nyhetsbrev

Nå er det ferietid – for de fleste av oss gir det etterlengtet tid for hvile og væren – som igjen kan generere nye innsikter og inspirasjon for en ny høst og vinter.

Selv innleder jeg nå sommeren med 1 ukes retreat, årets store gave til meg selv. TID til å lytte, dykke ned og falle innover. Og disse ordene har jeg med meg inn i denne neste uka:

Watch – Witness – Wonder

I hverdagsmodusen vår handler det ofte om kjapp prosessering av det som skjer rundt oss, og handling utfra hva situasjonen krever av oss. Vi SER omverdenen, og agerer i den.

Når vi lager oss mellomrom – på yogamatta, eller i andre former – kan vi flytte oppmerksomheten bakover i bevisstheten. Vi begynner å obeservere, oss selv og verden rundt oss – være VITNE til det som ER, akkurat nå. Pusten senkes, sansene åpnes.

Utfra stedet av selvobservasjon gis det så rom for UNDRINGEN; den vakre, og av og til vanskelige verdenen vi er i og hører til i, oss selv, pusten, kroppen. Spørsmål som ikke nødvendigvis får noe definert svar. Men følelsen av å kanskje noen ganger være i forbindelse – med alt det vi forstår, og alt det vi ikke helt kan gripe med vår bevissthet.

Vi trenger ikke nødvendigvis å reise på 1 ukes retreat for å komme ned i wonder-modus. Vi kan sjekke inn med oss selv kontinuerlig, gjennom vår hverdag og gjennom det som nå fremover er våre feriedager. Lage oss noen små hverdagsretreater. Sette deg i hagen din noen få minutter daglig – uten annen agenda enn denne:

Watch – Witness – Wonder

Observere ungene dine. Eller foreldrene dine. Eller de andre menneskene som er rundt deg, akkurat nå. Se gresset gro, kjenne sola i ansiktet, snuse inn valmuene. Puste, være.

Noen ganger trenger vi å SE. Andre ganger trenger vi å observere, være vitne til. Og innimellom trenger vi undringen. Det å kunne bevege seg sømløst mellom disse lagene av bevissthet, gir en opplevelse av bevegelsefrihet i livet. Og et tyngdepunkt som alltid er tilgjengelig. Selv i vår hverdagsmodus med kjappe avgjørelser og tidvis hektisk agenda fins det alltid et backdrop; ned i undringen, forbindelsen og den dype koblingen.

Med ønske om gode hverdager og feriedager denne sommeren – gjennom både det du ser, er vitne til og undrer deg over. God tur!

FRYD og glede over sola og snøen disse dagene her i nord! Jeg kjenner en jubel langt inni cellene over at vi nå – igjen – går mot lysere tider.

Iallefall kjennes det slik i dag. Så vet jeg samtidig at det fins dager med strålende sol fra skyfri himmel der det kjennes langt mindre gnistrende å være meg. Og, som alle som bor nord for polarsirkelen vet; været kan skifte på et øyeblikk. Det gjelder de indre værskiftningene, vel så mye som de ytre.

På yogamatta øver vi oss på å akseptere og omfavne det som er, her og nå – uansett hva det er. Vi forsøker å ikke ta stilling, øver oss på å avstå fra vurderingen, analysen, problematiseringen.

Jeg tenker at dette arbeidet dypest sett handler om et ønske om å være i fred med oss selv – og med verden rundt oss. Og at den tida vi investerer med disse intensjonene som overskrift vil påvirke de vi forholder oss og står i forbindelse til, nært og fjernt.

Dette sa teologiprofessor Jakob Jervell noe om i et av de siste intervjuene han gjorde før han nylig døde, 88 år gammel. Han fikk spørsmål om hva han nå visste som han gjerne skulle visst da han var ung. Og svarte følgende:

“At vi alle er en del av hverandres liv. Det er et slags forhold mellom mennesker som vi aldri tenker på. Vi reflekterer veldig lite over forskjellen mellom individ og person. Et individ er lukket. Det er seg selv nok. En person betyr “den som noe klinger gjennom”. (…) Vi er avhengige av hverandre. Det er noe av det vesentligste jeg har lært, og det vanskeligste.”

