nyhetsbrev

Vintersemesteret er allerede såvidt igang, med oppstart av langøktene i Harstad denne uka. Når vi har pause fra noe – mennesker, aktiviteter, steder – for så å få lov til å komme tilbake, oppdager vi av og til hva dette rommet, dette mennesket, dette stedet, virkelig betyr for oss. Avstanden fraværet har gitt lar oss se og oppdage akkurat denne lille fliken av vår verden på nytt. Etter 4 ukers undervisningspause kjente jeg sist tirsdag på hvor dypt meningsfylt det er for meg å få ta min plass i yogarommet. Denne følelsen av mening og dybde eksisterer ikke bare som en tanke eller en mental erkjennelse, den fins i cellene mine, den gjør hjertet mitt våkent og levende. Slik er yogarommet for meg, også i det nye året, også i det nye tiåret. 

Jeg slutter ikke å forundre meg over den alkemiske prosessen yogapraksisen kan fasilitere; ved å vende oppmerksomheten innover, overgi oss til tyngdekraften, slippe til en mer optimal pust i kroppen, utforske bevegelse og stillstand – slik transformeres vi. 

I året som gikk fikk jeg kjenne på denne transformasjonen, igjen og igjen – både i meg selv, men også i rommet. Og mange av dere som har vært med uttrykker, med eller uten ord, at den alkemiske prosessen også skjer i den enkelte som finner sin plass i yogasirkelen. Og det som gjør meg både glad, ydmyk og takknemlig; mange av dere rapporterer at det ikke bare er blaff som oppstår i praksisen på matta der og da, men at det er en følelse av varige endringer over tid; økt kontakt med underlaget også i hverdagen, lettere å finne senteraksen i køen på Kiwi, pusten har mer plass når det er utfordringer og friksjon i de nære relasjonene. Kan det rett og slett være slik at denne praksisen kan gi mer romfølelse til selve livet – i hele sitt spekter? Jeg erfarer det. 

For mange av oss handler det også om en følelse av å komme hjem. Og uten at vi kanskje visste det: ved å komme hjem blir vi også klar over at vi bar på en hjemlengsel. Som overskrift for fjorårets Mørketidsretreat i Nyksund valgte jeg nettopp «Hjemlengsel og Hjemkomst». I tillegg til å jobbe med optimal pust, nøytral skjelettstabling, fraskyv og kraft ble poesien av Mary Oliver, Rainer Maria Rilke og David Whyte veivisere gjennom landskapet av lengsel og hjemkomst helgen igjennom.  Sistnevnte setter i diktet «House of Belonging» ord på denne lange reisen det er å komme frem til stedet i oss av dyp tilhørighet. 

THE HOUSE OF BELONGING

I awoke
this morning
in the gold light
turning this way
and that

thinking for
a moment
it was one
day
like any other.

But
the veil had gone
from my
darkened heart
and
I thought

it must have been the quiet
candlelight
that filled my room,

it must have been
the first
easy rhythm
with which I breathed
myself to sleep,

it must have been
the prayer I said
speaking to the otherness
of the night.

And
I thought
this is the good day
you could
meet your love,

this is the gray day
someone close
to you could die.

This is the day
you realize
how easily the thread
is broken
between this world
and the next

and I found myself
sitting up
in the quiet pathway
of light,

the tawny
close-grained cedar
burning round
me like fire
and all the angels of this housely
heaven ascending
through the first
roof of light
the sun has made.

This is the bright home
in which I live,
this is where
I ask
my friends
to come,
this is where I want
to love all the things
it has taken me so long
to learn to love.

This is the temple
of my adult aloneness
and I belong
to that aloneness
as I belong to my life.

There is no house
like the house of belonging.

– David Whyte

Hva jeg ønsker for oss alle inn i dette nye året, og tiåret? At vi mer og mer må finne vår plass, lande inn i vår egen akse. Kjenne at vi hører til – i kroppen , i pusten, i oss selv. Med føttene på jorda, med himmelen over oss. Få lande inn i vår plass, i den store sammenhengen vi lever, puster og er til i. Og de dagene denne kontakten føles fjern og uhåndgripelig; være rause med oss selv og med hverandre. Tillate oss å begynne på nytt. Og så, derfra å kanskje ta små steg mot igjen å nærme oss det som er her og nå; pusten, kroppen, jorda, himmelen, oss selv, hverandre. 

