nyhetsbrev

Et nytt yogasemester er endelig igang – de siste par ukene har jeg igjen fått lov til å invitere til nye møter på yogamatta. Vi møtes til en yogahøst, etter en sommer som har forandret oss – og landet vårt.

Det har vært sagt og skrevet så mye klokt og vakkert i etterkant av 22.juli, at en kan bli rent matt av skulle prøve å formulere noe nytt. Allikevel vil jeg dele et par observasjoner fra det yogiske perspektivet.

“Vi er blitt vekket til en ny bevissthet om hva som egentlig betyr noe”. Slik avsluttet kongen sin tale på den nasjonale minnesermonien. Store kriser vekker oss, dette vet vi. De gangene jeg har blitt tvunget ut i livets ytterkant, har jeg samtidig blitt tvunget til å våkne opp; se meg selv og livet mitt med en ny klarhet; skjerpet, tilstede.

Å sette seg ned på yogamatta er – for meg – å bli vekket til en ny bevissthet. Igjen og igjen. Når krisen rammer, ligger potensialet for en slik oppvåkning der ekstra sterkt. Når jeg kommer til yogamatta og er urolig, stresset, sint eller simpelthen “ute av vater”, kan ei yogaøkt transformere. Gi ny ro, skape et lavere tyngdepunkt. Etter avspenningen våkner jeg opp til en ny, mer fininnstilt bevissthet. Jeg kan lettere diffrensiere og sortere; hva er det som egentlig – egentlig – betyr noe?

Muligheten for å bli vekket ligger der – alltid. Krise eller ei. Og det er hele tiden mer å gå på, for oss alle. Mer klarhet, mer tilstedeværelse, mer bevissthet.

Så har det vært inspirerende å følge statsministeren vår gjennom disse ukene. Rolig, dypt berørt, nærværende – og samtidig helt stødig, midt i stormen. Med en evne til å se det store bildet, helt fra de første, ekstreme timene. Lederene våre, de som har talerett i det offentlige rom, er med på å sette standaren når en hel nasjon er ved å miste fotfestet. Og jeg tenker at det var akkurat det Jens Stoltenberg gjorde disse første timene og døgnene – han satte standaren. Som gjorde det lettere for de som kom etter, på tross av sorg, sinne og avmakt å manøvrere og agere med klarhet, ro og ydmykhet.

I yogafilosofien snakker vi om forskjellen mellom å reagere og å respondere. Som mennesker utsettes vi for livet – ting skjer rundt oss hver eneste dag. Å reagere handler om instinkt, refleks, affekt. En uvurderlig egenskap for steinaldermennsket, og ofte forskjellen mellom liv og død, for eksempel i møte med en sint bjørn. Nyttig også for oss moderne mennesker, for eksempel når vi brenner oss på kokeplata, eller et barn er ved å bli påkjørt rett foran oss. Men – som regel har vi betenkningstid. Å respondere innebærer å ta det lille mikrosekundet av et mellomrom før vi svarer på situasjonen. Og sånn kunne svare med større klokskap og ro.

Det hadde vært så enkelt for Stoltenberg å reagere med sinne og fortvilelse. Istedet fikk vi se et menneske som responderte. Sinnet og fortvilelsen lå der, men fikk ikke dominere. Når vi responderer, handler det ikke om å kutte av følelsene. De ligger der. Men under følelsene, under alle tankene, i det lave tyngdepunktet – der ligger det en ro og en klarhet. Derfra kan vi zoome ut, få overblikk. Være i kaoset, og samtidig ha en underlig form for oversikt.

Det må virkelig kalles “to rise to the challenge” – og mer yogisk blir det neppe.

Hva nå? Ta med oss denne sommeren i hjertene våre. La ordene bli mer enn fine ord. Huske smerten, sårbarheten. Og fortsette å Være den forandringen vi ønsker å se i verden. Hver dag er en mulighet til å sette standaren på nytt – for oss selv, og for de rundt oss.

MORGONAR

Morgonar

med nytt tyngedpunkt i kroppen

jorda svaiar sakte, og trea

overraskande høgt over

den. Ho går innover

jorda med lydlaus styrke

i stega.

Eldrid Lunden

Denne uka havnet jeg i en interessant dialog med en av yogagruppene mine. Bakgrunnen for samtalen var at jeg i vårsemesteret har begynt å gi en konkret hjemmelekse for hver uke; et eksperiment for å inspirere til mer yoga i hverdagen. En enkel yogaøvelse, en pusteteknikk, eller en kort yogasekvens. Noen har erfart at det er godt og lett å få gjort hjemmeleksa, men mange kjenner at det er mer utfordrende og vanskelig.