Så er spørsmålet, i dag: hva klinger gjennom meg? Tilfører jeg mer aggresjon, friksjon og disharmoni til omverdenen, eller skaper jeg mer ro, harmoni og forbindelse i meg selv – og i verden?

Jeg tenker at vi – og verden – sårt trenger mer av det siste. Og at dette starter på mikroplanet. Gjennom alle de hverdagene som utgjør et liv. Gjennom alle de relasjonene, tette og mer distansert, som utgjør den sammenhengen vi er og beveger oss i.

Jeg utfordrer meg selv og oss alle til å fortsette å sjekke inn, lage oss landingsplasser i vår hverdag disse ukene frem mot vår og sommer. Både de hverdagene der alt gnistrer innabords, og de hverdagene hvor det er lavt skydekke og uro i lufta. Undersøke, med stor raushet og aksept, hva som klinger gjennom meg – i dag, akkurat her og nå.

We can make our minds
so like still water
that beings gather
about us,
that they may see
their own images,
and so live for a moment
with a clearer,
perhaps even with
a fiercer life
because of our quiet

William Butler Yeats

Her i nord går vi nå inn i det som for mange er selve YogaTida i året. De korte dagene inviterer oss til mer oppmerksomhet inn i den verdenen som er på innsida. Novembermørket fasiliterer rom og tid til å lytte og kjenne; hvordan er det egentlig å være meg?

Selv nyter jeg den litt mer langsomme pulsen etter en ganske hektisk og sosial sommer og høst. Samtidig kjenner jeg i mitt eget liv på gleden over å for alvor vende antennene ut i omverdenen igjen – inspirert til å dele mer fra det stedet jeg befinner meg nå!

Forrige uke fikk jeg gleden av å dele min yoga med 98 mennesker i ett og samme rom. Stedet var Fornebu, og anledningen var NFONs Nærværsdag.

Sterk synergieffekt når nesten 100 mennesker er oppmerksomt tilstede – samtidig! Og utrolig flott å stå foran disse menneskene og vite at hver og en hadde valgt . Valgt å sette av tid og energi til en hel dag der intensjonen om å være nærværende sto som øverste overskrift. Være nær seg selv, kroppen, livet, de andre menneskene i rommet.

Jeg fikk også være deltager på NFONs skandinaviske konferanse med tema “Mindfulness i arbeidsliv og ledelse”. Inspirerende å oppleve at nærværstrening og bevissthetsarbeid ikke lenger er noe fremmed – selv ikke i the corporate world.

Jeg sitter igjen med mange ting etter disse dagene. Bl.a. dette; oppmerksomt nærvær er en grunnkompetanse som er relevant for alle mennesker – på alle arenaer vi ferdes på. Og: oppmerksomt nærvær er og vil alltid forbli selve fundamentet for den yogaen jeg utøver og underviser i.

Og igjen er jeg blitt påminnet om dette: Evnen til å være tilstede er ingen fiksert ferdighet, ingen statisk kompetanse vi kan tilegne oss for så å si oss ferdige med. Og det er jammen gode nyheter! Ved å miste oss selv, åpnes muligheten for å finne oss selv igjen – være nær oss selv.

Igjen – og igjen. Og igjen.

Hver gang jeg evner å velge nærværet, står jeg ved begynnelsen til meg selv. Noen ganger er det godt å stå der. Men ikke alltid. Det kan være direkte ukomfortabelt, vanskelig og skummelt å stå der, ved begynnelsen til meg selv. Allikevel kjenner jeg at det tross alt er et ganske fantastisk sted å befinne seg. Og jeg kjenner en takknemlighet over at flere av oss vil til dette stedet! Synergieffekten er faktisk til å ta og føle på – her vi står ved Begynnelsen.

PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut

får du se solen bare som en gnist

i et sluknende bål

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se hele Melkeveiens hjul

rulle bort på veier av natt

hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut

får du se Universet selv,

alle lysår-milliardenes summer av tid,

bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt

som juninattens stjerne

hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.

Rolf Jacobsen

Når de store tingene blir sagt – og lyttet til – med en autentisitet utfra hvor vi er i livene våre akkurat nå, skjer det en transformasjon. De store ordene går da fra å være klisjéer vi betrakter på kjølig avstand til høyaktuell, sanselig ferskvare.