Hjemme hos oss har vi i sommer kjent mye på at det aller, aller beste med sommerferie er å slippe å forholde oss til klokka – i alle fall ikke i like stor grad som hverdagen krever. Denne sommeren har vi kjent på hvordan kroppen kan få være med å styre dagsrytmen; spise når vi er sultne, ta en siesta når vi er trøtte, kjenne på balansen mellom bevegelse og hvile. Alt sakker farten litt i ferien. Og når dagene har langsommere marsjfart inviteres vi også inn i kroppens sanselige univers; kjenne saltvann på kroppen, lun vind mot huden, varmt svaberg mot baksida av kroppen. Smaken av årets første nordnorske jordbær.

Så er høsten her. Hverdagens rutiner og rytme kan gi oss noe å hvile i, og mange av oss kjenner at det tross alt er noe godt i alt dette. Men – det gjelder å finne vår egen rytme innenfor alle de detaljene som til sammen skaper logistikken av ei helt vanlig uke. Å være oppmerksomme og årvåkne, slik at tidsskjemaet hverdagen styres av ikke innskrenker pusterommet og bevegelsesrommet og da sender nervesystemet inn i overlevelsesmodus.

Selv kjenner jeg på at jeg vil ta med meg litt av sommerens langsomhet inn i denne høsten; lage rom i hverdagene slik at kroppen ikke blir hengende heseblesende på etterskudd. Sjekke inn med meg selv, daglig; Har jeg kjent pusten min i dag? Har jeg lyttet til hjertet mitt? Har jeg, om så bare for et lite øyeblikk denne dagen, vært helt og fullstendig tilstede i fotsålene og kjent kontakten med, og støtten fra jorda?

Jeg tror forfatteren Hans Børli må ha vært daglig helt og fullstendig tilstede i fotsålene. Diktene hans inneholder mye skog og jord, og han peker ofte på de ørsmå, sanselige miraklene som ligger gjemt som snublesteiner i hverdagen vår:

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk.
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så lev, for pokker,
plukk de gyldne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden.

Når hverdagen setter fart igjen kan rutiner og vaner lett gjøre oss både fartsblinde og numne. Av og til trenger vi barnåler i sokkene for å våkne opp, for å ristes ut av søvngjengermodusen. Yogapraksisen kan hjelpe oss å holde hjertet mykt, tankene klare og kroppen godt plantet på jorda. I stedet for å bevege oss halvt fraværende ligger muligheten der – hvert øyeblikk – til å lande inn i en fullstendig og total tilstedeværelse. Også denne høsten vil jeg i yogarommet fortsette å insistere på å la kroppen være i førersetet, og dermed la hodet få være medpassasjer. Da kan vi kanskje kjenne hvordan alt sakker farten, hvordan det sanselige universet åpner seg, og igjen inviterer oss inn i øyeblikket.

God høst – og god hverdag!

På god vei inn i sommeren, og ved avrundingen av nok et yogasemester kjenner jeg (som alltid ved semesterslutt) på behovet for å takke. T A K K til alle dere jeg har fått dele tid med på yogamatta denne vinteren og våren! Takk til hver og en som har vært i et av mine yogarom disse månedene, som har blitt med på turen innover i pusten, og nedover i kroppen. Det at dere velger å komme inn i de rommene jeg inviterer til, gjør meg til en stadig bedre lærer. Jeg utforsker videre, og får lov til å stadig utvide landskapet vi beveger oss i.

Denne vinteren og våren har temaene vært svært varierte. Vi har fått utforske et stort spekter, med erfaringer på mange plan:

Fra ankelstabilitet koblet opp mot tillit til underlaget, og det å stå i egen kraft – til bindevevsforbindelsen mellom hjertet og diafragma, koblet opp mot hvordan vi hører til; hos oss selv, på jorda, og med hverandre.

