nyhetsbrev

Jeg er dypt inspirert etter å ha hatt første retreat i Nyksund igjen etter permisjonen min. I og med at jeg ikke lengre har dagliglivet mitt der, ser og kjenner jeg hva Nyksund gjør og fasiliterer på en helt annen måte enn da jeg var fastboende. Under den store himmelen, ved det åpne havet gis det rom til å løfte blikket, gjenfinne perspektivet; tenke, kjenne og leve stort.

Som jeg skrev om i “et tilsynelatende ordinært liv” forsøker jeg å holde denne høye himmelen over livet mitt også i mitt nye nabolag, i mitt nye dagligliv. Men; helgen i Nyksund ble en påminnelse for meg om at det å ta seg selv ut av sin vante sammenheng med jevne mellomrom er uendelig verdifullt. Avstanden gir nytt perspektiv. Den gir klarhet, oversikt, innsikt – og ny giv til å ta fatt. Ved å ta meg ut av sammenhengen, finner jeg veien inn til meg selv.

I hvedagen forsøker jeg daglig å ta meg selv ut av min vante sammenheng ved å rulle ut yogamatta. En liten retreat med meg selv, hver eneste dag. Tid på yogamatta gir oss mulighet til å huske hvem vi er – egentlig. Gjør at vi kan kjenne etter hvor vi er – egentlig. Lytte innover etter hva som trengs, hvor vi er på vei, hva – og hvem- som er viktigst, akkurat nå. Alt dette som ligger i oss, til enhver tid, men som i hverdagens hektiske rytme ikke alltid evner å tre tydelig og artikulert frem i bevisstheten vår.

Vi mennesker er lag på lag. Og alle disse lagene eksisterer samtidig, til enhver tid. Når vi velger et møte med oss selv på yogamatta eller meditasjonsputa handler det også om å velge å dykke ned i de lagene som ligger under overflaten. Ned til den dype pusten, til en kobling med her & nå. Ned til et sted der livet er på sitt enkleste, men samtidig på sitt mest kraftfulle og sammensatte.

Det handler om dette utpustet. Pausen. Og dette innpustet. Her – og Nå.

Å dykke ned handler også om mot og anstrengelse. Det aller enkleste er nemlig å utsette, la det være, vente på en mer optimal anledning. Vi er mestere i å unngå Møtet, vi har all verdens strategier for å slippe å forholde oss, slippe å dykke ned. Innen yogafilosofien snakker vi om at en stor del av lidelsen i verden handler om ønsket om å være et annet sted enn her og nå. Yogapraksisen handler derfor om å øve opp villigheten til å ikke forlate – og om motet til å være nærværende. Og det paradoksale er; denne anstrengelsen handler oftest om å slippe. Sette deg ned med deg selv for så å slippe tankene, bekymringene, kavet, agendaen. Følge utpustet med bevisstheten hele veien ut av kroppen, for så å hvile inn i pausen – mellomrommet – før neste innpust. Når vi slipper, slutter å kjempe imot det som er her og nå, kan vi dykke ned i de dypere lagene av oss selv. Der er himmelen litt større, horisonten litt videre. Pusten får plass, og vi får hvile inn i en dyp grunntone av ro og kobling.

Jeg har fått en påminnelse om hvor viktig retreatene er i mitt liv. Både de som tar meg ytterst ut til havgapet, og de som finner sted hjemme på stuegulvet. Jeg tar fatt – igjen. Og igjen.

Kom bort fra larmen,

kom til de rolige markene

der de store skyene beveger seg,

og der,

mellom oss og stjernene,

er det bare stillhet:

og der i stillheten,

la oss lytte

til stemmen som taler

inne i oss

Jerome K. Jerome

Det nye året er igang. Dersom jeg tenker tilbake til årets start sist januar, er hverdagen ganske forandret.

Da bestod den ukentlige kabalen av mye egentid, passe dose jobb og forpliktelser, stor grad av frihet i de daglige rutinene. Alt rammet inn av utsikten til storhavet fra stuevinduet. Nå er dagene fylt av tett oppfølging av et nytt, lite familiemedlem, altoppslukende hverdagsrutiner og en dramatisk innskrenkelse av egentiden. Fortsatt har vi nydelig havutsikt fra stuevinduet, men storhavet er byttet ut med roligere farvann innaskjærs.