Nylig hadde jeg en slik ferskvareopplevelse. Sammenhengen var et foredag som handlet om foreldre og barn, og temaet var Relasjon. Foredragsholderen snakket om hvor viktig det er å opprette forbindelse mellom deg som forelder og barnet ditt før du gir instruksjon, kommando, rettleding. Og hvor lett det er, i vår travelhet, å hoppe over denne lille, subtile “innsjekkinga”. Svært ofte tar vi oss ikke tid til å se, lytte og kjenne hvor barnet vårt befinner seg akkurat nå. Vi går rett på kommandoen, og undrer oss så over at vår agenda noen ganger (eller oftere!) møtes med protester og trass.

Hovedpoenget i foredraget var at dersom forbindelsen er der, tas budskapet imot på en helt annen måte. Som foreldre er det derfor essensielt “to connect before you direct”. Et enkelt prinsipp, som tidvis er svært utfordrende å etterleve.

Det slo meg med en gang at dette prinsippet på langt nær gjelder eksklusivt for forholdet foreldre-barn, men er gydlig for alle relasjoner – også relasjonen til oss selv. Og at “connect before you direct” er en interessant overskrift å ta med seg på yogamatta.

På det første yogakurset jeg deltok på brukte læreren alltid de første 10 minuttene av timen til avspenning og såkalt “innpusting”. I liggende stilling skulle vi la kroppen gradvis få lov til å spenne av, og samtidig kjenne at pusten ble dypere og friere. Før kroppen skulle tas med inn i de ulike mer eller mindre ekstreme posisjonene, skulle vi samle oppmerksomheten og rette blikket innover – skape forbindelse med og til oss selv.

Da jeg som helt fersk yogaelev skulle gjennomføre mine første økter på egenhånd hjemme på stuegulvet, hoppet jeg ofte over den innledende “innpustinga” og gikk rett på yogastillingene. Jeg var utålmodig etter å komme til poenget, få ordentlig utbytte av den tida jeg hadde satt av til yoga. Gradvis skjønte jeg imidlertid at jeg gikk glipp av selve essensen i yogaen dersom jeg sløyfet “innsjekkinga”. Uten å opprette forbindelsen først, ble opplevelsen endimensjonal og teknisk, kjemisk fri for de magiske øyeblikkene jeg kunne oppleve under yogatimene hos læreren min. Det ble “directing without connecting”.

I ordboka mi står forbindelse beskrevet slik; kontakt, berøring, samband, sammenheng. Satt inn i et yogisk perspektiv betyr det at idet jeg setter meg på matta tar jeg meg først tid til å lytte innover. Tar kontakt med pusten slik den er i dag, berører kroppens spenninger med oppmerksomheten min. Kjenner på sammenhengen av følelser som rosterer, tanker som kjører i ring. Bruker pusten, og lar alt i meg mykne gradvis. Muskler, ledd, organer, vev, tanker, følelser.

Investerer jeg disse få minuttene vil kroppen ta imot den videre instruksjonen på en helt annen måte. Et fundament av tillit er etablert. Derfra kan jeg gå inn i de tekniske detaljene om hvilke ledd som skal gjøre hva, hvilke muskler jeg er ute etter å aktivere, hvilke som skal spenne av, hvor pusten skal flyte inn. Og med forbindelsen intakt, vil kroppen underveis gi meg tilbakemelding på hvor den er akkurat i dag. Dermed kan jeg justere der det trengs; strekke meg litt lenger der det er åpning for det, gi etter og mykne der det er nødvendig.

Innen yoga er senterkraft en litt annen måte å snakke om “connect before you direct”. I yogaundervisningen min er senterkraften både et rent fysiologisk fenomen; balansen mellom indre stabilitet og ytre mobilitet. Samtidig tenker jeg senterkraften som den bevisstheten og koblingen vi har til vårt eget senter, det som er selve kjernen vår. Det som handler om hvem jeg er, dypest sett.

I fysiologien handler senterkraften om hvordan den dype kjernemuskulaturen initierer alle bevegelser vi gjør. Den lille, dype aktiveringen, som så inviterer de ytre muskellagene til å bevege kroppen inn i de ulike yogastillingene. Fundamentet av stabilitet frigjør mobiltet – gir retning og flyt til ledd og muskler. Connecting before directing.

