nyhetsbrev

Sommeren er her straks. Iallefall håper vi det her nord! Nok et halvår summeres opp og forsegles. På mange måter er takknemligheten ekstra sterk når jeg denne gangen tar sommerferie etter vårens kursserie. En bråstopp sist senhøst medførte en lengre undervisningspause i vinter, der en ganske omfattende rekalibrering måtte til for å gjenfinne en ny balanse. Beskjeden var overtydelig; hvilen måtte gjenfinnes. Den livsviktige hvilen, som er en helt naturlig og nødvendig del av et menneskeliv, men som ofte degraderes, eller simpelthen utsettes. Hvilen- som vi ikke nødvendigvis finner frem til ved å bruke viljen og gjennomføringsevnen vår: «Hvile med kvalitet! Bli skikkelig god på å hvile! Kunne krysse av på lista at i dag har jeg hvilt!»

Min sterke erfaring denne vinteren er tvertimot at hvilen finner oss – når vi tør å gi slipp, når vi å tillater at vi synker helt til bunns, når vi gir opp, og faller fra hverandre.

Det har virkelig vært et interessant halvår. Mellomrommet har fasilitert en utforskning av et dypere tyngdepunkt, og samtidig gitt meg muligheten til å se nærmere på en hel mengde forestillinger og sannheter som subtilt har fått lov til å begynne å sementere seg. Det er underlig å – igjen – oppdage kraften i vår svært menneskelige trang til å holde fast, til å sikre fast grunn under føttene.

Og for yogalæreren, som på mange måter har tenkt at hun er utlært i hvile (- hun som til og med lærer andre å hvile!) har månedene i dvalemodus vært en kraftig vekker på at hvilen faktisk er ferskvare.

Da denne erkjennelsen var et faktum, ble den videre utforskningen hva som gir hvile, virkelig hvile. Hvile i det som er livet akkurat nå, hvile i denne tidsalderen vi lever og puster i akkurat nå? Svaret er komplekst, og svaret er dynamisk. Det forandrer seg med oss, og nye rekalibreringer må stadig til. Men i et “topptungt” samfunn, der svarene ofte kommer fra intellektet vårt, har denne vinteren vist meg – igjen- at så mye av det jeg leter etter fins nede i kroppen. Innsikt og retning kommer spontant i det vi senker tyngdepunktet og lar oppmerksomheten dykke ned, inn i den verdenen som er utenfor tankene. Her fins den dype hvilen; i Møtet med kroppen, pusten, jorda – her og nå.

Denne siste uka i juni er Harstad festspillby. For en luksus – daglig inviteres vi inn i rom som gir oss muligheter til å bli berørt og konfrontert, til å forundres og forskrekkes. En av overskriftene for årets Festspill er: vi må snakke sammen. Møtes, ansikt til ansikt – og utveksle. Live, in real time.

Jeg tenker at her ligger det også en dyp hvile. Vi mennesker trenger å høre til, vi trenger å kjenne at vi har vår plass i de relasjonelle sammenhengene. Samtidig tenker jeg at for å virkelig Møtes med hverandre, må vi først nødvendigvis Møtes med oss selv. Dette aspektet har jeg fått erfare med en ny tydelighet gjennom denne yogavåren; det er så livsviktig for oss mennesker å Møtes, både med oss selv og med hverandre. I yogarommet deler vi pust og bevegelse, det er vårt språk. Ordløst, men allikevel høyst reelt. Vi får lov til å være på vår egen tur, men samtidig kan vi kjenne en støtte og et fellesskap i det at de andre i ringen akkurat denne kvelden også har valgt å være på sin tur. Og selv om vi er på hver vår tur ferdes vi sammen innover i kroppen, ned i pusten – vi har reisefølge.

I andre enden av økta ruller vi sammen mattene våre, og går hjem til hver våre liv. Vender blikket utover igjen – men ser kanskje verden fra et litt annet sted. Kroppen vekkes opp av dvalen og nummenheten, og vi kan kanskje møte livet med litt større årvåkenhet, sensitvitet og tilkobling.