Sett utenfra lever jeg et mer tilsynelatende ordinært liv nå enn for et år siden. Forandringene i løpet av det året som har gått har vært en interessant reise, og jeg har samtidig fått testet om en av mine skråsikre sannheter holder vann. På mine yogakurs har jeg nemlig til stadighet messet om at det er mulig å leve et tilsynelatende ordinært liv, men med et ekstraordinært nærvær. Jeg har snakket om at denne måten å leve på ikke handler om de ytre forutsetningene og omstendighetene, men den indre oppmerksomheten – og valgene vi gjør derfra.

Er det virkelig slik? Kanskje har noen av mine lyttende kursdeltagere tenkt sitt. At dette ekstraordinære nærværet nok finnes lett tilgjengelig for den som har et hav av egentid, stor grad av frihet – og som lever sitt liv på en utpost utafor allfarvei, skjermet fra utenomverdenes kjas og mas. Men er dette ekstraordinære nærværet virkelig innen rekkevidde for den som lever et hektisk familieliv og prøver å få hverdagen til å gå opp ved å sjonglere familie, jobb, fridtidsaktiviteter og sårt tiltrengt egentid?

Jeg tør påstå – med større sikkerhet enn noen gang – at svaret er Ja. Er det én ting dette året har minnet meg om, så er det at ekstraordinære fins overalt – og i alt. Skatter ligger skjult i de mest ordinære, hverdagslige situasjoner. Det handler om øyet som ser, øret som lytter, hjertet som kjenner. Og det handler om vår villighet til å leve livet vårt med oppmerksomheten skjerpet, i tilkobling til det øyeblikket vi faktisk står i sentrum av akkurat nå.

Det handler om intensjon, disiplin – og om valg.

Valget om å være tilstede der du er – med din udelte oppmerksomhet. Velge på nytt, hver eneste dag. La det dype nærværet i deg danne grunntonen du agerer ut fra – på dine hverdagsarenaer, med dine hverdagsmennesker, i ditt hverdagsliv.

I distraksjonenes og informasjonsstrømmens tid kreves det displin for ikke å miste fokus og gå seg bort i detaljer. Stadig huske på hvorfor vi velger slik vi gjør. Her kommer praksisen inn, og den kommer vi fortsatt ikke utenom.

Med flere krav og forpliktelser i mitt eget liv har jeg erfart at tida på meditasjonsputa eller yogamatta er mer nødvendig enn noen gang. Jeg innrømmer ærlig at jeg ikke får – eller evner å lage meg – tilgang på disse rommene like ofte som før. Det er dermed blitt enda tydeligere for meg at disse møtene med meg selv er livsviktige mellomrom; i stillheten, i pusten, i yogabevegelsene ligger det alltid utømmelige energireservoar og potensialer for ny klarhet og oversikt. Og jeg får trent “oppmerksomhetsmuskelen” min, som i likhet med hvilken som helst annen muskel må den trenes for å holde seg spenstig og sterk. Disiplinen til å trene gjør at valget om å være tilstede er lettere tilgjengelig der jeg tilbringer mesteparten av livet mitt; av matta, i hverdagslivets aktiviteter.

Når det gjelder intensjonen, ligger det ved årets start en gyllen anledning til å sette noen nye overskrifter for hva som egentlig betyr noe for oss. Tørre å ta de store ordene i bruk; hva vil jeg med mitt liv? I hverdagen kan vi sette oss daglige overskrifter; hva vil jeg med denne dagen? Hva – og hvem – er viktigst for meg, akkurat i dag? Displinen og valgene gir gjennomføringskraft til den overordnede intensjonen, og gjør at de store ordene kan bli til konkrete hverdagshandlinger.

Et lite tilbakeblikk helt til slutt: For oss her nord sto ekstraordinære øyeblikk i kø i dagene rundt fjorårets vintersolverv. Årets korteste dager gav oss gnistrende, nærmest insisterende lys – umulig å forholde seg likegyldig til. Nå er det nye året her, og allerede merker jeg værets skiftninger, både i meg selv – og over horisonten der ute. Men jeg vil prøve å huske og holde fast ved dette gnistrende, insisterende desemberlyset. Holde kontakten med min intensjon om å fortsette å bevege meg gjennom dagliglivet med udelt oppmerksomhet; lytte, kjenne og se etter det ekstraordinære i det ordinære.

This is the true joy in life, the being used for a

purpose recognized by yourself as a mighty one;

the being a force of nature instead of a feverish little

clod of ailments and grievances complaining that the

world will not devote itself to making you happy.