De samme prinsippene gjelder for bevisstheten om mitt eget senter. Den dype koblingen innover aktiveres som et stødig fundament. Så vendes oppmerksomheten utover – i bevegelse, i møter med andre, i arbeidsoppgaver, inn i neste punkt på to-do-lista. I alle relasjoner kan vi lettere kjenne den andres senterkraft når vi er koblet til vår egen. Når forbindelsen er etablert, kan vi så utforske hvor vi skal bevege oss – sammen, eller hver for oss.

“Connect before you direct” har vært et interessant hverdagsmantra å ha med seg den siste tiden, både på og av yogamatta. En påminnelse om at jeg ønsker å leve et liv der jeg hver dag kjenner forbindelsen – til meg selv, til livet mitt, til kroppen min, og til de jeg lever sammen med – akkurat her og nå.

Jeg er dypt inspirert etter å ha hatt første retreat i Nyksund igjen etter permisjonen min. I og med at jeg ikke lengre har dagliglivet mitt der, ser og kjenner jeg hva Nyksund gjør og fasiliterer på en helt annen måte enn da jeg var fastboende. Under den store himmelen, ved det åpne havet gis det rom til å løfte blikket, gjenfinne perspektivet; tenke, kjenne og leve stort.

Som jeg skrev om i “et tilsynelatende ordinært liv” forsøker jeg å holde denne høye himmelen over livet mitt også i mitt nye nabolag, i mitt nye dagligliv. Men; helgen i Nyksund ble en påminnelse for meg om at det å ta seg selv ut av sin vante sammenheng med jevne mellomrom er uendelig verdifullt. Avstanden gir nytt perspektiv. Den gir klarhet, oversikt, innsikt – og ny giv til å ta fatt. Ved å ta meg ut av sammenhengen, finner jeg veien inn til meg selv.

I hvedagen forsøker jeg daglig å ta meg selv ut av min vante sammenheng ved å rulle ut yogamatta. En liten retreat med meg selv, hver eneste dag. Tid på yogamatta gir oss mulighet til å huske hvem vi er – egentlig. Gjør at vi kan kjenne etter hvor vi er – egentlig. Lytte innover etter hva som trengs, hvor vi er på vei, hva – og hvem- som er viktigst, akkurat nå. Alt dette som ligger i oss, til enhver tid, men som i hverdagens hektiske rytme ikke alltid evner å tre tydelig og artikulert frem i bevisstheten vår.

Vi mennesker er lag på lag. Og alle disse lagene eksisterer samtidig, til enhver tid. Når vi velger et møte med oss selv på yogamatta eller meditasjonsputa handler det også om å velge å dykke ned i de lagene som ligger under overflaten. Ned til den dype pusten, til en kobling med her & nå. Ned til et sted der livet er på sitt enkleste, men samtidig på sitt mest kraftfulle og sammensatte.

Det handler om dette utpustet. Pausen. Og dette innpustet. Her – og Nå.

Å dykke ned handler også om mot og anstrengelse. Det aller enkleste er nemlig å utsette, la det være, vente på en mer optimal anledning. Vi er mestere i å unngå Møtet, vi har all verdens strategier for å slippe å forholde oss, slippe å dykke ned. Innen yogafilosofien snakker vi om at en stor del av lidelsen i verden handler om ønsket om å være et annet sted enn her og nå. Yogapraksisen handler derfor om å øve opp villigheten til å ikke forlate – og om motet til å være nærværende. Og det paradoksale er; denne anstrengelsen handler oftest om å slippe. Sette deg ned med deg selv for så å slippe tankene, bekymringene, kavet, agendaen. Følge utpustet med bevisstheten hele veien ut av kroppen, for så å hvile inn i pausen – mellomrommet – før neste innpust. Når vi slipper, slutter å kjempe imot det som er her og nå, kan vi dykke ned i de dypere lagene av oss selv. Der er himmelen litt større, horisonten litt videre. Pusten får plass, og vi får hvile inn i en dyp grunntone av ro og kobling.

Jeg har fått en påminnelse om hvor viktig retreatene er i mitt liv. Både de som tar meg ytterst ut til havgapet, og de som finner sted hjemme på stuegulvet. Jeg tar fatt – igjen. Og igjen.