Med den nye årvåkenheten, sensitivteten og tilkoblingen som min vinterdvale har fasilitert, går jeg nå sommeren i møte. Sommeren som vi alle har ventet på, og som vi lengter etter. Så er det interessant å snu perspektivet, legge merke til hvordan alt venter på oss. Og kanskje begynne å ta inn omfanget av dette, og til og med kanskje erkjenne at slik kan det være, hvert eneste øyeblikk av våre liv. At alt faktisk venter på oss – hele tiden. Hvis vi våger å slippe oss ned i dypet av stillheten, kommer verden oss i møte. Et ganske radikalt perspektivskifte i denne tidsalderen der det som gir stjerner i boka er vår kapasitet til å skape våre liv, få ting til å skje, realisere oss selv, være proaktiv.

Istedet inviterer hvilen oss inn i mottagermodus. Jeg får lov til å lene meg ørlite tilbake, og la hele spekteret av inntrykk komme til meg. Derfra kan jeg så agere, skape, igangsette, kommunisere, delta. Med hvilen som grunntone.

EVERYTHING IS WAITING FOR YOU

Your great mistake is to act the drama

as if you were alone. As if life

were a progressive and cunning crime

with no witness to the tiny hidden

transgressions. To feel abandoned is to deny

the intimacy of your surroundings. Surely,

even you, at times, have felt the grand array;

the swelling presence, and the chorus, crowding

out your solo voice. You must note

the way the soap dish enables you,

or the window latch grants you freedom.

Alertness is the hidden discipline of familiarity.

The stairs are your mentor of things

to come, the doors have always been there

to frighten you and invite you,

and the tiny speaker in the phone

is your dream-ladder to divinity.

Put down the weight of your aloneness and ease into the

conversation. The kettle is singing

even as it pours you a drink, the cooking pots

have left their arrogant aloofness and

seen the good in you at last. All the birds

and creatures of the world are unutterably

themselves. Everything is waiting for you.

David Whyte

Helt siden jeg startet min reise inn i yogalandskapet for 13 år siden har jeg hatt med meg en nysgjerrighet – og et lidenskapelig ønske om å forstå. En forståelse på detaljnivå; få dybdekunnskap om bevegelse og biomekanikk, forstå hvordan pusten og ringvirkningen av pustens funksjon (eller dysfunkjson) påvirker oss. Og på et større, mer helhetlig nivå; forstå mekanismene for tilstedeværelse og forankring i øyeblikket, og omsette denne forståelsen i erfaringen av å leve livet med hele meg.

Da jeg la ut på ferden for å bli yogainstruktør for 10 år siden, kastet jeg meg sultent over all lærdommen som ble servert, både gjennom yogautdanningen og gjennom all relevant litteratur jeg kom over. Anatomi, mindfulness, kropp-psyke-forbindelsen, chakraer, meridianer, stressregulering og pustens påvirkning på nervesystemet.

Landskapet var – og er fortsatt – endeløst. Og selv om jeg fornemmet denne endeløsheten da jeg startet ut hadde jeg allikevel en tanke om at jeg nok ville komme til bunns i dette en eller annen gang, bare jeg fikk lest nok, utforsket nok på min egen matte, undervist mange nok i yogarommet, dratt på mange nok kurs og utdanninger selv.

Etter å ha undervist i noen år hadde jeg fått lest en mengde bøker, sett noen hundre kropper i yogarommet, og forsket daglig i egen kropp på matta hjemme.

Pusten, tilstedeværelsen og nærværspraksisen følte jeg lå som en god forankring både i min egen praksis og i undervisningen min. Likevel kjente jeg på en frustrasjon over å ikke kunne gi klare nok svar på detaljnivå når elevene mine etter timen kom bort med spørsmål om fysiske plager og ting som dukket opp relatert til disse i ulike yogaøvelser. Hva jeg trodde stivheten og de sporadiske smertene i brystryggen handlet om, hva kunne smertene i skulderen ved visse armbevegelser skyldes, hvorfor kjentes det ut som om det «stoppet» i hofteleddet når eleven skulle gjøre pigeon pose?

Det var definitivt mer å komme til bunns i. Og ikke minst, mer å gå på i forhold til å utvikle blikket som ser hva som trengs i en kropp, og som gjør at en dermed kan begynne å finne en årsaksammenheng; hvorfor er kroppen havnet der den er i dag? Og derfra, hvor går veien videre? Hva trengs i denne kroppen akkurat nå?