I am of the opinion that my life belongs to the

community and as long as I live, it is my privilege to

do for it whatever I can.

I want to be thoroughly used up when I die, for the

harder I work the more I live. I rejoice in life for

its own sake. Life is no brief candle to me. It is a

sort of splendid torch which I have got hold of for

the moment, and I want to make it burn as brightly as

possible before handing it on to future generations.

George Bernard Shaw

Uansett hvor mye vi mennesker ønsker at ting skal forbli som de er – og har vært – vet vi innerst inne at alt forandres, hele tiden. Forandringen kan være smertefull og vemodig, fordi den innebærer at noe skal avsluttes, noe skal slippes tak i. Men så vet vi også dette; ut av alle avslutninger fødes noe nytt – en ny begynnelse, et nytt avsnitt, en ny retning.

De siste månedene av mitt liv har vært en reise i forandringen og forundringens tegn. Livet vokser i magen min – en helt fysisk påminnelse om den enorme livskraften vi alle er del av – og omsluttes av. Om noen få uker avsluttes symbiosen med copiloten, og en virkelig ny begynnelse tar til.

Yogaen har lært meg mye om det å slippe. Hvert utpust er en stadig tilbakevendende påminnelse; uansett om vi liker tanken eller ikke handler nemlig livet om å slippe. For å la stadig nye innpust få plass og rom i oss; nytt liv, nye impulser. Jeg slipper utpusten min i tillit til at det neste innpustet finner veien inn. Nye begynnelser vil åpne seg for meg.

Å la livet skje fremfor å få det til å skje handler mye om å hvile i denne tilliten. Og å kunne hvile inn i den dynamiske flyten livet faktisk er. Dette krever årvåkenhet og bevissthet, for overlevelsesinstinktet vårt handler ofte å sikre oss, prøve å holde fast, kontrollere – og derved skape en frossen og statisk versjon av verden rundt oss. En illusjon av trygghet og komfort som kan føles nødvendig og god der og da, men som er dømt til å skape frustrasjon og lidelse før eller senere. Det krever mot og vilje for å virkelig slippe – uten forbehold, uten sikkerhetsnett. Men belønningen kan være stor.

Karin Boye beskriver disse prosessene uendelig vakkert i sitt dikt “Ja visst gör det ont”. Diktet avsluttes slik:

” Då, når det är värst og inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängstades för färden –

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

som skapar världen. “

Disse ukene frem mot påske er det tid for forsegling og avslutning – for å slippe. Vinterens yogakurs avsluttes, og det som har vært mitt yrkesmessige virke de siste 5 årene avrundes – for nå. Det er masse takknemlighet i denne prosessesen, først og fremst for alle menneskene jeg har fått dele tid med. Og vemod, fordi alt har sin slutt. Jeg puster ut, og slipper taket. Det neste innpustet mitt blir begynnelsen på en helt ny del av reisen, med en liten, helt livsfersk turkamerat som ny følgesvenn herfra.

Å slippe gjør også at vi får lov til å velge på nytt – når tiden er inne. Hva som skjer i andre enden av permisjonen min ligger der som et åpent potensiale. At yogaundervisning vil inngå, i en eller annen form, er jeg helt sikker på.

Jeg gleder meg til å velge yogarommet på nytt – og skape en ny begynnelse når tiden er inne. Et nytt innpust fra et litt annet ståsted, med ny innsikt og nye tanker som grunntone for nye møter på yogamatta.

1.desember, og nedtellingen har begynt. Vi sier at adventstida er Ventetid. Med positive forventninger, med håp og tro på at jula skal komme i år også; hvit, fredelig og stemningsfull.

Å vente er et interessant konsept. Mange av oss bruker daglig energi og tid på å vente. I samme familie ligger håpet, troen. På noe som skal komme, så snart det vi er i bare tar slutt?

Da jeg ble alvorlig syk i 2003 gikk jeg raskt inn i ventemodus. Jeg ventet på at kroppen skulle bli frisk, at kreftene skulle vende tilbake, at jeg igjen skulle få tilbake “det gamle livet mitt”. Ventingen kostet krefter, og utallige ganger ble jeg skuffet, sint, frustrert og uendelig lei meg. For det gamle livet mitt lot vente på seg, kreftene føltes som om de aldri skulle vende tilbake, kroppen ga ingen tegn til at den skulle bli frisk igjen. På lenge, lenge. Likevel fortsatte jeg å vente. Håpet og troen blandet seg ofte inn i ventingen; det ble en kraftig coctail som innbød til skuffelse. For hver gang antydningen til bedring og fremgang lå der, kom smellen – og nedturen.