Kom bort fra larmen,

kom til de rolige markene

der de store skyene beveger seg,

og der,

mellom oss og stjernene,

er det bare stillhet:

og der i stillheten,

la oss lytte

til stemmen som taler

inne i oss

Jerome K. Jerome

Det nye året er igang. Dersom jeg tenker tilbake til årets start sist januar, er hverdagen ganske forandret.

Da bestod den ukentlige kabalen av mye egentid, passe dose jobb og forpliktelser, stor grad av frihet i de daglige rutinene. Alt rammet inn av utsikten til storhavet fra stuevinduet. Nå er dagene fylt av tett oppfølging av et nytt, lite familiemedlem, altoppslukende hverdagsrutiner og en dramatisk innskrenkelse av egentiden. Fortsatt har vi nydelig havutsikt fra stuevinduet, men storhavet er byttet ut med roligere farvann innaskjærs.

Sett utenfra lever jeg et mer tilsynelatende ordinært liv nå enn for et år siden. Forandringene i løpet av det året som har gått har vært en interessant reise, og jeg har samtidig fått testet om en av mine skråsikre sannheter holder vann. På mine yogakurs har jeg nemlig til stadighet messet om at det er mulig å leve et tilsynelatende ordinært liv, men med et ekstraordinært nærvær. Jeg har snakket om at denne måten å leve på ikke handler om de ytre forutsetningene og omstendighetene, men den indre oppmerksomheten – og valgene vi gjør derfra.

Er det virkelig slik? Kanskje har noen av mine lyttende kursdeltagere tenkt sitt. At dette ekstraordinære nærværet nok finnes lett tilgjengelig for den som har et hav av egentid, stor grad av frihet – og som lever sitt liv på en utpost utafor allfarvei, skjermet fra utenomverdenes kjas og mas. Men er dette ekstraordinære nærværet virkelig innen rekkevidde for den som lever et hektisk familieliv og prøver å få hverdagen til å gå opp ved å sjonglere familie, jobb, fridtidsaktiviteter og sårt tiltrengt egentid?

Jeg tør påstå – med større sikkerhet enn noen gang – at svaret er Ja. Er det én ting dette året har minnet meg om, så er det at ekstraordinære fins overalt – og i alt. Skatter ligger skjult i de mest ordinære, hverdagslige situasjoner. Det handler om øyet som ser, øret som lytter, hjertet som kjenner. Og det handler om vår villighet til å leve livet vårt med oppmerksomheten skjerpet, i tilkobling til det øyeblikket vi faktisk står i sentrum av akkurat nå.

Det handler om intensjon, disiplin – og om valg.

Valget om å være tilstede der du er – med din udelte oppmerksomhet. Velge på nytt, hver eneste dag. La det dype nærværet i deg danne grunntonen du agerer ut fra – på dine hverdagsarenaer, med dine hverdagsmennesker, i ditt hverdagsliv.

I distraksjonenes og informasjonsstrømmens tid kreves det displin for ikke å miste fokus og gå seg bort i detaljer. Stadig huske på hvorfor vi velger slik vi gjør. Her kommer praksisen inn, og den kommer vi fortsatt ikke utenom.

Med flere krav og forpliktelser i mitt eget liv har jeg erfart at tida på meditasjonsputa eller yogamatta er mer nødvendig enn noen gang. Jeg innrømmer ærlig at jeg ikke får – eller evner å lage meg – tilgang på disse rommene like ofte som før. Det er dermed blitt enda tydeligere for meg at disse møtene med meg selv er livsviktige mellomrom; i stillheten, i pusten, i yogabevegelsene ligger det alltid utømmelige energireservoar og potensialer for ny klarhet og oversikt. Og jeg får trent “oppmerksomhetsmuskelen” min, som i likhet med hvilken som helst annen muskel må den trenes for å holde seg spenstig og sterk. Disiplinen til å trene gjør at valget om å være tilstede er lettere tilgjengelig der jeg tilbringer mesteparten av livet mitt; av matta, i hverdagslivets aktiviteter.

Når det gjelder intensjonen, ligger det ved årets start en gyllen anledning til å sette noen nye overskrifter for hva som egentlig betyr noe for oss. Tørre å ta de store ordene i bruk; hva vil jeg med mitt liv? I hverdagen kan vi sette oss daglige overskrifter; hva vil jeg med denne dagen? Hva – og hvem – er viktigst for meg, akkurat i dag? Displinen og valgene gir gjennomføringskraft til den overordnede intensjonen, og gjør at de store ordene kan bli til konkrete hverdagshandlinger.