Det var på tide med et dypere dykk ned i detaljene. I 2010 reiste jeg over Atlanteren for en 2 ukers Therapeutic Yoga Intensive hos Susi Hatley, biomekaniker og yogalærer. Og tenkte at nå – NÅ! – skulle jeg komme til bunns i (iallefall en god del av) dette. Jeg fikk mange svar, men satt igjen med minst like mange nye spørsmål. Sånn er det jo med alle virkelig store oppdagelser? Du ristes ut av komfortsonen, og i etterdønningene virvles det opp en mengde uklarheter, paradokser og spørsmålstegn. Det er frustrerende, og en kan kjenne seg både overveldet og hjelpesløs. Men dette er utrolige viktige vakum å befinne seg i, fra tid til annen; det er her vi vokser, og det er her forståelsen av verden – og oss selv – blir mer nyansert. Ydmykt må du erkjenne at det kanskje er en mulighet for at det allikevel ikke fins 2 streker under svaret, at sannheten med stor S kanskje ikke er så bastant og fundamental som du kanskje hadde håpet.

Som Susi Hatley informerte alle de 50 håpefulle yogalærerene på den 1.kursdagen, på andre siden av Atlanteren:

«The purpose of this training is not to demystify the body, but to embody the mystery».

Jeg husker hvordan ordene traff den dagen. I dag klinger de utfra en enda større forståelse og ydmykhet. For alt jeg kan, og har lært gjennom disse årene, men også for alt jeg ikke kan, og knapt nok kan begynne å forstå.

Reisen har fortsatt, og jeg har forlengst innsett at jeg aldri blir utlært – heldigvis. I juni i år dro jeg til Nederland for å avslutte et 2-årig sertifiseringsløp som Restorative Exercise Specialist hos en annen biomeknaiker, Katy Bowman.

Det jeg har lært nå er helt i tråd med kunnskapen og det jeg siden har undervist av prinsipper og bevegelseslære fra yogaterapien. Samtidig har møtet med hennes undervisning snudd opp ned – igjen! – på mye av det jeg trodde jeg visste. Her har jeg fått ta del i en helhetlige bevegelsesfilosofi som har ført til livsstilsendringer og konkrete grep for å implementere mer variert, næringsrik bevegelse inn i min egen og vår families hverdag. Samtidig har jeg fått ny, detaljrik kunnskap om temaer som skjelettstabling, muskelfunksjon, fotsålenes (bokstavelig talt) fundamentale betydning, styrke og gjennomgående stabilitet som en vei inn i bedre bevegelighet og økt mobiltet. Og; forståelsen av hvordan kroppen på cellenivå er helt avhengig av variert og kontinuerlig bevegelse gjennom en dag – og gjennom et liv – for å kunne fungere optimalt. Det har vært en serie revolusjonerende oppdagelser, og et helt nytt nivå av detaljkunnskap, som jeg gleder meg stort over å kunne dele videre med mine elever.

Samtidig kommer jeg stadig, og alltid, tilbake til; Hva er alle detaljene og justeringene verdt for en kropp dersom vi ikke er med på turen, deltar med hele oss? Og selv om jeg alltid vil ha en fascinasjon for forståelse og kunnskap på detaljnivå, ender jeg opp, igjen, med at det først svinger ordentlig av denne lærdommen dersom den kan erfares i kroppen, og leves i det livet som er vårt å leve. Embodying the mystery.

Nå gleder meg til en ny yogahøst. Inn i detaljene, med kroppsliggjort tilstedeværelse som ramme og fundament for utforskningen – fra øyeblikk til øyeblikk.

Embodying the Mystery; midnattsol på Elgen i Harstad, juni-17

Det nye året er her, med sine nye begynnelser og nye kapitler. Dagene fra i fjor skrives inn i historien, den historien som gjør at vi befinner oss akkurat der vi er – i dag. Overgangene mellom det som er historie og de nye begynnelsene kan være utfordrende. Det er dypt menneskelig at noe i oss vil holde fast i det som har vært, som regel i et forsøk på å beholde en viss form for kontroll og oversikt, både over oss selv og verden rundt oss.

Samtidig vet vi dypest sett at livet ikke funker slik – det eneste vi jo vet sikkert er at alt er i forandring, hvert øyeblikk. Yogapraksisen har lært meg uendelig mye om å slippe, og på den måten gi større rom for det som faktisk ER – her og nå. Og praksisen har virkelig omsatt dette fra å være mentale konsepter til å bli erfaringer og levd liv; noe som ligger som en klangbunn, både i hverdagene og festdagene. I det livet som leves på yogamatta, men kanskje vel så viktig; i det livet som leves av matta.