Etterhvert skjønte jeg at jeg måtte slutte å vente. Kanskje til å med gi slipp på håpet og troen for en stund? Akseptere at livet mitt faktisk er nå, med den kroppen jeg har nå, med de rammene som dermed skapes. Jeg begynte å gi slipp på mitt gamle liv, og bestemte meg for å nullstille.

En bok som gjorde sterkt inntrykk på meg midt i min ventetid er Ulla-Carin Lindquists “Ro uten årer”. Her forteller hun om sin vei fra suksessrik karrierekvinne og firebarnsmor på høyden av livet, til den brå overgangen inn i kronisk sykdom og veien helt frem til dødsleiet. Hun skriver:

“Det er to veier å gå. Den ene er å legge seg ned, være bitter og vente. Den andre er å forsøke å gjøre noe fornuftig ut av elendigheten. Se det positive, uansett hvor banalt det kan lyde. Jeg velger den andre veien. Logisk sett må jeg derfor leve bare akkurat nå. Det finnes faktisk ingen lysende fremtid for meg. Men et lysende nå. Slik lever barn. Akkurat nå. Ikke noe kommer senere. Derfor ler jeg som et barn. Uhemmet.”

Ikke alle av oss får dødsdommen slik Ulla-Carin fikk det. Men vi vet at livet er til låns, med kortere eller lengre utsikter til å nyte øyeblikkene vi serveres underveis.

Jeg var heldig. Kroppen min ble langsomt friskere, kreftene vendte sakte tilbake. Jeg fikk ikke mitt gamle liv tilbake – istedet fikk jeg noe som var mye bedre; et nytt liv midt i livet, med en helt ny horisont. Underveis lærte jeg noe jeg for alltid vil være takknemlig for; å kunne leve i et lysende Nå.

Yogaen ble en viktig brikke på min reise mot å finne dette lysende nået. Og gjennom yogapraksisen opplevde jeg at det lysende Nå kunne bli mer enn fine tanker og ord – det kunne omgjøres til erfaringer og følelser, i kroppen og i hjertet. Min daglige yogaprakis ble en helt konkret metode som kunne ta meg dit.

På yogamatta øver vi oss på å gjenkjenne vår rastløshet, utålmodighet, vår ventemodus. Gjenkjenne “the monkey mind” ; alltid på vei, alltid i bevegelse, ofte ett steg foran. Og så kjenne at vi kan velge å gå inn for landing, hvile inn i akkurat dette øyeblikket. Vi er kanskje bare 1 bevisst utpust unna et lysende Nå.

Advent er ventetid. Livet er av og til ventetid. Og for all del: det er lov å vente, lov å glede seg, lov å se fremover. Men legg merke til om du mister fotfestet og jordingen underveis, mister koblingen til det som faktisk er her og nå. Nyt ventetida – og skap deg samtidig daglige landingsplasser underveis for dine Lysende Nå.

* Marit

Mørketidslys på Haugen, Bø i Vesterålen, november 2011

Et nytt yogasemester er endelig igang – de siste par ukene har jeg igjen fått lov til å invitere til nye møter på yogamatta. Vi møtes til en yogahøst, etter en sommer som har forandret oss – og landet vårt.

Det har vært sagt og skrevet så mye klokt og vakkert i etterkant av 22.juli, at en kan bli rent matt av skulle prøve å formulere noe nytt. Allikevel vil jeg dele et par observasjoner fra det yogiske perspektivet.

“Vi er blitt vekket til en ny bevissthet om hva som egentlig betyr noe”. Slik avsluttet kongen sin tale på den nasjonale minnesermonien. Store kriser vekker oss, dette vet vi. De gangene jeg har blitt tvunget ut i livets ytterkant, har jeg samtidig blitt tvunget til å våkne opp; se meg selv og livet mitt med en ny klarhet; skjerpet, tilstede.