Fra stabilitet i knærne; hvordan finne nøytrale knær og la tyngdekraften passere gjennom knærne, koblet opp mot viktigheten av å kunne ta det neste steget, i den retningen som er sann for oss.

Til dyp organbevissthet og støtte fra organene, som kan gi initiativ og være med å initiere bevegelsene i muskel- og skjelettsystemet – og hvordan dette kan omsettes i å bevege seg i livet med mykere kanter, og en dypere kontakt med vårt eget senter.

Alt dette får jeg lov til å utforske sammen med de av dere som kommer innom mine mandager, onsdager, eller tar turen helt ut til Nyksund på retreat. T a k k – igjen!

Takknemlighet er en fin daglig øvelse å ta med seg inn i sommeren. Vi kan lage lister, og finne argumenter for hvorfor vi bør være takknemlig. Men dersom dette bare blir en ytre oppramsing, på et mentalt plan, kan det føles forsért og uten forankring.

Min erfaring er at yogapraksisen kan gjøre meg mer mottakelig for alt som ER, i meg, og rundt meg. Både når dagen er god og lys, og når det er gråere nyanser eller til og med stummende mørke. Denne mottagelighet gjør meg ofte mer lydhør for den store sammenhengen jeg står i, og hører til i. Da vokser en mer underliggende takknemlighet frem, en innramming for livet som kan vekke opp en ærbødighet og en ydmyhet i meg; tenk, dette får jeg lov til å være med på! Dette er mitt liv, dette er min plass, på jorda akkurat nå. Jeg synes poeten David Whyte sier det så presist og klart:

«Gratitude is not a passive response to something given to us, gratitude is being awake in the presence of everything that lives within and without us».

Dersom det jeg deler på yogamatta kan gjøre oss mer våkne og mottagelige for å være i alt som lever i oss og rundt oss, da føles det dypt meningsfylt for meg å stadig invitere til disse rommene.

Akkurat nå er det dypt meningsfylt å ta en lang sommerferie. Å hvile, å være, å puste ut. Så gleder jeg meg til nytt innpust og til å åpne opp nye rom når høsten kryper innpå oss.

På vei inn i det som engang blir vår (vi i nord vet hvor vi bor, også i år) innleder jeg med et sanselig sitat av den amerikanske poeten Mary Oliver, fra hennes essaysamling «Upstream»:

“Sometimes the desire to be lost again, as long ago, comes over me like a vapor. With growth into adulthood, responsibilities claimed me, so many heavy coats. I didn’t choose them, I don’t fault them, but it took time to reject them. Now in the spring I kneel, I put my face into the packets of violets, the dampness, the freshness, the sense of ever-ness. Something is wrong, I know it, if I don’t keep my attention on eternity. May I be the tiniest nail in the house of the universe, tiny but useful. May I stay forever in the stream. May I look down upon the windflower and the bull thistle and the coreopsis with the greatest respect.”

Kanskje kan vi kjenne det i cellene det som Mary Oliver snakker om her; dette ønsket om erfare oss selv som del av den store Strømmen. Her ligger det en overgivelse inn i her og nå, en fristillelse fra den lineære tidslinja. En dyp lettelse over å bare være – være i det friske og fuktige møtet med de nyutsprungne fiolene. Jeg tror vi bærer på en dyp og iboende lengsel etter dette; en lengsel etter igjen å miste oss selv inn i Øyeblikket, å henge fra oss våre mange tunge plagg av ansvar, rasjonelle fremdriftsplaner, logiske problemløsninger, uoverstigelige utfordringer. En lengsel etter forenkling, en lengsel etter å komme hjem, hjem til det som faktisk er.

Det siste halvannet året har kroppen min gitt meg en ny skolering i det å ta plassen min i denne Strømmen. Jeg, som på noen vis har tenkt at dette kan jeg alt om; å hvile, å være og å puste har vært så mye av min reise de siste 16 årene. De siste 12 årene har jeg til og med gjennom yogaundervisningen lært andre å hvile, fått lov til å lede mennesker inn i pust og kropp og overgivelse, uke etter uke. Burde jeg ikke være ferdig skolert?