Et lite tilbakeblikk helt til slutt: For oss her nord sto ekstraordinære øyeblikk i kø i dagene rundt fjorårets vintersolverv. Årets korteste dager gav oss gnistrende, nærmest insisterende lys – umulig å forholde seg likegyldig til. Nå er det nye året her, og allerede merker jeg værets skiftninger, både i meg selv – og over horisonten der ute. Men jeg vil prøve å huske og holde fast ved dette gnistrende, insisterende desemberlyset. Holde kontakten med min intensjon om å fortsette å bevege meg gjennom dagliglivet med udelt oppmerksomhet; lytte, kjenne og se etter det ekstraordinære i det ordinære.

This is the true joy in life, the being used for a

purpose recognized by yourself as a mighty one;

the being a force of nature instead of a feverish little

clod of ailments and grievances complaining that the

world will not devote itself to making you happy.

I am of the opinion that my life belongs to the

community and as long as I live, it is my privilege to

do for it whatever I can.

I want to be thoroughly used up when I die, for the

harder I work the more I live. I rejoice in life for

its own sake. Life is no brief candle to me. It is a

sort of splendid torch which I have got hold of for

the moment, and I want to make it burn as brightly as

possible before handing it on to future generations.

George Bernard Shaw

Uansett hvor mye vi mennesker ønsker at ting skal forbli som de er – og har vært – vet vi innerst inne at alt forandres, hele tiden. Forandringen kan være smertefull og vemodig, fordi den innebærer at noe skal avsluttes, noe skal slippes tak i. Men så vet vi også dette; ut av alle avslutninger fødes noe nytt – en ny begynnelse, et nytt avsnitt, en ny retning.

De siste månedene av mitt liv har vært en reise i forandringen og forundringens tegn. Livet vokser i magen min – en helt fysisk påminnelse om den enorme livskraften vi alle er del av – og omsluttes av. Om noen få uker avsluttes symbiosen med copiloten, og en virkelig ny begynnelse tar til.

Yogaen har lært meg mye om det å slippe. Hvert utpust er en stadig tilbakevendende påminnelse; uansett om vi liker tanken eller ikke handler nemlig livet om å slippe. For å la stadig nye innpust få plass og rom i oss; nytt liv, nye impulser. Jeg slipper utpusten min i tillit til at det neste innpustet finner veien inn. Nye begynnelser vil åpne seg for meg.

Å la livet skje fremfor å få det til å skje handler mye om å hvile i denne tilliten. Og å kunne hvile inn i den dynamiske flyten livet faktisk er. Dette krever årvåkenhet og bevissthet, for overlevelsesinstinktet vårt handler ofte å sikre oss, prøve å holde fast, kontrollere – og derved skape en frossen og statisk versjon av verden rundt oss. En illusjon av trygghet og komfort som kan føles nødvendig og god der og da, men som er dømt til å skape frustrasjon og lidelse før eller senere. Det krever mot og vilje for å virkelig slippe – uten forbehold, uten sikkerhetsnett. Men belønningen kan være stor.

Karin Boye beskriver disse prosessene uendelig vakkert i sitt dikt “Ja visst gör det ont”. Diktet avsluttes slik:

” Då, når det är värst og inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängstades för färden –

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

som skapar världen. “

Disse ukene frem mot påske er det tid for forsegling og avslutning – for å slippe. Vinterens yogakurs avsluttes, og det som har vært mitt yrkesmessige virke de siste 5 årene avrundes – for nå. Det er masse takknemlighet i denne prosessesen, først og fremst for alle menneskene jeg har fått dele tid med. Og vemod, fordi alt har sin slutt. Jeg puster ut, og slipper taket. Det neste innpustet mitt blir begynnelsen på en helt ny del av reisen, med en liten, helt livsfersk turkamerat som ny følgesvenn herfra.

Å slippe gjør også at vi får lov til å velge på nytt – når tiden er inne. Hva som skjer i andre enden av permisjonen min ligger der som et åpent potensiale. At yogaundervisning vil inngå, i en eller annen form, er jeg helt sikker på.