Å sette seg ned på yogamatta er – for meg – å bli vekket til en ny bevissthet. Igjen og igjen. Når krisen rammer, ligger potensialet for en slik oppvåkning der ekstra sterkt. Når jeg kommer til yogamatta og er urolig, stresset, sint eller simpelthen “ute av vater”, kan ei yogaøkt transformere. Gi ny ro, skape et lavere tyngdepunkt. Etter avspenningen våkner jeg opp til en ny, mer fininnstilt bevissthet. Jeg kan lettere diffrensiere og sortere; hva er det som egentlig – egentlig – betyr noe?

Muligheten for å bli vekket ligger der – alltid. Krise eller ei. Og det er hele tiden mer å gå på, for oss alle. Mer klarhet, mer tilstedeværelse, mer bevissthet.

Så har det vært inspirerende å følge statsministeren vår gjennom disse ukene. Rolig, dypt berørt, nærværende – og samtidig helt stødig, midt i stormen. Med en evne til å se det store bildet, helt fra de første, ekstreme timene. Lederene våre, de som har talerett i det offentlige rom, er med på å sette standaren når en hel nasjon er ved å miste fotfestet. Og jeg tenker at det var akkurat det Jens Stoltenberg gjorde disse første timene og døgnene – han satte standaren. Som gjorde det lettere for de som kom etter, på tross av sorg, sinne og avmakt å manøvrere og agere med klarhet, ro og ydmykhet.

I yogafilosofien snakker vi om forskjellen mellom å reagere og å respondere. Som mennesker utsettes vi for livet – ting skjer rundt oss hver eneste dag. Å reagere handler om instinkt, refleks, affekt. En uvurderlig egenskap for steinaldermennsket, og ofte forskjellen mellom liv og død, for eksempel i møte med en sint bjørn. Nyttig også for oss moderne mennesker, for eksempel når vi brenner oss på kokeplata, eller et barn er ved å bli påkjørt rett foran oss. Men – som regel har vi betenkningstid. Å respondere innebærer å ta det lille mikrosekundet av et mellomrom før vi svarer på situasjonen. Og sånn kunne svare med større klokskap og ro.

Det hadde vært så enkelt for Stoltenberg å reagere med sinne og fortvilelse. Istedet fikk vi se et menneske som responderte. Sinnet og fortvilelsen lå der, men fikk ikke dominere. Når vi responderer, handler det ikke om å kutte av følelsene. De ligger der. Men under følelsene, under alle tankene, i det lave tyngdepunktet – der ligger det en ro og en klarhet. Derfra kan vi zoome ut, få overblikk. Være i kaoset, og samtidig ha en underlig form for oversikt.

Det må virkelig kalles “to rise to the challenge” – og mer yogisk blir det neppe.

Hva nå? Ta med oss denne sommeren i hjertene våre. La ordene bli mer enn fine ord. Huske smerten, sårbarheten. Og fortsette å Være den forandringen vi ønsker å se i verden. Hver dag er en mulighet til å sette standaren på nytt – for oss selv, og for de rundt oss.

MORGONAR

Morgonar

med nytt tyngedpunkt i kroppen

jorda svaiar sakte, og trea

overraskande høgt over

den. Ho går innover

jorda med lydlaus styrke

i stega.

Eldrid Lunden

Denne uka havnet jeg i en interessant dialog med en av yogagruppene mine. Bakgrunnen for samtalen var at jeg i vårsemesteret har begynt å gi en konkret hjemmelekse for hver uke; et eksperiment for å inspirere til mer yoga i hverdagen. En enkel yogaøvelse, en pusteteknikk, eller en kort yogasekvens. Noen har erfart at det er godt og lett å få gjort hjemmeleksa, men mange kjenner at det er mer utfordrende og vanskelig.

Dialogen vår denne mandagskvelden handlet om motstand. For mange av oss vet så uendelig godt hva som er bra for oss, hva som gjør oss glade og balanserte i kroppen, klare og sterke i hodet og varme og rolige i hjertet. Likevel gjør vi det i mange tilfeller ikke. Vi velger det bort – og velger dermed inn noe annet istedet. Noe enklere – noe mer behagelig?