Når vi blir alvorlig syke, eller står i andre store kriser som tvinger oss ut på sidelinja for en stund, er det samtidig en invitasjon til å tre inn i den store og evigvarende Strømmen livet er. På det ytre plan kan det virke som en katastrofe; å bli hindret, måtte stoppe opp, kansellerer de fleste planer. Sannsynligvis må vi gi fra oss mye av det som definerer oss ytre sett, ta av noen av våre tunge frakker og kåper. Vi må gi slipp på mange av våre roller, for kortere eller lengre tid. Kanskje kan vi ikke lenger yte og bidra i form av en jobb, på sosiale arenaer, kanskje kan vi ikke gi slik vi skulle ønske i rollen som forelder, datter eller partner.

For mange av oss er det en følelse av å bli kastet ut på dypt hav, uten sikkerhetsnett. Noen av oss må synke helt til bunns. For meg er det tydelig hvordan det i denne nedadgående bevegelsen koster oss enormt med krefter dersom vi forsøker å kjempe imot. Derfor inviterer alle møter med sykdom, lidelse og død oss inn i det å gi fra oss illusjonen av kontroll. Dersom vi klarer å gi opp kampen, klarer å slutte å svømme motstrøms, åpner det seg et helt nytt landskap. Vi får smake på overgivelsen inn i Her og Nå – ta vår plass i den store Strømmen.

Min erfaring er at det virkelig ligger dyrebare skatter skjult i mørket. Reisen ned til havets dyp viser oss spekter av livet vi må jobbe mye hardere for å se og kjenne når livet går sin vante gang, i sitt innimellom svimlende tempo. Tas vi ut av hamsterhjulet er dét som ved første øyekast så ut som en katastrofe kanskje vår mulighet til å for første gang begynne å erfare i kroppen og hjertet det hodet til nå har forstått gjennom bøker vi har lest. Herfra vokser visdom frem, her kan en dyp tillit begynne å finne sin vei.

Snart ønsker vi våren velkommen, også her i nord. Min reise har vist meg er at dersom jeg tør å slippe meg ned til bunns, tillater det fullstendige utpustet, vil det – i sin tid – vokse frem en oppadgående bevegelse igjen. Ny blomstring vil sprenge seg frem, slik våren alltid viser oss. Men denne blomstringen krever tålmodighet, og prosessens timing krever vår dypeste respekt. Ny vekst og ny blomstring er en organisk prosess, og som alle andre organiske prosesser er det et element av TID involvert. Lenge ligger frøet under jorda, hviler i det dypeste mørket. Så en dag begynner en spire å ta form – skjør og liten, beskyttet og omsluttet av jordens mørke ennå en stund. Vi vet ikke alltid hva spiren kommer til å bli, hvilken form veksten vil få – men vi kan hvile i en tillit til at den fulle formen vil vise seg, i sin tid. Så en dag kommer spiren opp av jorda. Den fortsetter sin reise oppover mot sola og lyset, strekker seg og folder seg etterhvert ut i sin fulle blomstring.

I vår kultur er vi på mange måter fiksert på blomstringen – det er denne delen av livshjulet som har verdi, som applauderes, som er verdt å vise frem i de mange utstillingsvinduene teknologien har gitt oss. Men etter enhver blomstring vil det alltid være et tidsvindu der blomsten skal visne, falle til jorda, råtne. Dette er del av den organiske prosessen, det har sin rettmessige plass, og er en forutsetning for den nye veksten som skal komme neste vår. I vår vestlige kultur har vi lite respekt og anerkjennelse for denne delen av livssyklusen. Og lite tålmodighet med prosessen som kommer etter forråtnelsen; stillheten og hvilen dypt nede i jordens mørke.

Det er ikke vår hele året. Alle prosessene har sin plass. Til sin tid.