Dette aspektet er (forhåpentligvis) noe man aldri blir helt utlært i, og for meg er det spennende å sette dette på agendaen også inn i 2017. Tematikken har vært en del av min prosess de siste 15 årene, og som yogalærer deler jeg ukentlig erfaringene mine med de jeg møter på matta. Mange av ordene er forslitte og noen ganger føles de oppbrukt – men livet er så genialt innrettet. Når du trodde du hadde alt på stell, og var på vei til å bli ørlite grann nummen, får du plutselig en i rett i fleisen. Og derfra våkner en ny aktualitet, en ny erfaring, en ny forståelse. Vi blir klokere. Og trenger ikke så mange rett i fleisen lengre, bare kanskje en lett klaps på kinnet for å våkne opp av søvngjengertilstanden; Se. Lytte. Ta plassen vår midt i det Livet som faktisk er vårt å leve.

Å slippe handler også om å tillate seg å hvile tilbake – i oss selv, i livet, i kroppen. I vår fremoverlente kultur er dette enn så lenge fortsatt litt motstrøms, og på mange måter ganske radikalt. Men sårt tiltrengt, i en verden full av støy, eksponering, prestasjon, rastløshet – og den evige jakten etter bekreftelse og anerkjennelse. Også i yogaverdenen kan denne fremoverlentheten gjøre seg gjeldende; selv om vi er aldri så bevisst vårt ego og vår trang til prestasjon kan vi kan allikevel fort miste oss selv i vår iver etter å komme dypere og lengre – til å avansere inn i stillinger som hodet ønsker og vil, men som kroppen kanskje ikke nødvendigvis er klar for. Yogalegenden Vanda Scaravelli sier det slik; «Do not sacrifice the body for the glory of the pose». Dersom vi presser oss videre før kroppen er klar ligger det en aggressivitet og hardhet mot oss selv til grunn for praksisen, som jeg tenker før eller siden vil slå tilbake og gjøre at vi tvinges til å forsøke en ny tilnærming. En tilnærming med mer respekt og med større aksept for der vi – og kroppen – er, akkurat her og nå.

Kulturelt sett er motsvaret til fremoverlentheten der, både i yogaverdenen og i det kollektive feltet vi alle er en del av. Dypest sett tror jeg vi alle lengter etter autentisitet – noe som har kjerne, noe som føles genuint og sant. Og min erfaring er at å øve opp evnen til både det å slippe og det å hvile tilbake fasiliterer kobling og kontakt til en slik autentisitet i oss selv. I yogapraksisen innebærer det å virkelig LYTTE til kroppen og til oss selv, og ta den informasjonen vi da sitter med på alvor – og til etterretning.

Min kloke mann har lært meg mange ting, blant annet viktigheten av å legge inn mellomrom i vår families hverdagsaktiviteter; det å sette seg ned etter en avsluttet arbeidsoppgave eller aktivitet, og ta noen øyeblikk – hvile litt tilbake – før vi gyver løs på neste punkt på lista. En typisk av-matta-praksis. På matta er konseptet sterkt tilstede i både egenpraksisen og undervisningen min. Etter en øvelse: kjenne etter hva som ER i kroppen akkurat nå. Hvile litt tilbake, det trenger ikke alltid å være noe en dveler med i så mange pust nødvendigvis – men sørge for å opprette en form for kobling, om så bare i noen få sekunder. Og derfra, bevege oss videre inn i neste bevegelse. Dette er en verdifull investering også i forhold til det motoriske nervesystemet; ny koorrdinasjon trenger litt t i d for å kodes ordentlig inn. Derfra kan nye bevegelsesmuligheter implementeres til å bli en del av kroppens motoriske repertoar – til å bli den vi nå ER, idet vi beveger oss videre i våre liv.

Bevegelse, klaps på kinnet, hvile tilbake, slippe, ny autentisitet, bevegelse videre. Sånn går nu dagan – som vi sier her nord. Og jammen er jeg glad for å møte det nye året og disse nye dagan, for å få muligheten til å utforske nye hvelv etter hvelv, både i form av nye oppdagelser i yogastillinger, og som deltager på den evigvarende læringsarenaen livet «ute i felten» er.