I mitt eget liv møter jeg stadig vekk på mister Motstand – og som alt annet som dukker opp på dørstokken min forsker jeg på hvordan jeg kan ønske han best mulig velkommen. En av mine kloke yogamentorers viktigste læresetninger er: “the problem is never the problem”. Så: motstand dukker opp, snikende inn fra blindsida eller mer rett i fleisen. Istedetfor å trekke meg, rømme, eller plutselig komme på at “jo jeg skulle jo ha vasket badet, og ihvertfall må jeg få ryddet i roteskuffa i skrivebordet”, prøver jeg denne 3-trinnsteknikken:

1. Ta 1 skritt tilbake

2. Gi meg selv 1 langt innpust, og 1 langt utpust

3. Spørre meg selv : “hva skjer inni meg akkurat nå?”

“The problem is never the problem” – motstand er bare toppen av isfjellet. Hva ligger under overflaten? Det er her det virkelige forskningsprosjektet begynner. Svaret er ikke på forhånd gitt. Viktige stikkord for meg har vært flukt og distraksjon. Motstanden dukker ofte opp fordi det er noe jeg vegrer meg for å se, kjenne på, gå inn i. Hva dette noe er kan være mange ting; oppgaver på to-do-lista som jeg gruer meg til, relasjoner til mennesker som er utfordrende akkurat nå, fysiske vondter eller slitenhet. Skreller jeg av enda et lag finner jeg følelsen i bunn: smerte, sinne, sorg, ensomhet, uro.

Jeg tar enda et skritt tilbake, gir meg selv nok et langt innpust, og utpust – og spør meg selv, igjen: “Hva skjer inni meg akkurat nå?“

Fluktmulighetene er endeløse, distraksjonene fins overalt. Dette er en av de største kollektive utfordringene av vår tidsalder. Men istedetfor å plukke opp telefonen, åpne macen eller begynne støvtørkingsprosjektet i bokhylla, ER jeg. Lyttende. Holder hjertet mitt ømt og varsomt i hendene mine. Alle på telefonlista mi lever fortsatt sine liv i den andre enden, cyberverden går sin gang inni macen min og støvet blir enda en millimeter tykkere over bøkene mine. Men jeg har stoppet tida, og satt verden utafor på vent.

Yoga handler om verden på innsida. Om å møte oss selv – med motstanden, dersom den er på besøk i dag. Allikevel velge å sette oss ned, i vårt eget selskap. Stole på at for hver gang vi velger Møtet – istedefor flukten, distraksjonen – så bygger vi styrke og tillit til oss selv, til vår handlekraft – og til livet. Og den virkelig gode nyheten er at veien hjem til oss selv blir kortere, for hver gang vi går opp stien.

Utforsk 3-trinnsteknikken neste gang mr.Motstand banker på. Og en annen stilig ting å forsøke er å rulle ut yogamatta, og gjøre noen yogaøvelser der du bevisst arbeider med å holde stillingene lenge. Gi TID for at du kan kjenne det umiddelbare møtet med motstanden – så utforske om du kan bevege deg gjennom den, og deretter begynne å leke med om den kan transformeres. Alt innenfor den samme yogaøvelsen. Hva (og hvem?) som kommer ut på den andre sida er et åpent spørsmål. Og svaret er kanskje ikke heller nødvendigvis poenget – eller målet.

Enough.

These few words are enough.

If not these words, this breath.

If not this breath, this sitting here.

This opening to life

we have refused

again and again

until now.

Until now.

David Whyte

Haglstorm, regnbyger og sol om hverandre – typisk nordnorsk VÅR med andre ord? Påskens prosjekt ser i år ut til å handle mindre om appelsin, skiturer og påskesol – og desto mer om støvklut, grønnsåpevann og skikkelig bra innevær. Iallefall her i huset! Og det er faktisk helt ok og ganske fantastisk.

Det er noe yogisk ved det å gå løs på en slik total endevendelse av huset. Hver gjenstand tas frem, tørkes, og vurderes; skal du bli med meg videre, eller er vår tid sammen forbi? Tingene som definerer oss, forteller historier om oss, står der som tause vitner om hvem vi er – eller kanskje mer om hvem vi har vært?

Jeg bruker tid og bevissthet i prosessen. Og kjenner på en respekt og takknemlighet for hver eneste en av disse mer eller mindre betydelige gjenstandene som rammer inn hverdagslivet mitt. Så velger jeg; utgått på dato, eller fremdeles noe jeg skal ha med meg videre?

Her kan ordene til yogalegende Vanda Scaravelli (fra hennes enkle, vakre bok “Awakening of the spine”) være til hjelp:

“We defend our posessions against others, we are afraid to lose them, to be invaded. We hold on to illusions, ideas, ideals. After all, when we die we leave everything and when we arrive we have nothing. Why make so much fuss about it? Let us be simple, let us follow things without sticking to them”.