Den overhengende beskjeden jeg har fått mye dette siste året, har egentlig vært veldig enkel: Stopp opp, land inn her. Synk ned enda litt dypere. Bli her. Stillstand og stillhet. Dette er den samme invitasjonen jeg alltid innleder mine yogaøkter med, og jeg kan ofte merke hvor utsultet vi er på rom og anledninger der dette er premisset for alt annet som skal skje videre. Før vi kan dykke inn i den dype bakre armlinja, før vi kan gjøre øvelser for å kjenne på sammenhengen mellom lillefingeren, triceps, skulderblad og ryggsøyle og ta denne koblingen med inn i hunder som ser ned og dynamiske planker, inviteres vi til å lande inn her. Stoppe opp, bli her. Stillstand og stillhet.

Kanskje er dette noe av det vakreste jeg kan ønske meg, både for meg selv og for oss alle: «May I stay forever in the Stream». For her fins rytmen av selve Livet, en helt uovertruffen og fininnstilt intelligens. Her kan vi puste, med og i denne Strømmen. I hele denne organiske prosessen av å falle til jorden, av forråtnelse, av dyp hvile nede i mørket, av forsiktig spiring, av en skjør og ny begynnelse, av vekst og oppdrift, av ny blomstring og utfoldelse. Før Strømmen leder oss videre, igjen. Alt i sin tid.

På vei inn i et nytt YogaÅr kjenner jeg på gleden og takknemligheten over at jeg jeg igjen får lov til å invitere mennesker inn i nye yogarom.

Og idet januar ruller avgårde kjenner jeg at jeg ønsker – både for meg selv og for oss alle – at vi i dette nye året evner å s t o p p e den lineære tida innimellom alle viktige ting i livene våre. Ta imot de Invitasjonene som kommer vår vei, kanskje begynne å oppdage at dagene våre, livene våre er fullspekket med slike invitasjoner.

INVITATION

Oh do you have time

to linger

for just a little while

out of your busy

and very important day

for the goldfinches

that have gathered

in a field of thistles

for a musical battle,

to see who can sing

the highest note,

or the lowest,

or the most expressive of mirth,

or the most tender?

Their strong, blunt beaks

drink the air

as they strive

melodiously

not for your sake

and not for mine

and not for the sake of winning

but for sheer delight and gratitude –

believe us, they say,

it is a serious thing

just to be alive

on this fresh morning

in the broken world.

I beg of you,

do not walk by

without pausing

to attend to this

rather ridiculous performance.

It could mean something.

It could mean everything.

It could be what Rilke meant, when he wrote:

You must change your life.

– Mary Oliver

I mitt eget liv kan jeg observere hvordan enkelte dager kan føles fullspekket av de invitasjonene Mary Oliver peker mot i sitt dikt – mens andre dager er mer tomme og fattigslige. Erfaringer over mange år med yoga – og meditasjonspraksis har vist meg – og viser meg stadig – at det er mitt indre landskap som avgjør om jeg er istand til å ta imot Invitasjonene som kommer min vei, ikke de (mer eller mindre spektakulære) ytre begivenhetene som skjer rundt meg, og som er i konstant forandring.

Jeg tuller ofte med at en blir “billig i drift” av denne fordypelsen innover – man trenger ikke lenger (nødvendigvis) reise til eksotiske steder, sitte på fine restauranter eller være på heftige stadionkonserter for å kjenne at man lever – kjenne at man virkelig lever og ER her, midt i sitt eget liv. Det kan se helt enkelt ut; varmen fra tekoppen i hendene mine, stillheten i huset akkurat nå, tyngdekraften som gjør at bekkenet kan lande ned i ullmatta jeg sitter på, pusten min, hjertet som slår.

Også i 2019 vil yogamatta og meditasjonsputa kunne hjelpe meg å senke farta, bli lydhør og stille nok til å begynne å legge merke til de Invitasjonene som kommer min vei i løpet av en dag, en uke, et år. Fra øyeblikk til øyeblikk. Ikke like lett alle dager – men muligheten ligger der alltid.

Det kan bety noe. Det kan bety alt.