Så, 2017; det skal bli spennnede å se hva du kommer med! Det fins alltid nye lag, ennå uutforskede nyanser, større dybde – og bredde – når en manøvrerer i dette landskapet. Heldigvis blir vi aldri ferdige, og noe av øvelsen er å hvile tilbake inn i nettopp dette også, i tillit til at også det «er som det skal være.»

Romanske buer

Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett

i halvmørket.

Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk.

Noen lysflammer blafret.

En engel uten ansikt omfavnet meg

og hvisket gjennom hele kroppen:

«Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!

Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.

Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.»

Jeg var blind av tårer

og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen

sammen med Mr. og Mrs. Jones, Herr Tanaka

og Signora Sabatini

og inni dem alle åpnet seg hvelv etter hvelv uendelig.

Tomas Tanströmer

Etter noen helt fantastiske måneder i babybobla titter jeg igjen hodet ut i verden. Det våres, tulipanløkene er på full fart opp langs solveggen i hagen vår- og jeg kjenner igjen stor lyst og inspirasjon på å vende blikket utover; ta del igjen!

Etter å ha undervist yoga i snart et tiår (jubileum sommeren 2017!) har det også slått meg hvor viktig det er med disse lengre pausene fra undervisningen. I mellomrommene skjer det mye viktig arbeid; ny forståelse, nye erkjennelser og nye dybder i egenpraksisen. Fordypelsen innover er helt nødvendig for det vi kan gi og skape utover – det er i rytmen mellom innpust og utpust at utvikling og vekst får de beste forutsetningene!

Da jeg ble mamma for 2.gang i fjor høst sendte en yogaelev meg denne vakre hilsenen: Nyt denne magiske tiden når verden for en stund står stille.

TID er jo et skikkelig pussig konsept. Og det er sant; verden står for noen øyeblikk stille i møte med «svingdøra» inn og ut av livet; i nærkontakt med fødsel og død. Det som rammer inn våre korte liv, som gir dybde og klangbunn til alle hverdagene mellom disse stasjonene.

Denne gangen har jeg igjen kjent hvilken stor gave det er å få lov til å hoppe av den lineære tida for en stund. Gå inn i spedbarnets Væren, som jo på ett vis er tidløs. For yogalæreren som hver uke snakker om tilstedeværelse fins det knapt noen bedre læremester.

Lyrikeren Pablo Neruda sier også noe om å stoppe den lineære tiden – og hva som kan skje når vi «ikke er så opptatt av alltid å gå fremover». Stillhet og retrett fra utenomverdenen er ikke nødvendigvis synonymt med stillstand og stagnasjon. Det gjelder å finne den gode rytmen i vekselspillet mellom innpust og utpust, bevegelse og hvile, dvale og ny blomstring.

NÅ TELLER VI TIL TOLV

Nå teller vi til tolv

og alle er stille

for en gangs skyld på jorden,

la oss ikke snakke et språk;

la oss stoppe opp litt,

og ikke bevege oss så mye.

Det vil være et sjeldent øyeblikk

uten mas, uten motorer;

vi vil alle være sammen

i en plutselig underlighet.

Fiskerne i det kalde havet

vil ikke skade hvaler

og mannen som samler salt

vil ikke se på sine såre hender.

De som planlegger grønne kriger,

kriger med gass, kriger med ild,

seiere uten overlevende,

vil kle seg i rene klær

og gå med sine brødre

i skyggen, uten å gjøre noe.

Hva jeg ønsker må ikke forveksles

med fullstendig uvirksomhet.

Det handler om livet…

Hvis vi ikke var så opptatt

av alltid å gå framover,

og for en gangs skyld gjør ingenting,

kanskje en enorm stillhet

vil avbryte tristheten

over aldri å forstå oss selv

og over å true oss selv med døden.

Kanskje jorden kan lære oss,

som når alt virker dødt

og senere viser seg å leve.

Nå teller jeg til tolv

og du er stille mens jeg går.

Pablo Neruda

Så kom sensommeren – så fantastisk med disse varme, lange dagene vi har fått i gave. God bensin å ta med seg inn mot høst og mørketid!