Dialogen vår denne mandagskvelden handlet om motstand. For mange av oss vet så uendelig godt hva som er bra for oss, hva som gjør oss glade og balanserte i kroppen, klare og sterke i hodet og varme og rolige i hjertet. Likevel gjør vi det i mange tilfeller ikke. Vi velger det bort – og velger dermed inn noe annet istedet. Noe enklere – noe mer behagelig?

I mitt eget liv møter jeg stadig vekk på mister Motstand – og som alt annet som dukker opp på dørstokken min forsker jeg på hvordan jeg kan ønske han best mulig velkommen. En av mine kloke yogamentorers viktigste læresetninger er: “the problem is never the problem”. Så: motstand dukker opp, snikende inn fra blindsida eller mer rett i fleisen. Istedetfor å trekke meg, rømme, eller plutselig komme på at “jo jeg skulle jo ha vasket badet, og ihvertfall må jeg få ryddet i roteskuffa i skrivebordet”, prøver jeg denne 3-trinnsteknikken:

1. Ta 1 skritt tilbake

2. Gi meg selv 1 langt innpust, og 1 langt utpust

3. Spørre meg selv : “hva skjer inni meg akkurat nå?”

“The problem is never the problem” – motstand er bare toppen av isfjellet. Hva ligger under overflaten? Det er her det virkelige forskningsprosjektet begynner. Svaret er ikke på forhånd gitt. Viktige stikkord for meg har vært flukt og distraksjon. Motstanden dukker ofte opp fordi det er noe jeg vegrer meg for å se, kjenne på, gå inn i. Hva dette noe er kan være mange ting; oppgaver på to-do-lista som jeg gruer meg til, relasjoner til mennesker som er utfordrende akkurat nå, fysiske vondter eller slitenhet. Skreller jeg av enda et lag finner jeg følelsen i bunn: smerte, sinne, sorg, ensomhet, uro.

Jeg tar enda et skritt tilbake, gir meg selv nok et langt innpust, og utpust – og spør meg selv, igjen: “Hva skjer inni meg akkurat nå?“

Fluktmulighetene er endeløse, distraksjonene fins overalt. Dette er en av de største kollektive utfordringene av vår tidsalder. Men istedetfor å plukke opp telefonen, åpne macen eller begynne støvtørkingsprosjektet i bokhylla, ER jeg. Lyttende. Holder hjertet mitt ømt og varsomt i hendene mine. Alle på telefonlista mi lever fortsatt sine liv i den andre enden, cyberverden går sin gang inni macen min og støvet blir enda en millimeter tykkere over bøkene mine. Men jeg har stoppet tida, og satt verden utafor på vent.

Yoga handler om verden på innsida. Om å møte oss selv – med motstanden, dersom den er på besøk i dag. Allikevel velge å sette oss ned, i vårt eget selskap. Stole på at for hver gang vi velger Møtet – istedefor flukten, distraksjonen – så bygger vi styrke og tillit til oss selv, til vår handlekraft – og til livet. Og den virkelig gode nyheten er at veien hjem til oss selv blir kortere, for hver gang vi går opp stien.

Utforsk 3-trinnsteknikken neste gang mr.Motstand banker på. Og en annen stilig ting å forsøke er å rulle ut yogamatta, og gjøre noen yogaøvelser der du bevisst arbeider med å holde stillingene lenge. Gi TID for at du kan kjenne det umiddelbare møtet med motstanden – så utforske om du kan bevege deg gjennom den, og deretter begynne å leke med om den kan transformeres. Alt innenfor den samme yogaøvelsen. Hva (og hvem?) som kommer ut på den andre sida er et åpent spørsmål. Og svaret er kanskje ikke heller nødvendigvis poenget – eller målet.

Enough.

These few words are enough.

If not these words, this breath.

If not this breath, this sitting here.

This opening to life

we have refused

again and again

until now.

Until now.

David Whyte

Haglstorm, regnbyger og sol om hverandre – typisk nordnorsk VÅR med andre ord? Påskens prosjekt ser i år ut til å handle mindre om appelsin, skiturer og påskesol – og desto mer om støvklut, grønnsåpevann og skikkelig bra innevær. Iallefall her i huset! Og det er faktisk helt ok og ganske fantastisk.

Det er noe yogisk ved det å gå løs på en slik total endevendelse av huset. Hver gjenstand tas frem, tørkes, og vurderes; skal du bli med meg videre, eller er vår tid sammen forbi? Tingene som definerer oss, forteller historier om oss, står der som tause vitner om hvem vi er – eller kanskje mer om hvem vi har vært?