I yogaklassene hører jeg meg selv ofte snakke om å puste ut det som er utgått på dato, puste inn det som er her & nå; nye muligheter, ny energi. Pusten i seg selv er som en indre vårrengjøring – eller ei ordentlig omkalfatring, på godt gammeldags nordnorsk. Her ligger det stor forandringskraft!

<www.synonymer.no oppgir følgende synonymer for omkalfatring: andre boller, avveksling, bytte, en annen dans, endring, epokeskifte, forandring, forbedring, forskjell, forvandling, hamskifte, kuvending, metamorfose, modifikasjon, modifisering, mutasjon, nyordning, ombytte, ombytting, omstilling, paradigmeskifte, reform, rettelse, skifte, snuoperasjon>

Forandringskraft ligger det også i å ta en ordentlig titt på smerter, stivheter, “murringer” i kroppen. En helt vanlig dag flyttet smerten inn i hofta; ble en del av den jeg er. Hvor kom den fra? Hvorfor ble den værende? Er det mulig å kunne langsomt begynne å løsne på den – si takk for nå?

I smertebehandling innen yogaterapi snakker vi om å ikke nødvendigvis slutte med gamle bevegelsesmønstre, men simpelthen gi kroppen et nytt alternativ. Et alternativ som generer mer balanse, mer flyt, mindre smerter. Kroppen vil begjærlig gripe muligheten – dersom vi serverer den!

De bevegelsesmønstrene som skapte smerte og ubalanse vil alltid være en del av oss; kroppen husker alt, det sitter i cellene. Men mønstrene kan deaktiveres, legges i dvale – slik at nye i sin tur kan aktiveres. Slik går dansen – den stadige omkalfatringen i kroppen.

Vårrengjøringen fortsetter på alle plan – i huset som er hjemmet mitt, og i kroppen som jeg bor i. Følelsen av luft, gjennomstrømning og pusterom i og rundt meg er ferskvare. Støvet vil legge seg igjen, stivheten vil snike seg inn i kroppen igjen. Men gleden ved å ta fatt igjen er halve moroa, og noe skal vi jo tross alt drive med, her nede på jorda?

Fortsatt god påske! 🙂

Inspirert og takknemlig etter nok en fantastisk retreat i Nyksund!

Når jeg inviterer til ei hel helg med yoga her ute ved “verdens ende” er det alltid like spennende å se hvem som dukker opp – hvem finner veien helt ut til havgapet denne gangen? Ingen helg blir lik, for rommet skapes og farges av hver enkelt som har tatt Valget om å delta.

Jeg sitter alltid igjen med en følelse av å være uendelig priveligert som får lov til å invitere mennesker ut til Nyksund, inn i yogarommet. Å gjøre rommet klart og legge ut mattene fredag kveld er som å dekke til fest!

En av overskriftene for denne helgen ble hvordan vi kan skape rom og plass i kroppen, og slik sett favne inn hele oss. Alle sidene, hele spekteret. Yogaøvelsene tøyer og strekker oss, utvider spillerommet slik at det blir luft og plass til de ulike valørene – de sterke stemmene (eller musklene?), og de mer hviskende (“du er nå kommet til en muskel som ikke er i bruk?”). Plass og rom til hele kroppen; alt det vi er fornøyd med, som kjennes sterkt og fundamentert – og alt som vi helst skulle forandret, tatt bort, byttet ut.

Evner vi å ønske velkommen hele kroppen, akkurat slik den er idag? Hele oss, akkurat slik vi er i dag? Mennskene har strevd med denne utfordringen til alle tider. Rumis dikt fra 1200-tallet gir like stor gjenklang for oss som lever i det 21.århundre.

Gjestehuset

Å være menneske er å være et gjestehus
Hver morgen en ny ankomst

En glede, en tristhet, en smålighet
en brå bevissthet kommer
som en uventet gjest

Ønsk dem velkommen og ta i mot dem alle!
Selv om de er en flokk av sorger
som kraftfullt feier huset ditt tomt
for møbler,

likevel, behandle hver gjest med respekt
det kan være at han rydder plass i deg
for en ny glede

Den mørke tanken, skammen, ondskapen
møt dem leende i døren
og inviter dem inn

Vær takknemlig for hvem som enn kommer
for hver og en av dem har blitt sendt
som en veiviser fra det fjerne

– Rumi (persisk dikter, 1207 – 1273)