Forrige uke kom jeg hjem til den nordnorske sensommeren etter en 7-dagers stille retreat. I år som i fjor fikk jeg ryddet plass i sommerkalenderen til 1 ukes avkobling – og PÅkobling – inn i nærvær, stillhet, natur – og en sjelden anledning til fordypelse av praksisen over flere døgn. Med veksling mellom sittende og gående meditasjon, samt noe yogaprakis ble det ei virkelig nærende, om enn også krevende uke.

Det er forunderlig å kjenne hvordan hjernens konstante søken etter stimuli og ny input fra verdenen på utsida gradvis slipper taket, hvordan jakten på adspredelser sakte men sikkert avtar.

Hvordan nervesystemet får sin etterlengtede, dype hvile.

Hvor usannsynlig spesielt det er å dele tid og rom med mennesker uten å måtte forholde seg direkte til dem gjennom ord og øyekontakt. En helt annen måte å relatere til hverandre enn det hverdagen består av.

Og veldig spesielt i år å ha med en liten copilot inn i Stillheten – både tror og vet at vedkommende må ha hatt en utrolig god uke, med så masse gode vibrasjoner og intensjoner i lufta!

Dette diktet delte en av lærerene underveis i retreatuken, det sier noe om det som trer frem som krystallklare, høyst menneskelige mekanismer i løpet av de første døgnene i stillheten;

ADSPREDELSEN

Hele tiden denne adspredelsen
hele tiden gripe ut etter noe
for å unngå det som er
noe å spise, drikke
en røyk
sjekke mailen
sende en ny?
lese nyheter
Facebook
ringe en venn
være interessert…
være noen
for noen

Bare bli kvitt denne uro
denne tomhet
for all del ikke gå inn i denne uro –

Det finnes ingen vei utenom;
en dag
må du synke ned i tomheten
i uroen, angsten
en dag må du gi opp
slippe taket
gi deg hen…

Et eller annet sted der nede
vet du at du finnes
slik du var

Dypt der nede
fins den røde tråden;
den ble bundet rundt den lille armen din
før du gikk ut
i adspredelsen

Gi slipp –
den fins der
ennå!

Christian Egge

— Så er det godt å være tilbake i hverdagene igjen, de som jo utgjør størstedelen av livet og som er den viktigste arenaen for nærværspraksisen. Og allikevel tydelig merke at dette girskiftet er noe jeg tar med meg videre. Inn i de korte samtalene med de andre foreldrene når vi leverere ungene våre i barnehagen, i et blikk og noen få ord med kassadama på Coop, over gjerdet til de nye naboene som flyttet inn i august. Inn i møtet med kroppen på yogamatta, med tankene og pusten på meditasjonsputa – her hjemme i min egenpraksis.

Jeg faller mer og mer til ro med at det er dette som er praksisen; at vi fortsetter å vandre litt ut i adspredelsen, for så å finne veien hjem igjen, på nytt. Poeten T.S Eliot sier det slik:

“We shall not cease from exploration, and the end of all our exploring will be to arrive where we started and know the place for the first time.”

Januar – igjen! For min del kjenner jeg på: Nye begynnelser, nye innpust – ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt. Og samtidig dette; en dyp takknemlighet for alle de Øyeblikkene som til sammen utgjorde det året som nå er forseglet og avsluttet. Mange av disse er øyeblikk i yogarommet og på yogamatta – tusen takk til alle jeg har fått dele yogatid med i året som gikk!

Mange øyeblikk står ut når en gjør sitt personlige årsoppgjør – og det er mange jeg ved årets slutt har trukket frem igjen til forgrunnen av bevisstheten. Dvelt ved, kanskje smilt ved tanken på – eller kanskje kjent en vemodig klang i brystet ved.

Et av dem er dette; på en liten flekk på jorda, på en fotballbane utafor en stor treningshall, går 230 mennesker sin langsomme gående meditasjon. 10 steg i mikorfart forover, snu langsomt, 10 steg i mikrofart tilbake. Gjenta.

Hvert menneske går i sin egen bane, i sitt eget snegletempo. Jeg er en av dem. Sett utenfra ser vi sikkert ut som halvvåkne zombier. Det er dansk midtsommer, vinden beveger de lange, gulgrønne stråene på enga rett nedenfor, sola står lavt over horisonten, bølgene slår inn over stranda lengst nede i synsfeltet. Den ukelange retreaten er halvveis, og akkurat nå er vi midtveis i 2 døgn i fullstendig stillhet.