Jeg bruker tid og bevissthet i prosessen. Og kjenner på en respekt og takknemlighet for hver eneste en av disse mer eller mindre betydelige gjenstandene som rammer inn hverdagslivet mitt. Så velger jeg; utgått på dato, eller fremdeles noe jeg skal ha med meg videre?

Her kan ordene til yogalegende Vanda Scaravelli (fra hennes enkle, vakre bok “Awakening of the spine”) være til hjelp:

“We defend our posessions against others, we are afraid to lose them, to be invaded. We hold on to illusions, ideas, ideals. After all, when we die we leave everything and when we arrive we have nothing. Why make so much fuss about it? Let us be simple, let us follow things without sticking to them”.

I yogaklassene hører jeg meg selv ofte snakke om å puste ut det som er utgått på dato, puste inn det som er her & nå; nye muligheter, ny energi. Pusten i seg selv er som en indre vårrengjøring – eller ei ordentlig omkalfatring, på godt gammeldags nordnorsk. Her ligger det stor forandringskraft!

<www.synonymer.no oppgir følgende synonymer for omkalfatring: andre boller, avveksling, bytte, en annen dans, endring, epokeskifte, forandring, forbedring, forskjell, forvandling, hamskifte, kuvending, metamorfose, modifikasjon, modifisering, mutasjon, nyordning, ombytte, ombytting, omstilling, paradigmeskifte, reform, rettelse, skifte, snuoperasjon>

Forandringskraft ligger det også i å ta en ordentlig titt på smerter, stivheter, “murringer” i kroppen. En helt vanlig dag flyttet smerten inn i hofta; ble en del av den jeg er. Hvor kom den fra? Hvorfor ble den værende? Er det mulig å kunne langsomt begynne å løsne på den – si takk for nå?

I smertebehandling innen yogaterapi snakker vi om å ikke nødvendigvis slutte med gamle bevegelsesmønstre, men simpelthen gi kroppen et nytt alternativ. Et alternativ som generer mer balanse, mer flyt, mindre smerter. Kroppen vil begjærlig gripe muligheten – dersom vi serverer den!

De bevegelsesmønstrene som skapte smerte og ubalanse vil alltid være en del av oss; kroppen husker alt, det sitter i cellene. Men mønstrene kan deaktiveres, legges i dvale – slik at nye i sin tur kan aktiveres. Slik går dansen – den stadige omkalfatringen i kroppen.

Vårrengjøringen fortsetter på alle plan – i huset som er hjemmet mitt, og i kroppen som jeg bor i. Følelsen av luft, gjennomstrømning og pusterom i og rundt meg er ferskvare. Støvet vil legge seg igjen, stivheten vil snike seg inn i kroppen igjen. Men gleden ved å ta fatt igjen er halve moroa, og noe skal vi jo tross alt drive med, her nede på jorda?

Fortsatt god påske! 🙂

Inspirert og takknemlig etter nok en fantastisk retreat i Nyksund!

Når jeg inviterer til ei hel helg med yoga her ute ved “verdens ende” er det alltid like spennende å se hvem som dukker opp – hvem finner veien helt ut til havgapet denne gangen? Ingen helg blir lik, for rommet skapes og farges av hver enkelt som har tatt Valget om å delta.

Jeg sitter alltid igjen med en følelse av å være uendelig priveligert som får lov til å invitere mennesker ut til Nyksund, inn i yogarommet. Å gjøre rommet klart og legge ut mattene fredag kveld er som å dekke til fest!

En av overskriftene for denne helgen ble hvordan vi kan skape rom og plass i kroppen, og slik sett favne inn hele oss. Alle sidene, hele spekteret. Yogaøvelsene tøyer og strekker oss, utvider spillerommet slik at det blir luft og plass til de ulike valørene – de sterke stemmene (eller musklene?), og de mer hviskende (“du er nå kommet til en muskel som ikke er i bruk?”). Plass og rom til hele kroppen; alt det vi er fornøyd med, som kjennes sterkt og fundamentert – og alt som vi helst skulle forandret, tatt bort, byttet ut.

Evner vi å ønske velkommen hele kroppen, akkurat slik den er idag? Hele oss, akkurat slik vi er i dag? Mennskene har strevd med denne utfordringen til alle tider. Rumis dikt fra 1200-tallet gir like stor gjenklang for oss som lever i det 21.århundre.