Jeg gleder meg til å velge yogarommet på nytt – og skape en ny begynnelse når tiden er inne. Et nytt innpust fra et litt annet ståsted, med ny innsikt og nye tanker som grunntone for nye møter på yogamatta.

1.desember, og nedtellingen har begynt. Vi sier at adventstida er Ventetid. Med positive forventninger, med håp og tro på at jula skal komme i år også; hvit, fredelig og stemningsfull.

Å vente er et interessant konsept. Mange av oss bruker daglig energi og tid på å vente. I samme familie ligger håpet, troen. På noe som skal komme, så snart det vi er i bare tar slutt?

Da jeg ble alvorlig syk i 2003 gikk jeg raskt inn i ventemodus. Jeg ventet på at kroppen skulle bli frisk, at kreftene skulle vende tilbake, at jeg igjen skulle få tilbake “det gamle livet mitt”. Ventingen kostet krefter, og utallige ganger ble jeg skuffet, sint, frustrert og uendelig lei meg. For det gamle livet mitt lot vente på seg, kreftene føltes som om de aldri skulle vende tilbake, kroppen ga ingen tegn til at den skulle bli frisk igjen. På lenge, lenge. Likevel fortsatte jeg å vente. Håpet og troen blandet seg ofte inn i ventingen; det ble en kraftig coctail som innbød til skuffelse. For hver gang antydningen til bedring og fremgang lå der, kom smellen – og nedturen.

Etterhvert skjønte jeg at jeg måtte slutte å vente. Kanskje til å med gi slipp på håpet og troen for en stund? Akseptere at livet mitt faktisk er nå, med den kroppen jeg har nå, med de rammene som dermed skapes. Jeg begynte å gi slipp på mitt gamle liv, og bestemte meg for å nullstille.

En bok som gjorde sterkt inntrykk på meg midt i min ventetid er Ulla-Carin Lindquists “Ro uten årer”. Her forteller hun om sin vei fra suksessrik karrierekvinne og firebarnsmor på høyden av livet, til den brå overgangen inn i kronisk sykdom og veien helt frem til dødsleiet. Hun skriver:

“Det er to veier å gå. Den ene er å legge seg ned, være bitter og vente. Den andre er å forsøke å gjøre noe fornuftig ut av elendigheten. Se det positive, uansett hvor banalt det kan lyde. Jeg velger den andre veien. Logisk sett må jeg derfor leve bare akkurat nå. Det finnes faktisk ingen lysende fremtid for meg. Men et lysende nå. Slik lever barn. Akkurat nå. Ikke noe kommer senere. Derfor ler jeg som et barn. Uhemmet.”

Ikke alle av oss får dødsdommen slik Ulla-Carin fikk det. Men vi vet at livet er til låns, med kortere eller lengre utsikter til å nyte øyeblikkene vi serveres underveis.

Jeg var heldig. Kroppen min ble langsomt friskere, kreftene vendte sakte tilbake. Jeg fikk ikke mitt gamle liv tilbake – istedet fikk jeg noe som var mye bedre; et nytt liv midt i livet, med en helt ny horisont. Underveis lærte jeg noe jeg for alltid vil være takknemlig for; å kunne leve i et lysende Nå.

Yogaen ble en viktig brikke på min reise mot å finne dette lysende nået. Og gjennom yogapraksisen opplevde jeg at det lysende Nå kunne bli mer enn fine tanker og ord – det kunne omgjøres til erfaringer og følelser, i kroppen og i hjertet. Min daglige yogaprakis ble en helt konkret metode som kunne ta meg dit.

På yogamatta øver vi oss på å gjenkjenne vår rastløshet, utålmodighet, vår ventemodus. Gjenkjenne “the monkey mind” ; alltid på vei, alltid i bevegelse, ofte ett steg foran. Og så kjenne at vi kan velge å gå inn for landing, hvile inn i akkurat dette øyeblikket. Vi er kanskje bare 1 bevisst utpust unna et lysende Nå.

Advent er ventetid. Livet er av og til ventetid. Og for all del: det er lov å vente, lov å glede seg, lov å se fremover. Men legg merke til om du mister fotfestet og jordingen underveis, mister koblingen til det som faktisk er her og nå. Nyt ventetida – og skap deg samtidig daglige landingsplasser underveis for dine Lysende Nå.

* Marit

Mørketidslys på Haugen, Bø i Vesterålen, november 2011