I stillheten blir alle de indre stemmene så tydelige – monologen i hodet trer frem i all sin velde, i hele sitt spekter – i alle nyanser mellom herlighet og gru. Disse indre samtalene jeg fører med meg selv, som jeg i en hektisk hverdag vet ER der, og som jeg i min daglige meditasjonsøkt logger inn på og observerer, for en kort stund av døgnet. Nå er det bare dem og meg. Vel, ikke bare. Sola er der, vinden er der, bølgene er der. Og disse 229 andre menneskene som også går sin gående meditasjon, med sine indre monologer. Som også strever, som forsøker, som innimellom lykkes – og som av og til går på trynet.

Retreaten har for meg til nå innheholdt hele tanke- og følelsesregisteret; glede, frustrasjon, takknemlighet, kjedsomhet, dyp ro, lykke, utålmodighet, irritasjon, inspirasjon. Læringen og den dype erfaringen handler om å SE skiftningene, og gi slipp på motstanden mot at alt går over i noe annet – hele tiden. Og samtidig erfare det i meg som SER alt dette, fra øyeblikk til øyeblikk.

Og; i akkurat dette øyeblikket – på fotballbanen – kjenner jeg en dyp tilhørighet. Til livet, til jorda føttene mine varsomt trår på akkurat nå, til solas syklus og pustens rytme – og til menneskene som beveger seg rundt meg. De 229 mer eller mindre fremmede som er i min umiddelbare nærhet, og alle de andre som trår sine steg på jorda – som forsøker, som prøver – som lykkes innimellom, som av og til snubler og faller.

I det daglige livet “ute i felten” er det ikke alltid vi kjenner denne tilhørigheten. Øyeblikket på fotballbanen viser meg så tydelig at den evige, indre monologen ofte består av vurdering og analyse – og at jeg gjennom denne kartleggingen forsøker å plassere meg selv i forhold til menneskene rundt meg; over, under, eller ved siden av. Slik skaper jeg en illusjon av kontroll og oversikt – men også en avstand til livet, til situasjonene som utgjør min hverdag, til menneskene jeg møter. I et øyeblikk SER jeg alt dette, og forsøker å gi rom til alt som foregår. Og ved å gir rom, mykner noe i meg. Og fremfor å være over, under eller ved siden av er jeg plutselig forbundet. Jeg hører til.

Ved årets slutt minner dette Øyeblikket meg på at min dedikasjon også gjelder for det kommende året; jeg ønsker å fortsatt ha en daglig praksis som kan hjelpe meg til å kultivere frem mer og mer av denne følelsen av dyp tilhørighet. Noen ganger er den helt i vannskorpa, andre ganger er den mye vanskeligere å nå. Men den er der, og viktigere; jeg lever med en dyp visshet om at den er innen rekkevidde.

Derfor: nye begynnelser, nye innpust, ny inspirasjon, nye krefter til å ta fatt – også i 2015. Rulle ut yogamatta, ta plassen min på meditasjonsputa. SOM jeg gleder meg til fortsettelsen, til å erfare alle de øyeblikkene som skal utgjøre dette neste kapittelet.

Godt nytt år!

—-utsikt fra fotballbanen på Fuglsøcentret, Mols bjerge

Nå er det ferietid – for de fleste av oss gir det etterlengtet tid for hvile og væren – som igjen kan generere nye innsikter og inspirasjon for en ny høst og vinter.

Selv innleder jeg nå sommeren med 1 ukes retreat, årets store gave til meg selv. TID til å lytte, dykke ned og falle innover. Og disse ordene har jeg med meg inn i denne neste uka:

Watch – Witness – Wonder

I hverdagsmodusen vår handler det ofte om kjapp prosessering av det som skjer rundt oss, og handling utfra hva situasjonen krever av oss. Vi SER omverdenen, og agerer i den.

Når vi lager oss mellomrom – på yogamatta, eller i andre former – kan vi flytte oppmerksomheten bakover i bevisstheten. Vi begynner å obeservere, oss selv og verden rundt oss – være VITNE til det som ER, akkurat nå. Pusten senkes, sansene åpnes.