Gjestehuset

Å være menneske er å være et gjestehus
Hver morgen en ny ankomst

En glede, en tristhet, en smålighet
en brå bevissthet kommer
som en uventet gjest

Ønsk dem velkommen og ta i mot dem alle!
Selv om de er en flokk av sorger
som kraftfullt feier huset ditt tomt
for møbler,

likevel, behandle hver gjest med respekt
det kan være at han rydder plass i deg
for en ny glede

Den mørke tanken, skammen, ondskapen
møt dem leende i døren
og inviter dem inn

Vær takknemlig for hvem som enn kommer
for hver og en av dem har blitt sendt
som en veiviser fra det fjerne

– Rumi (persisk dikter, 1207 – 1273)

Jorda rører på seg – igjen. Bølgene som slår inn over Japan har vært en inspirasjon for denne ukas yogaklasser. En påminnelse om vår sårbarhet, og vår menneskelighet. I yogarommet er ditt utpust sidemannens neste innpust. Det foregår en konstant utveksling av energi mellom oss. Helt fysisk, og på alle andre plan. Og enten vi liker tanken eller ikke; mellom oss er det en usynlig forbindelse, vi er uløselig knyttet sammen, i kraft av vår menneskelighet. I yogarommet, i livet utafor yogarommet. På et litt større plan er vårt utpust Japans neste innpust.

Å velge perspektiv er en viktig og nyttig egenskap. Vi er alltid oss selv nærmest. I yogarommet oppfordrer jeg ofte til å gå inn i opplevelsen av deg selv, bebo deg selv fra innsiden. Dette perspektivet er nødvendig – til sin tid. Men å være menneske handler også om forbindelsene rundt oss; til menneskene, naturen, jorda. Se oss selv som del av den helheten som omgir oss. Beholde følelsen av å være bebodd på innsida, men samtidig kjenne koblingen til verden rundt oss.

Albert Einstein tenkte store tanker og etterlot seg mer enn relativitetsteorien. I et brev til en fortvilt far som sørger over tapet av datteren sin, skriver han:

“A human being is a part of the whole, called by us “Universe”, a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as something separated from the rest — a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty. Nobody is able to achieve this completely, but the striving for such achievement is in itself a part of the liberation and a foundation for inner security.”

I dag kjenner jeg en ydmykhet for å igjen våkne opp til en ny dag, på en fredelig flekk av jorda. Takknemlighet for å få lov til å gå mine skritt over denne uendelige vakre, blå planeten. Akkurat her, akkurat nå. Sammen med alle de andre menneskene som går sine skritt over jorda.

Som yogalærer får jeg ofte spørsmålet: “hvor mange timer yoga trener du i uka?” Svaret blir som regel ikke helt det spørsmålsstilleren forventer; jeg kan ikke tallfeste antallet timer jeg trener yoga pr uke. Yogaøvelser på matta, vel og bra, og forsåvidt lett å måle i antall minutter og timer . Men svaret er for meg mer sammensatt enn som så. For hva med alle de bevegelsene jeg gjør av matta – de som utgjør mesteparten av dagen min, livet mitt?

Min daglige utfording til meg selv er å putte pust og bevissthet inn i alle bevegelser. Og inn i alle mellomrom uten ytre bevegelse.

Denne formelen hjelper meg til å huske på at det igrunn er latterlig enkelt (enkelt, ja- men ikke nødvendigvis alltid lett å gjennomføre): Pust + Bevissthet = Yoga.

Misforstå meg rett: dette er ingen oppfordring om å slutte å rulle ut yogamatta. (Jeg forsøker da vel ikke å gjøre meg selv arbeidsledig – iallefall ikke helt enda?) De fysiske yogaøvelsene er uovertruffne. Med bevissthet og god veiledning er yoga en av de mest effektfulle og minst skadeutsatte treningsformene som fins. Leddene trenger oljing, og musklene trenger en sunn grad av belastning. Og ikke minst gir yogaøvelsene hodet og hjertet uvurderlig drahjelp for å finne en tilstand av nærvær og indre ro. Men utfordringen blir, i tillegg til yogaprakisen på matta, å etterhvert la Yoga være en kvalitet som er med oss gjennom hele dagen, gjennom hele uka.

Det handler ikke alltid om hva vi gjør, men hvordan vi gjør det vi gjør. Alle arenaer, alle aktiviteter, kan bli vår yoga. Det er gode nyheter det!

Et lite apropos:

Jeg har et “tidligere liv” som musiker. Sist uke tok jeg helt fri fra yogakursene, og fikk bruke ei hel arbeidsuke på musikalsk samspill og konsertproduskjon med mine 2 fantastiske medmusikanter (- som faktisk også er mine yogalærerkollegaer!) i trioen 3D. Det er interessant å ferdes på gamle areaer, men med helt ny bevissthet. For meg handler det om å utforske hvordan musikken nå også kan ha en yogakvalitet. Hvordan tonene – og stillheten mellom dem – kan gjennomsyres av pust og bevissthet. Resultatet? En opplevelse av større ro, lavere tyngdepukt, mer tilstedeværelse – og ikke minst: mer Moro. Og om jeg skal si det sjøl: 2 fantastiske konserter, både for oss 3 på scenen og for de i salen. Forskningsprosjektet med musikken som yoga fortsetter, og heldigvis fins det alltid mer å hente!

