innpustinga” og gikk rett på yogastillingene. Jeg var utålmodig etter å komme til poenget, få ordentlig utbytte av den tida jeg hadde satt av til yoga. Gradvis skjønte jeg imidlertid at jeg gikk glipp av selve essensen i yogaen dersom jeg sløyfet “innsjekkinga”. Uten å opprette forbindelsen først, ble opplevelsen endimensjonal og teknisk, kjemisk fri for de magiske øyeblikkene jeg kunne oppleve under yogatimene hos læreren min. Det ble “directing without connecting”.

I ordboka mi står forbindelse beskrevet slik; kontakt, berøring, samband, sammenheng. Satt inn i et yogisk perspektiv betyr det at idet jeg setter meg på matta tar jeg meg først tid til å lytte innover. Tar kontakt med pusten slik den er i dag, berører kroppens spenninger med oppmerksomheten min. Kjenner på sammenhengen av følelser som rosterer, tanker som kjører i ring. Bruker pusten, og lar alt i meg mykne gradvis. Muskler, ledd, organer, vev, tanker, følelser.

Investerer jeg disse få minuttene vil kroppen ta imot den videre instruksjonen på en helt annen måte. Et fundament av tillit er etablert. Derfra kan jeg gå inn i de tekniske detaljene om hvilke ledd som skal gjøre hva, hvilke muskler jeg er ute etter å aktivere, hvilke som skal spenne av, hvor pusten skal flyte inn. Og med forbindelsen intakt, vil kroppen underveis gi meg tilbakemelding på hvor den er akkurat i dag. Dermed kan jeg justere der det trengs; strekke meg litt lenger der det er åpning for det, gi etter og mykne der det er nødvendig.

Innen yoga er senterkraft en litt annen måte å snakke om “connect before you direct”. I yogaundervisningen min er senterkraften både et rent fysiologisk fenomen; balansen mellom indre stabilitet og ytre mobilitet. Samtidig tenker jeg senterkraften som den bevisstheten og koblingen vi har til vårt eget senter, det som er selve kjernen vår. Det som handler om hvem jeg er, dypest sett.

I fysiologien handler senterkraften om hvordan den dype kjernemuskulaturen initierer alle bevegelser vi gjør. Den lille, dype aktiveringen, som så inviterer de ytre muskellagene til å bevege kroppen inn i de ulike yogastillingene. Fundamentet av stabilitet frigjør mobiltet – gir retning og flyt til ledd og muskler. Connecting before directing.

De samme prinsippene gjelder for bevisstheten om mitt eget senter. Den dype koblingen innover aktiveres som et stødig fundament. Så vendes oppmerksomheten utover – i bevegelse, i møter med andre, i arbeidsoppgaver, inn i neste punkt på to-do-lista. I alle relasjoner kan vi lettere kjenne den andres senterkraft når vi er koblet til vår egen. Når forbindelsen er etablert, kan vi så utforske hvor vi skal bevege oss – sammen, eller hver for oss.

“Connect before you direct” har vært et interessant hverdagsmantra å ha med seg den siste tiden, både på og av yogamatta. En påminnelse om at jeg ønsker å leve et liv der jeg hver dag kjenner forbindelsen – til meg selv, til livet mitt, til kroppen min, og til de jeg lever sammen med – akkurat her og nå.