Utfra stedet av selvobservasjon gis det så rom for UNDRINGEN; den vakre, og av og til vanskelige verdenen vi er i og hører til i, oss selv, pusten, kroppen. Spørsmål som ikke nødvendigvis får noe definert svar. Men følelsen av å kanskje noen ganger være i forbindelse – med alt det vi forstår, og alt det vi ikke helt kan gripe med vår bevissthet.

Vi trenger ikke nødvendigvis å reise på 1 ukes retreat for å komme ned i wonder-modus. Vi kan sjekke inn med oss selv kontinuerlig, gjennom vår hverdag og gjennom det som nå fremover er våre feriedager. Lage oss noen små hverdagsretreater. Sette deg i hagen din noen få minutter daglig – uten annen agenda enn denne:

Watch – Witness – Wonder

Observere ungene dine. Eller foreldrene dine. Eller de andre menneskene som er rundt deg, akkurat nå. Se gresset gro, kjenne sola i ansiktet, snuse inn valmuene. Puste, være.

Noen ganger trenger vi å SE. Andre ganger trenger vi å observere, være vitne til. Og innimellom trenger vi undringen. Det å kunne bevege seg sømløst mellom disse lagene av bevissthet, gir en opplevelse av bevegelsefrihet i livet. Og et tyngdepunkt som alltid er tilgjengelig. Selv i vår hverdagsmodus med kjappe avgjørelser og tidvis hektisk agenda fins det alltid et backdrop; ned i undringen, forbindelsen og den dype koblingen.

Med ønske om gode hverdager og feriedager denne sommeren – gjennom både det du ser, er vitne til og undrer deg over. God tur!

FRYD og glede over sola og snøen disse dagene her i nord! Jeg kjenner en jubel langt inni cellene over at vi nå – igjen – går mot lysere tider.

Iallefall kjennes det slik i dag. Så vet jeg samtidig at det fins dager med strålende sol fra skyfri himmel der det kjennes langt mindre gnistrende å være meg. Og, som alle som bor nord for polarsirkelen vet; været kan skifte på et øyeblikk. Det gjelder de indre værskiftningene, vel så mye som de ytre.

På yogamatta øver vi oss på å akseptere og omfavne det som er, her og nå – uansett hva det er. Vi forsøker å ikke ta stilling, øver oss på å avstå fra vurderingen, analysen, problematiseringen.

Jeg tenker at dette arbeidet dypest sett handler om et ønske om å være i fred med oss selv – og med verden rundt oss. Og at den tida vi investerer med disse intensjonene som overskrift vil påvirke de vi forholder oss og står i forbindelse til, nært og fjernt.

Dette sa teologiprofessor Jakob Jervell noe om i et av de siste intervjuene han gjorde før han nylig døde, 88 år gammel. Han fikk spørsmål om hva han nå visste som han gjerne skulle visst da han var ung. Og svarte følgende:

“At vi alle er en del av hverandres liv. Det er et slags forhold mellom mennesker som vi aldri tenker på. Vi reflekterer veldig lite over forskjellen mellom individ og person. Et individ er lukket. Det er seg selv nok. En person betyr “den som noe klinger gjennom”. (…) Vi er avhengige av hverandre. Det er noe av det vesentligste jeg har lært, og det vanskeligste.”

Så er spørsmålet, i dag: hva klinger gjennom meg? Tilfører jeg mer aggresjon, friksjon og disharmoni til omverdenen, eller skaper jeg mer ro, harmoni og forbindelse i meg selv – og i verden?

Jeg tenker at vi – og verden – sårt trenger mer av det siste. Og at dette starter på mikroplanet. Gjennom alle de hverdagene som utgjør et liv. Gjennom alle de relasjonene, tette og mer distansert, som utgjør den sammenhengen vi er og beveger oss i.

Jeg utfordrer meg selv og oss alle til å fortsette å sjekke inn, lage oss landingsplasser i vår hverdag disse ukene frem mot vår og sommer. Både de hverdagene der alt gnistrer innabords, og de hverdagene hvor det er lavt skydekke og uro i lufta. Undersøke, med stor raushet og aksept, hva som klinger gjennom meg – i dag, akkurat her og nå.

We can make our minds
so like still water
that beings gather
about us,
that they may see
their own images,
and so live for a moment
with a clearer,
perhaps even with
a fiercer life
because of our quiet

William Butler Yeats