3D i fri dressur, Nyksund august 2009. Slik kan det altså se ut når 3 musikere/yogalærere holder konsert! F.v. Synne Meland, Kristine Klubben og Marit Nygård. (foto: Egil Enåsen)

Hvor mange ganger har vi tenkt at nå – NÅ! – skjønner jeg, vet jeg, har jeg oversikt og kontroll på Livet mitt? For så å oppleve at alt vi trodde vi visste, skjønte, følte – faller fra hverandre.

De første ukene av det nye året har inneholdt hele spekteret for meg. Det er morsomt med ord. Noen ganger flyter de forbi oss, rører ved overflaten, men stikker ikke dypt nok til at vi føler oss beveget av dem – dyttet eller flyttet på. Andre ganger kan de samme ordene skape en stor resonnans, en saftig og øredøvende gjenklang i oss — vi føler oss sett, møtt, tilkoblet.

Pema Chödröns lille bok har vært med meg de siste ukene, og disse ordene klinger for meg i dag, skjørt og sant:

WHEN THINGS FALL APART

Things falling apart is a kind of testing and also a kind of healing. We think that the point is to pass the test or to overcome the problem, but the truth is that things don´t really get solved. They come together and they fall apart. Then they come together again and fall apart again. It´s just like that. The healing comes from letting there be room for all of this to happen: room for grief, for relief, for misery, for joy.

Vi ruller ut yogamatta, for igjen å la ting falle fra hverandre, strekke oss mot nye høyder, ydmykt plukke vekk alt vi trodde vi visste: om oss selv, om verden rundt oss – og om styrken i den innerste, tverrgående magemuskelen.. (det viser seg av en eller annen merkelig grunn at den ofte er MYE sterkere enn vi tror..!)

Så avslutter vi igjen økta med å legge oss ned i avspenning; spenne av inn i hele det spekteret som er oss: alt det som vet, er stødig og solid – og alt det som vakler, mister fotfestet, ikke vet. Og vi forsegler oss selv akkurat slik vi er, der og da. Med eller uten 2 streker under svaret.

Å være en myk trafikant gjennom livet er og blir en forunderlig ferd. Måtte det aldri bli så stødig og sikkert i oss at vi ikke gir rom for å vakle, snuble og til og med falle fra hverandre. Og slik finne veien hjem til oss selv – igjen og igjen.

God Søndag!

Godt Nytt År!

Tilbake i det magiske, vinterlige nord – etter et nydelig avbrekk i en helt annen verden. Nytt år gir Nye muligheter. Lov til å bestemme seg på nytt. Sette mål, rydde i skapet, gjøre opp status. Jeg fikk en mail nå på nyåret fra ei god venninne, hvor hun delte noen av sine overskrifter for det nye året:

Slipp sensuren litt, ikke vær så passelig dose, vær nysgjerrig på andre mennesker, spør, fortell, by på deg selv, lev, elsk og LE!

Jeg sender overskriftene videre – til meg selv, og til alle som trenger disse påminnelsene. Og denne lille teksten kom jeg over idag – tanker som kan klinge inn i de nye, ubrukte dagene som venter oss?

EVERYTHING HAS TO GO

“All of us are like eagles who have forgotten that we know how to fly. The teachings are reminding us who we are and what we can do. They help us notice that we´re in a nest with a lot of old food, excrement, and stale air. From when we were very young we´ve had this longing to see those mountains in the distance and experience that big sky and the vast ocean, but somehow we got trapped in our nest, just because we forgot that we knew how to fly. We are like eagles, but we have on underwear and pants and shirt and socks and shoes and a hat and coat and boots and mittens and an iPod and dark glasses, and it occurs to us that we could experience that vast sky, but we´d better start taking off some of this stuff. So we take off the coat and the hat and it´s cold, but we know that we have to do it, and we teeter on the edge of the nest and we take off. Then we find out for ourselves that everything has to go. You just can´t fly when you are wearing socks and shoes and coats and pants and underwear. Everything has to go. “

Pema Chödrön

..legge fra oss iPoden og de mørke solbrillene og spre vingene? GOD tur ( – med litt mindre håndbagasje?) inn i 2011!